…det krever viljestyrke, og ikke minst, det krever energi og alle krefter en har, å stå opp for seg selv, å ta tøffe valg.

Mange er overrasket, og det forstår jeg.  For på bloggen kommer alt det positive fram.  Joda, jeg har fortalt når jeg har hatt vonde dager i forhold til kroppen og andre ting. Men om man sliter ellers, så forteller en jo ikke alt på en offentlig blogg.

For ingen andre har noe med det, og ingen andre trenger å vite noe heller..

Derfor ble det nok en overraskelse for mange, for selvfølgelig har jeg hatt det bra…19 år er lang tid, og man vokser sammen, og man vokser fra..

 

Om vi har vokst fra hverandre, det føler jeg ikke, men om du har lest mine innlegg i vinter, så kunne du lest og forstått, og sluppet å bli like overrasket ☺️

 

Et av innleggene handlet om mange typer kjærlighet..

 

Når det er ting som involverer mange, familie og venner, da sitter det veldig langt inne til meg å gjøre valg som er bra for meg, men kanskje ikke for andre. Dårlig samvittighet er noe jeg kunne hatt diplom i, men det vet jeg at det er veldig mange som sliter med.  Kanskje mye vi som er litt oppi årene.

 

Men om man har passert 60, skal man da liksom gi opp å glede seg over livet og de små ting?  Skal man sette seg ned og tenke: Nei, nå er jeg så gammel, så nå får jeg bare la ting være som de er….?

Det hadde vært det enkleste, for jeg har latt de være som de er i lang tid, men når gleden over også de små ting er borte, og det til slutt stopper seg selv…ja, da var jeg plutselig i Halden

 

 

Ja, jeg sier plutselig, for det gikk så raskt at jeg nesten ikke forsto det sjøl da jeg var på vei ned gjennom Østerdalen.

 

Plutselig, tenker du…det går jo ikke i en sånn situasjon. Neida, ikke så plutselig at jeg ikke har vært med på hele reisen selv, i laaang tid, men i forhold til det jeg har tenkt, så var det plutselig. For du vet, når noe endelig er bestemt, da er det ingen vits i lenger å drøye..

 

Jeg har ikke tenkt å fortelle og utdype noe mer, men vil skrive litt for det kan være mange i min situasjon, som tenker at en må ting pga at en skal ta hensyn til andre.

 

Men du, det er lov å respektere seg selv nok til å ta tøffe valg, også når det involverer andre. Det er ingen andre enn akkurat du som vet hvordan du har det, og det er du som kan gjøre noe med det.. ❤️

 

Også er det lov, ja veldig viktig, å respektere hverandre, og lytte til hverandre, se hverandre.

 

Kanskje til og med være glad i noen på tross av…

 

Selv om dagene nå er veldig opp og ned i følelser, tanker og alt, så vet jeg at mitt valg også denne gangen er riktig. (ikke trodde jeg at jeg skulle bli skilt 2 ganger i livet)

 

Det er jo det som er så vanskelig når en skal ta valg som involverer andre, og når tankene og følelsene kan svinge etter hvordan dagen og situasjonen er.

Og når en skilles som venner, så er det kanskje enda vanskeligere, for en vet jo hva en har kjent og følt, og ikke minst trodd. Vi skulle bli gamle sammen, flytte i leilighet sammen, leve på landet en god stund først. Nyte utsikten, dyra, hverandre og livet..

Et siste bilde av oss to dagen jeg dro. Godt å kunne smile mellom tårene ❤️

Sånn ble det ikke, men jeg tror og håper at vi begge får det fint også de neste 20-30 årene av livet, om vi får bli her så lenge. Noen garanti har vi jo ikke for kommende dager, men nå vil jeg gjøre alt for å kjenne gleden over livet igjen!

Med en litt annen utsikt enn så lenge 🥰

Og kanskje jeg rekker å ta bilde av haren som sprang forbi her i går, eller alle duene, kråkene og måkene som spiser av morelltreet 😀Må bare komme meg ut av senga først 😉

 

Vi skrev i minnebøkene før:

Lev livet lykkelig! 

La oss prøve på det, ihvertfall kunne kjenne hverdagsgleden og lykken over å leve.  Motgang møter vi, og det er ingen som har lovet oss bare lykke og glede.

Uten motgang ville vi ikke vite om forskjellen heller….