Det er lenge siden jeg har hatt så mange innholdsrike og annerledes dager på rad.
Men det er jo ikke så rart, hverdagen min er litt snudd på hodet i forhold til å være i ro i Gjengstøa. Og med to unggutter i huset, er det jo litt mer aktivitet.
I går var en forholdsvis rolig dag helt til ettermiddagen og kvelden. Da kom Sven hjem fra jobb, Billy fra trening, og vi kunne nyte den gode kjøttsuppa til Billy i går også. Når han lager mat, så lages det nok til å ha en restemiddag. Og det gjorde ikke noe, for den suppa er så innmari god!
Masse smak, sterke smaker, og annerledes grønnsaker enn jeg er vant til. Han er fra Fillipinene, så nå lærer jeg mer om maten og grønnsakene de bruker mye av.
På kvelden var jeg på visning igjen, og jeg dro også bortom en annen leilighet som jeg skal se på neste uke.
Blir ikke leiligheten jeg så på i går kveld, av flere grunner. Den er nyoppusset og fin sånn, men med en liten og veldig mørk stue uten vinduer, og det orker jeg ikke å bo i over tid.
Den var også rett ved en hovedvei, som tilsier en del trafikkstøy m.m.
Men igjen, hyggelige utleiere.
Testet også sykkelen min forrige kvelden, og det var deilig. Skal ta en litt lengre tur når kroppen ikke er så sliten.
Kjenner det nærmer seg en løsning på et eller annet når det gjelder leilighet, så jeg skal ha is i magen litt til, men det nærmer seg høsten og studentene flytter til Halden, så jeg må nok finne meg noe snart. Dessuten hverken kan, eller vil jeg bo oppå andre så lenge. For deres skyld, og for min skyld.
Jeg vet jo hvor koselig det er å ha gjester/boende, men også hvor godt det er å få det vanlige livet alene tilbake. Men gutta skal snart på litt ferie, og jeg skal også finne på en tur til andre siden av fjorden. Har en bror med familie der, så jeg har lyst til å besøke dem. Mange år siden sist.
Var en liten tur innom dattra mi i går kveld også, det var godt å se dem igjen, også treffes vi jo i dag igjen.
Skulle liksom ta bilde av de nydelige rosene, men har visst vært i farta med kamera 😉
I dag er det begravelse for farmor til ungene mine, og jeg skal dit. Det blir den varmeste dagen på lenge sies det, så det blir nok slitsomt for mange. Får sørge for å ha med drikke i veska i dag.
Nå skal jeg kommet meg ut av senga/kontoret mitt, og rydde litt før jeg ordner meg til begravelsen.
Egentlig trodde jeg at jeg hadde lært det, men jammen meg gikk jeg i baret igjen, og solgte skinnet først.
Med det vil jeg si, at så lenge jeg ikke har skrevet under noen kontrakt om leilighet, eller til og med kanskje flyttet inn, så får jeg vente med å fortelle “hele verden” om det.
Så dere som har gratulert meg, og vært glade på mine vegne, dere skal slippe å gjøre det igjen…dere har jo allerede gjort det. 😁😉
Det var ingen lett avgjørelse å sende melding til huseieren i dag, for vi hadde jo nesten skrevet kontrakt..ihvertfall følelsesmessig begge to. Hun følte at jeg var den rette, og jeg følte jo som dere leste, en veldig god følelse og at jeg ville trives der.
Hun ble overrasket og lei seg, men tok det veldig bra. Som sagt, en flott person!
Har ingen annen forklaring enn at i går ettermiddag fikk jeg en skikkelig uggen følelse, og en magefølelse som sa at jeg ikke kunne ta denne leiligheten likevel.
Jeg dro dit igjen i går kveld, Sven ble med meg, og han også synes det var veldig fint der ved innsjøen osv. Men så er det såpass langt fra byen og ungene at jeg alltid må ta bilen.
Spesielt om vinteren er det dumt. Nå har jeg jo vært vant til å bo på landet, 3 mil fra nærmeste butikk, og måtte kjøre til alt, og et av målene med leiligheten nå, var at det skulle være i gangavstand (ihvertfall mulighet til å gå eller sykle om en orker) til familien, byen/butikken.
Det var jo “bare” 1,4 km til Rema 1000, og kortere vei ved å gå snarvei, men jeg vet jo også med min form og kropp, at jeg noen dager må ta bilen for å handle.
Så om det er derfor jeg fikk så uggen følelse, det vet jeg ikke, men mest sannsynlig.
Var ihvertfall greit å finne det ut før en kontrakt var skrevet.
Når jeg i går kveld bestemte meg for at jeg måtte si i fra meg leiligheten, slapp den vonde magefølelsen, og jeg fikk etter hvert sove godt.
Bare grudde meg til å sende melding til huseieren. Hun er en så fin person, og hun og mannen er nok flotte å leie av. Men de ønsket langtidsleieboere, og jeg ønsker å finne et sted jeg kan bo lenge også, så dette var riktig avgjørelse å ta nå.
Hun ble selvfølgelig overrasket og lei seg, men tok det allikevel veldig fint 🥰
Så da får jeg fortsette letingen, og neste gang skal jeg gi meg selv minst en dag eller to før jeg svarer noe.
Har jo bestemt meg for å gjøre det, så jeg måå slutte å ta avgjørelser på følelsene, og ja, vente minst et døgn. Såpass tid er greit å bruke for da lander en alle følelser som dukker opp, og får tenkt grundig igjennom alt.
Jeg er en person som blir veldig ivrig når jeg kjenner slik jeg kjente det på lørdag, og når huseieren også følte det slik, ja, da var jeg rask til å si ja…ble så glad vet du 😉 Og som sagt, får lyst til å fortelle “hele verden” om det. 😀
Så tenker du sikkert, ja, men du kan jo vente med det da…jepp, det kan jeg, det bør jeg, det SKAL jeg! (Minn meg på det da) 😉
Har jo Olav sine ord i bakhodet, og det hadde jeg nå også…”sov på det først, nå er du så gira så du bør vente med å svare”…
“jada, Olav, du hadde rett igjen” 😀
Han er så fornuftig den mannen sjø 😉 Har lært utrolig mye bra av han! 😀
Rart det der, at selv om alt føles riktig ved første inntrykk, så trenger det allikevel ikke å være riktig avgjørelse. Mye som spiller inn når man skal bo en plass. Og selv om jeg i bakhodet hadde alt dette jeg nå skriver, så var det så god følelse i leiligheten, og jeg elsker jo som dere vet, utsikt over sjø og vann, og det var så fint der…
Men om jeg trives på landet, så kanskje det er et annet kapitel jeg skal til med også når det gjelder det. Har jo lyst til å kunne være med på ting også, når jeg orker det, og da er det fint å kunne gå til de forskjellige tingene.
Så ja, da fortsetter jeg letingen, og håper på en annen fin leilighet, med like flotte huseiere.
Rart det der, en slutter aldri å gå i baret, ihvertfall ikke jeg, og en slutter aldri å lære…av sine feil. (håper jeg lærte det nå da… 😁🙈)
Når jeg kom kjørende inn mot huset, fikk jeg følelsen av å kjøre hjem, og følelsen da jeg kom opp trappa (den ligger i 2.etg) og inn i leiligheten ga meg akkurat den følelsen jeg har ønsket meg.
Hele huset har blitt, og blir pusset opp og det er en veldig fin planløsning, og lun og god atmosfære.
Utsikten er det heller ikke noe å si på, i andre etg har en flott utsikt mot Femsjøen, og solnedgangen kan sees fra stuevinduet og balkongen 😀
Huseieren var en veldig koselig dame, og det er sikkert mannen også ☺️
Den er ikke helt ferdig enda, så jeg får dessverre ikke flyttet inn før 1.september, men håper Sven og Billy holder ut med meg så lenge. Hadde håpet å finne noe som jeg kunne flytte inn i med en gang, men kan vel ikke få i pose og sekk heller 😄
Nå skal jeg stå opp. Høres ut som at tanta mi har stått opp. Vært på besøk her siden i går
Veldig koselig å endelig ha tid og mulighet til å besøke dem 🥰
Å være sterk, er ikke alltid å vinne, alltid å ha rett, eller alltid å vite best.
Å være sterk, er å se lyset når det er som mørkest,
sloss for noe man tror på selv om man ikke har flere krefter igjen..
se sannheten i øynene, selv om den er hard. “
Jeg har lest dette nesten hver dag, for jeg var jo innom badet flere ganger om dagen.
Og når jeg har lest det har jeg tenkt: Det er sant, men det er så vanskelig å være sterk, å være tøff..
Jeg har alltid følt meg feig, fordi jeg ikke alltid sier det jeg tenker og mener der og da. Går heller med ting inni meg, og det til strikken er tøyd så langt at den ryker…
Har jeg trodd og tenkt…
Men du skjønner, jeg har sagt mye høyt også.. ikke alt har vært like bra, men jammen meg har jeg sagt mye bra også når jeg får tenkt meg om 😉
Så kanskje jeg allikevel kan ta til meg det så mange har skrevet i kommentarfeltene di siste to dagene, at jeg er tøff osv. Nesten så jeg har hatt lyst til å slette kommentarene og gjemme meg, for jeg er da slett ikke tøff.
Nei, det jeg har gjort, det er å endelig ta på min egen surstoffmaske først. For når jeg begynte å merke at jeg ikke lenger hadde krefter igjen til å være den jeg ønsker å være for andre, mine nærmeste, mine venner…bare ønsket å få være i fred. Slippe å ta hensyn til andre, for det eneste jeg følte jeg trengte var å få puste….alene..
Da er det godt når en får uventet hjelp, at ting skjer nesten av seg selv..
Også lurer du kanskje på; Hvem var det som hjalp deg da?
For meg, som en troende, så er det Gud. Jeg ba mye om hjelp…akkurat som den gangen for mange år siden da jeg opplevde store økonomiske vanskeligheter.
Også denne gangen fikk jeg slik hjelp. Ikke så uventet for meg egentlig, for jeg ber og forventer svar…Ikke alltid svaret er slik jeg ønsker og tror, men svar får jeg.
Etter den dagen jeg opplevde det, så ble jeg sterk, tøff, modig…eller, jeg valgte å ta på meg surstoffmaska. Tenkte først på meg selv, uten å tenke at det var egoistisk, som jeg hadde tenkt så mange ganger før…
Og vet du, det er rart hvor fort den surstoffmaska hjelper. Det går ikke lange stunda før en igjen får krefter til å hjelpe andre, tenke på andre.
Igjen kan jeg tenke, kjenne, at hver dag er en sjelden gave. Spesielt de to første linjene, men tar med hele sangen:
Hver dag er en sjelden gave, en skinnende mulighet. Hver dag er på ny en nåde som stiger fra himlen ned.
Hver dag er igjen et ansvar, et nytt og et hellig krav. Hver aften står hvite stjerner og spør deg hva du ga.
Hver aften står hvite stjerner og blinker i himmeriks by. Hver morgen går Gud over landet og vekker din vilje på ny.
…det krever viljestyrke, og ikke minst, det krever energi og alle krefter en har, å stå opp for seg selv, å ta tøffe valg.
Mange er overrasket, og det forstår jeg. For på bloggen kommer alt det positive fram. Joda, jeg har fortalt når jeg har hatt vonde dager i forhold til kroppen og andre ting. Men om man sliter ellers, så forteller en jo ikke alt på en offentlig blogg.
For ingen andre har noe med det, og ingen andre trenger å vite noe heller..
Derfor ble det nok en overraskelse for mange, for selvfølgelig har jeg hatt det bra…19 år er lang tid, og man vokser sammen, og man vokser fra..
Om vi har vokst fra hverandre, det føler jeg ikke, men om du har lest mine innlegg i vinter, så kunne du lest og forstått, og sluppet å bli like overrasket ☺️
Et av innleggene handlet om mange typer kjærlighet..
Når det er ting som involverer mange, familie og venner, da sitter det veldig langt inne til meg å gjøre valg som er bra for meg, men kanskje ikke for andre. Dårlig samvittighet er noe jeg kunne hatt diplom i, men det vet jeg at det er veldig mange som sliter med. Kanskje mye vi som er litt oppi årene.
Men om man har passert 60, skal man da liksom gi opp å glede seg over livet og de små ting? Skal man sette seg ned og tenke: Nei, nå er jeg så gammel, så nå får jeg bare la ting være som de er….?
Det hadde vært det enkleste, for jeg har latt de være som de er i lang tid, men når gleden over også de små ting er borte, og det til slutt stopper seg selv…ja, da var jeg plutselig i Halden
Ja, jeg sier plutselig, for det gikk så raskt at jeg nesten ikke forsto det sjøl da jeg var på vei ned gjennom Østerdalen.
Plutselig, tenker du…det går jo ikke i en sånn situasjon. Neida, ikke så plutselig at jeg ikke har vært med på hele reisen selv, i laaang tid, men i forhold til det jeg har tenkt, så var det plutselig. For du vet, når noe endelig er bestemt, da er det ingen vits i lenger å drøye..
Jeg har ikke tenkt å fortelle og utdype noe mer, men vil skrive litt for det kan være mange i min situasjon, som tenker at en må ting pga at en skal ta hensyn til andre.
Men du, det er lov å respektere seg selv nok til å ta tøffe valg, også når det involverer andre. Det er ingen andre enn akkurat du som vet hvordan du har det, og det er du som kan gjøre noe med det.. ❤️
Også er det lov, ja veldig viktig, å respektere hverandre, og lytte til hverandre, se hverandre.
Kanskje til og med være glad i noen på tross av…
Selv om dagene nå er veldig opp og ned i følelser, tanker og alt, så vet jeg at mitt valg også denne gangen er riktig. (ikke trodde jeg at jeg skulle bli skilt 2 ganger i livet)
Det er jo det som er så vanskelig når en skal ta valg som involverer andre, og når tankene og følelsene kan svinge etter hvordan dagen og situasjonen er.
Og når en skilles som venner, så er det kanskje enda vanskeligere, for en vet jo hva en har kjent og følt, og ikke minst trodd. Vi skulle bli gamle sammen, flytte i leilighet sammen, leve på landet en god stund først. Nyte utsikten, dyra, hverandre og livet..
Et siste bilde av oss to dagen jeg dro. Godt å kunne smile mellom tårene ❤️
Sånn ble det ikke, men jeg tror og håper at vi begge får det fint også de neste 20-30 årene av livet, om vi får bli her så lenge. Noen garanti har vi jo ikke for kommende dager, men nå vil jeg gjøre alt for å kjenne gleden over livet igjen!
Med en litt annen utsikt enn så lenge 🥰
Og kanskje jeg rekker å ta bilde av haren som sprang forbi her i går, eller alle duene, kråkene og måkene som spiser av morelltreet 😀Må bare komme meg ut av senga først 😉
Vi skrev i minnebøkene før:
Lev livet lykkelig!
La oss prøve på det, ihvertfall kunne kjenne hverdagsgleden og lykken over å leve. Motgang møter vi, og det er ingen som har lovet oss bare lykke og glede.
Uten motgang ville vi ikke vite om forskjellen heller….
Noen av dere har sikkert fått med dere at jeg hilste på Mette Marit. Ja, selveste Mette Marit…også Solan og Ludvig da. 😀
Fant ut at jeg skulle ta matpausa på Aukrustsenteret som for en gangs skyld var åpent når jeg kjørte forbi, og da fikk jeg høre at Mette Marit skulle komme innom. Og det om bare 20 minutter. Vel, så gikk det 50 minutter da, men det var verdt å vente litt ekstra på henne.
Ludvig ville vente sammen med meg, og jammen meg ville han bli med videre på turen også 😉
Ikke var det så mye folk der heller, så jeg sto litt for meg selv for å filme og se henne, og plutselig så hun rett på meg og sa hei 😀 Joda, jeg vet at hun er et vanlig menneske som alle oss andre, men det er ikke hver dag jeg hilser på en kronprinsesse. 😉
Det ventes spent
Så kom hun endelig 😍
Ellers gikk kjøreturen fint, og selv om jeg faktisk aldri har kjørt så langt på en dag helt alene, så var det ikke noe problem. Jeg har tross alt hatt sertifikat siden jeg var 19 år og kjørt mye. Slapper godt av når jeg kjører bil alene, og koser meg.
Brukte 2 timer mer enn vanlig, men det var fordi jeg tok det som en tur, og tok mange stopp underveis.
Elgen må jeg jo ta bilde av, og det kan jeg ikke gjøre når jeg kjører, så da ble det nok en stopp 😉
Med en halv time igjen til Halden åpnet himmelens sluser seg, og det plaskregnet, og lynte. Litt av en velkomst til Halden dette. Sønnen min kom ut med paraply og vi sprang inn.
Framme kl 19:09
Bagasjen fikk vi hente senere. Ble opphold en liten stund etterpå.
Det har regnet alle dagene siden jeg kom hit, men det er helt greit.
En tøff start ble det, for dagen etter jeg kom, døde farmor til ungene mine. Jeg fikk være sammen med dem og henne, og jeg er veldig glad for at timingen var sånn at jeg fikk sagt hade til henne. Og at jeg var glad i henne. Selv om hun ikke hadde lenge igjen, så svarte hun meg med: “jeg er glad i deg og. ”
Dessverre stoppet jeg ikke for å besøke henne på vei ned slik jeg pleier, for jeg var ikke lydhør nok, og tenkte at “nå har jeg tid til å kjøre og besøke henne en av de nærmeste dagene” Så jeg burde lyttet til den stemmen jeg pleier å lytte til, å ta en liten stopp, for du vet ikke når det er for sent..
Heldigvis var vi også sammen med henne i mai ved konfirmasjonen til barnebarna mine, og det er jeg glad for. Hun fylte 98 år på lørdag, og da var mange av hennes kjære samlet hos henne, så en fin avslutning på livet ble det for henne. Hun bodde hjemme til siste dag, og var helt klar i hodet. Hun har vært en veldig oppegående, god, snill og energisk dame.
Det ble mye på en gang når jeg kom hit, men nå skal jeg bare roe ned litt og puste…
Litt fint vær innimellom ☺️
Flyttebilen kom som avtalt
Jeg har vært rundt på flere visninger, og det er heldigvis mange ledige leiligheter i Halden, men så langt så blir det ingen av de jeg har sett på. Må føles riktig og hjemme ☺️
Dette blir for dyrt 😁😂
Rød Herregård
Rusler tilbake og nyter utsikten mot Fredriksten festning
Ellers så tok jeg en del bilder inne på Aukrustsenteret, og de kan jeg vise i et senere innlegg. Nå skal jeg legge inn bildene, også skal jeg stå opp. Var godt å slappe av litt ekstra i senga i dag. Det trengs nå kjenner jeg etter mange uker/måneder med hard jobbing m.m.
Om vi ønsker det? Nei, ihvertfall ikke jeg, og jeg tror ikke det er så mange som ønsker det heller..
Slik jeg hører og leser hos både unge og eldre som blir uføretrygda, så er det et trangt nåløye å komme igjennom før en får uføretrygd.
Selv følte jeg at jeg var heldig, for jeg fikk det innvilga på første søknad. Men så hadde jeg jobbet hardt for å ikke måtte søke om det også.
Siden jeg ble 18 år har jeg jobbet. For det meste 100 %, men en periode med små barn, valgte jeg å være hjemme med dem. Ikke fordi vi hadde så god råd, men for meg var det det eneste jeg kjente var riktig.
Litt enklere var det nok den gangen for over 40 år siden, men det ble trangt økonomisk, og etterhvert var jeg litt dagmamma, og begynte å jobbe sånn smått igjen. I tillegg kjøpte vi opp en sportsbutikk som vi prøvde å få på beina….hvor lurt det var vet jeg ikke, men lærerike og tøffe år var dette.
Skal ikke gå mer inn på alle jobber jeg har hatt, men jeg har jobbet..
Vært innom mange forskjellig yrker, og grunnen til det var ofte at det ikke var bare enkelt å få fast jobb, så det ble en del lange vikariater både her og der. I tillegg er jeg glad i nye utfordringer, og det var mange yrker som fristet. Fant liksom aldri ut hva jeg ville bli når jeg ble stor 😉
Etter mange år med å jobbe 100 % og mye jobbing privat også, for et hus og hjem skal jo holdes i orden, både med rengjøring, matlaging, klesvask etc. Maling av hus både inne og ute, for ikke å glemme tapetsering og fjerning av gammel tapet m.m.
Hva har dette med å være uføretrygda å gjøre spør du kanskje.. Vel, i utgangspunktet ingenting, men det er for at du skal se at vi som er uføretrygda også har elsket å jobbe, og jobbet hardt og mye. Jeg stortrivdes med alle jobbene jeg hadde, og likte å komme på jobb og være med kollegaer, og føle at jeg gjorde nytte for meg også der.
I 3 år var jeg også Mekler i Konfliktrådet, og det var veldig lærerikt, og en fin følelse av å være til nytte. Kunne gjerne tenkt meg å fortsette med det, men har ikke energi og overskudde til det.
Du kan lese mye mer ved å gå inn på kategorien “Livet mitt”
Tilbake til tiden før jeg ble ufør. Jeg merket en tid at jeg ble mer og mer sliten, fikk vondt både her og der, og var til mange undersøkelser hos fastlegen og St. Olav, Aleris m.m. Ingen fant ut noe.
Jeg ble oppfordret til å gå mer turer, trene opp kondisen, trene styrke m.m. Du vet, alt det som gjør kroppen sterkere og i form.
Når jeg blir oppfordret til dette av leger og fysioterapeuter, så gjør jeg som de sier. De har jo rett…eller?
Til tross for at jeg ble sterkere i kroppen, og kondisen noe bedre, så følte jeg meg allikevel mer og mer sliten, og stiv og med smerter i kroppen. Når jeg så på andre på min egen alder og eldre, så var de mye mer i form og sprekere enn meg. Og jeg tenkte: Da må jeg bare trene mer…springe på tredemølla, sykle, gå tur, trene med vekter osv.
Til slutt hadde jeg trent på meg tretthetsbrudd i hofta, og etter MR fikk beskjed om å ikke gå på benet på en stund, og gjøre forsiktige øvelser. Vel, da jeg fikk denne beskjeden etter uttallige legebesøk uten å bli tatt på alvor, da var jeg på vei til Halden for begravelsen til faren min. Hvordan skulle jeg kunne hoppe rundt på krykker og ikke hjelpe til da?
Nei, da gikk jeg videre på beinet, og heldigvis gikk det bra.
Så, joda, jeg hørte på legene…for mye! Så nå har jeg lært at jeg lytter mer til kroppen enn til legen. Alt med måte alle veier, også når legen eller fysio sier no. De kjenner ikke det du kjenner i kroppen din, og jeg har blitt feilbehandlet ofte nok til å ha lært meg å lytte til kroppen.
En dag i mai 2018 satt jeg på jobb. Jeg hadde “1000” ting å gjøre, både på kontoret og ute blandt kunder og ansatte, men hodet var totalt tomt. Jeg kom ikke på en ting jeg skulle gjøre..
Da tenkte jeg at ” nå bør jeg ta en hviledag hjemme”
Så for første gang tok jeg en fridag uten å være syk. Men følte meg utrolig sliten, tom og matt i hele meg, så syk var jeg nok på et vis. Jeg har alltid vært altfor pliktoppfyllende og gått på jobb uansett hvordan jeg har følt meg. Kun ved influensa at jeg har holdt meg hjemme. Men det var ikke så ofte jeg hadde det.
Denne dagen bare slappet jeg av hjemme. Mannen hadde dratt ut til Huset her i Gjengstøa for å enkelte gjøremål, så jeg var alene i leiligheten i byen.
Det var siste dagen jeg var på jobb ved denne bedriften. Jeg kom meg aldri tilbake, og ble langtidssykmeldt, havnet i Navsystemet og alt som fulgte med det. Jeg møtte opp på alt jeg fikk beskjed om. Jeg lagde skjemaer for hvordan dagene mine var, alt jeg gjorde, både av trening, gåturer, husarbeid og skole gjennom Nav.
Etterhvert sa jeg opp jobben etter påtrykk fra Nav, (diverse grunner til det) og ble satt i arbeidstrening for annen jobb. Trivdes veldig godt der også, og mitt mål og håp, var å komme tilbake i jobb 100 %
Til syvende og sist, klarte jeg ikke jobbe lenger. Prøvde også å trene og gå turer ved siden av.
I tillegg var det mye på privaten ellers, med å ta vare på svigerfar, renhold,matlaging, henting og bringing. Kjøreturer til Halden 3-4 ganger i året for å besøke min familie, foreldre, barn, barnebarn, søsken og andre om vi hadde tid. Mest ble mine gamle foreldre og barn og barnebarn prioritert, for jeg hadde jo konstant dårlig samvittighet for dem også når jeg bodde så langt borte.
Så om jeg sier at jeg jobbet 100% på jobb, så var det alt dette på privaten i tillegg før jeg ble syk.
Etter arbeidstrening som da endte med at jeg falt ned på 20% jobb etter å ha prøvd meg gradvis på større prosent jobb, og ikke orket stort ved siden av, så sa min Navkontakt at nå var det nok fra min side. De jeg hadde som kontakter på Nav var flotte mennesker, som så meg og alt jeg prøvde og ønsket.
I tillegg var jeg flink til å levere inn skritflig oversikt til både lege og Nav alt jeg gjorde.
Så jeg fikk beskjed om at nå måtte det søkes om uføretrygd til meg. Jeg hadde gjort nok. Selv hadde jeg tenkt å prøve meg et annet sted å jobbe, for jeg ville fortsatt tilbake i jobb. Helst 100%…men det var ingen vits i sa kontakten min på Nav.
Ingen jobb er slik at du klarer det nå, sa hun. Og som jeg skrev tidligere, så fikk jeg godkjent på første søknad.
Den dagen jeg fikk svaret så kjente jeg en stor lettelse, og en enda større sorg!
Lettelse fordi nå kunne jeg slappe av i hodet mitt med å tenke på hvilken jobb jeg kunne klare, hvor mye, hvordan jeg skulle få økonomien til å fungere…etc.
Sorg, fordi det var ikke dette jeg ønsket, ventet eller trodde..
Men nå kunne jeg ihvertfall ta dagene som de kom. Gå turer, trene, komme meg i form igjen. Og det gjorde jeg. Startet dagene på hverdagen med å spise havregrøt, gikk en tur på 5 km eller mer, trente styrke m.m. og var hjemme tidlig på formiddagen. Kjente hvor godt det var at jeg orket dette.
Så kunne jeg sette meg med pc’n, skrive et blogginnlegg, lage album eller andre ting. Tok litt mindfullness også for å roe ned hodet og kropp. En god lunsj før mer avslapning eller oftes litt husarbeid. Men kreftene ble mindre og mindre, og turene ble kortere i stedet for lengre, og treninga ble også litt mer sjelden og ikke annen hver dag.
Når jeg kom hjem etter gåturer og trening var kroppen totalt stiv (burde den ikke vært myk da?) og jeg måtte legge meg for å hvile til jeg skulle lage middag til mannen kom hjem fra jobb.
Etterhvert ble de mange gjøremåla mindre og mindre, til jeg til slutt fikk ME diagnosen, og ting falt litt på plass på hvorfor jeg hadde det slik.
Enda en sorg å ta innover seg.. Nye ting å tenke på, andre måter å restituere på enn å trene og gå turer, noe jeg var veldig glad i å gjøre..
Slik har det vært, og etter at jeg fikk blokket ut en åre og satt inn 2 stent, tenkte jeg at nå…ja, nå blir jeg frisk! Da håpet jeg det var årsaken til alt.
Jeg ble en god del bedre med en gang, og med mer oksygen til hjertet gikk ting bedre, men så var jeg tilbake til nesten det samme igjen, og hjertelege og fastlege sa at jeg bare måtte innfinne meg med at jeg har ME, og fortsette å lære meg å leve med det.
Nok en gang kjente jeg denne sorgen over å ikke klare å fungere slik jeg ønsket, og som en 60 åring bør kunne gjøre.
Men her er jeg, og fungerer gjør jeg, men i forhold til før hvor jeg jobbet 100%, i tillegg til alt hjemme og med svigerfar, familie, barnepass osv…så klarer jeg vel nå ca 20-25 %
Det er stor forskjell det.
Og siden jeg var så “flink” å gjøre mye på mandag, har jeg fått svi for det 2 dager på rad nå. Har sovet som en zoombie, og da blir kroppen som en zoombie på dagtid også. Og jeg orker å gjøre veldig lite. I dag har jeg strøket klær…det var nok. Spist havregrøt til frokost, og brødskiver til lunsj. Så skal jeg lage en enkel middag senere.
Vi lever veldig sunt når det gjelder kosthold. Mye fisk og frukt og grønt. Ingefærshot hver morgen. Ingefær og sitronte på morran…og helt vanlig enkel og god kost.
Nå ble det et langt innlegg, så har du lest helt hit, så er det jammen meg bra 😉
Hva jeg vil med dette innlegget? Kanskje for å forklare litt hvorfor noen er uføretrygda, og er nødt til å være det…
Har jo fått meg med enkelte kommentarer og innlegg som gjør at tankene kommer i sving, og ved å fortelle om meg selv, så håper jeg at andre kan se at det er et fåtall som lurer seg til uføretrygd.
Det synes ikke utenpå at jeg er syk, bortsett fra at øya mine nok viser det til tider når jeg er ekstra sliten. Og at stemmen svikter og jeg høres ut som jeg er forkjøla, kjenner meg forkjøla også. Ja, som jeg skulle ha influensa de dagene jeg er merst utmatta og har brukt opp “batteriene” i kroppen.
Er så dårlig batteri skjønner du. Så når jeg har skrevet dette lange innlegget nå, ja, da har jeg brukt mer enn jeg burde igjen, og til tross for at jeg nettopp har ligget en liten time i senga for å prøve å hvile og sove, så må jeg legge meg på sofaen en stund.
Tror du jeg har lyst til det?
Nei, jeg har lyst til å kle på meg og gå en lang tur. Nyte sola som stikker fram innimellom snøbygene i dag, og den friske lufta og at kjenne at beina får bevegd seg..
Men gjør jeg det i dag, så blir det nok en værre dag i morra igjen energimessig… Om du tror det eller ei, så får jeg ikke energi av å gå tur. Jeg får frisk luft, og lufta hodet og tankene, men energien i kroppen forsvinner.
Bare å legge meg og hvile gir meg mer energi og batteri og ork. Om noen hadde sagt det til meg før, så hadde ikke jeg heller trodd dem. For vi hører jo alltid:
“Du må ut”
“Ut og gå i skogen, nyte fuglesangen og frisk luft…da blir du bedre”
Og joda, jeg har sagt det selv jeg, bare spør søstra mi 😉
Hva er det som er så vanskelig for oss å begripe? Hvorfor klarer vi ikke respektere andre og tro på dem når de sier noe?
Hvorfor har “jeg” alltid rett?
For jeg har innsett, på den harde måten, at jeg har langt fra rett i alt…faktisk ofte ganske lite rett..
Ihverfall når det gjelder å vite hvordan andre har det og føler det…både i hode og på kroppen.
Så jeg har lært meg at om jeg ikke forstår det, så må jeg godta det, og tro på det! Sånn har han/hun det
Sier ikke at alle forteller sant når de sier de ikke orker etc. men en skal være forsiktig meg å uttale seg om andre tenker jeg. Det kan gjøre vondt værre for mange.
For det er ingen god følelse å bli satt utenfor pga sykdom. Og det er veldig godt å klare å være med på litt. Føle seg litt “normal” og blant andre mennesker. Det er ofte noe av det som tapper mest, å være sosial..
Det får du energi av, sier mange ofte til meg…men nei, jeg gjør ikke det. Positivt ja, å treffe og snakke med andre, men ingen energi i kroppen etterpå..
Når jeg leser om venner som ber den som er syk med på ting selv om de ofte får nei, så synes jeg det er flott gjort. For det betyr utrolig mye å føle seg inkludert. Mer enn å kunne være med faktisk.
Av erfaring så har jeg kjent det selv mange ganger. Spesielt for meg som bor langt unna familien. At de allikevel ber meg/oss med på ting, også etter at vi ofte har måtte takke nei, det gjør godt! For da er vi inkludert, og i tankene deres.
Det skal veldig lite til for å få andre til å føle seg bedre, og det skal dessverre også veldig lite til å få andre til å føle seg værre.
Så det jeg vil si i dag er:
“Tenk deg om før du uttaler deg om, og til andre om ting du ikke har kunnskap om, eller noen formening om å kunne vite noenting om bare utifra det du leser og ser utenfra”
Sleepy awake woman in bed suffers from insomnia. Vector illustration of tired exhausted sad girl insomniac trying fall asleep with open eyes in night bedroom flat cartoon style. Melatonin and nightmare, depression, stress background.
Endelig har jeg skjønt det. Skal jeg klatre fort på listene, da må det spesielle overskrifter til 😉
Men jeg liker ikke slike overskrifter fra andre, som lurer meg inn, også skriver de om noe helt annet. Slik som jeg gjorde i går. Ikke pent gjort spør du meg.
Så det blir ikke noe jeg kommer til å gjøre så ofte, men i går var det helt sant. Jeg hadde veldig lyst til å skrive om det overskrifta hentyder til, men jeg var flink, satt på fingrene mine…
Neida, jeg gjorde ikke det kan du skjønne, da får jeg jo ikke gjort noenting.
Delte maleriene mine gjorde jeg. For jeg må jo dele de med dere. Har jo instakontoen “heltenklemalerier” til det, men artig å dele det her på bloggen også.
Er så fint, for jeg bestemmer heeeelt sjøl hva jeg vil dele ☺️
Og i dag, ja, hva har jeg tenkt å dele da tro..
Blir vel noen bilder igjen. Ute regner og blåser det, så det frister ikke med noen gåtur så langt ihvertfall. Skal visst bli servert hønsefrikasé i dag…så da slipper jeg å lage middag i dag. 😀
Bilder fra Orkangertur
Mens vi satt og spiste på Otisenteret kom denne flotte regnbuen fram
Håper dagen din blir god, og at du har det bra. Livet er ikke for amatører, og det får vi titt og stadig oppleve, men når jeg ser hvordan de har det andre steder i verden, ja, da har jeg ingenting å klage over. Mine utfordringer er det mulig å gjøre noe med.
Å leve i krig er ikke noe man kan velge selv. Ihvertfall ikke hvis man ikke er den som bestemmer og starter krigen. Å forsvare seg er man nødt til, men det går jo alltid utover sivile, barn og eldre…for ikke å glemme all ungdommen som må ut i krigen og ikke vet hva morgendagen bringer.
Alle vet vel hva tid er, tenker du sikker nå. Og ja, det gjør vi jo, for vi er jo i tiden hele tida. Og klokka viser oss tiden også.
Men noen ganger føles det som om 24 timer ikke er 24 timer. Det går jo så innmari fort, og en rekker nesten ikke merke tiden som forsvinner “mellom hendene”
Når synes du tiden går raskest?
Er det når du har mye å gjøre og nesten ikke rekker å tenke? Eller er det når du ikke gjør noenting. Feks bare sitter i sofaen og slapper av foran tv, eller scroller på telefon..
Wikipedia
Allmenn oppfatning
Tid betraktes som noe som stadig er i bevegelse og som man stort sett har lite kontroll over. Til forskjell fra de tre romlige dimensjonene kan man ikke bevege seg fritt i tid, men er bundet til å følge tidens «strøm» eller «flyt». Man kan imidlertid stadfeste et tidspunkt med et klokkeslett og/eller en dato.
Tidsregning
Hendelser tillegges tidspunkter, gitt i år, måneder, dager, timer, minutter og sekunder etter en gitt hendelse. Når mange tidspunkter måles i forhold til samme referansehendelse, kan man kalle det en kalender. Den kalenderen som brukes mest i verden idag er den gregorianske kalenderen som ble innført av pave Gregor XIII i mange katolske land i 1582 – 1587 (i Norge1. mars1700). Denne kalenderen har Jesu Kristi antatte fødsel som referansehendelse; alle hendelser måles derfor i tidsenheter etter denne hendelsen.
For meg er noen dager slik at det virker som jeg har hatt en lang dag, og det er stort sett når jeg har fått gjort flere forskjellige ting.
Da kan jeg tenke: “Så lang dag dette har vært”
Andre dager, de dagene jeg ikke orker å gjøre stort og bare scroller på tlf, sitter med pc’n (sjelden nå for tida) eller ser på tv, da er dagen over før jeg får sukk for meg.
I dag føler jeg at dagen har gått fort, samtidig som jeg synes det er lenge siden jeg sto opp. Har fått bakt brød, strøket klær, ryddet litt annet og forberedt middagen som snart skal lages.
Skulle jeg sagt til meg selv før at jeg hadde gjort mye på en sånn dag, så hadde jeg vel ledd av meg selv. For jeg gjorde mye mer enn dette da jeg var frisk.
Og da kunne jeg i tillegg ha jobbet utenfor huset først, for så på kvelden etter å ha gjort det jeg har brukt formiddagen i dag på å gjøre, sitte ved pc’n skrive blogginnlegg, kommentere eller lage album.
Nå går alt mye saktere av en eller annen grunn, og når jeg har jobbet i huset fram til lunsj, så er kroppen uten energi, og vond. Da blir det ikke mye mer gjort annet en matlaging. Og som i dag, litt blogg.
Nå er det jo heldigvis ingen som sier at jeg må blogge da, det gjør jeg fordi det er koselig å ha denne bloggen, og kontakten med noen av dere her inne.
Begynner å bli noen år jeg har blogget nå, og den tiden får jeg ikke igjen, men mye av det kan jeg jo lese om her nå, og det er fint å kunne gjøre.
Hvorfor jeg skriver om tid? Fordi at akkurat i dag som jeg ofte gjør, så tenkte jeg på hvorfor jeg føler at jeg ikke får tid til alt jeg vil gjøre….
Og jeg har jo all tiden i verden..ikke jobber jeg lenger, og som ufør burde jeg kunne ha masse tid. Og det har jeg jo, men det er denne følelsen av at tiden går raskere enn før…og alt jeg rakk å gjøre i tillegg til å jobbe.
Men stort sett så er det vel fordi jeg har en kropp og et hode som ikke lenger fungerer like godt og raskt som før.
Tror jeg skriver like raskt, men noe gjør at alt tar mer tid….
Hvordan er det for deg? Du som jobber og i tillegg klarer å følge opp alt du har lyst til, eller kanskje du ikke klarer det.. Det bare virker sånn 😉
Det er så mye jeg vil og bør gjøre hver dag, men så stopper det opp av seg selv, og den flytteesken jeg tenkte å fylle med ting og tang, den må vente. Var viktigere å stryke de klærne, og hjembakt brød var plutselig veldig fristende å bake på en regnværsdag.
Også måtte jeg legge meg en halv time og hvile.. i tillegg til alle de 10 minuttene innimellom aktivitetene. Jaja, jeg gjør ihvertfall ikke noe annet gæli den stunda da 😀
Kos deg med resten av dagen, og nyt all tiden du har så godt du kan. Den kommer ikke igjen dessverre…timen som gikk, den er borte!
Og når mandagen er i gang, er det brått fredag igjen 😄
