Mens jeg holdt på å vaske og rydde litt før vi dro hjem i dag kom sola litt fram, og vi fikk se en flott regnbue.
Men like etterpå forsvant den igjen og regnet pøste ned nok en gang.
Olav lessa inn i bilen når det regnet litt mindre, for i dag ble det ikke opphold.
På hjemveien ble det noen timer stopp hos svigerfar. Han kom ikke utover i helga ettersom der var så dårlig vær, og Olav hadde lagd ferdig hønsefrikasé, så det var bare å varme den og koke poteter.
Den smakte helt fortreffelig, og svigerfar var ikke lei å ha litt rester til uka. 😉
Hemne kirke omringet av høstfarger
Så er søndagen, og helga snart over. For ikke å glemme september. I morgen er det allerede oktober, og vi håper på mange fine dager, og færre overraskelser av trist art.
En rolig lørdag innendørs. Som i går har vi hatt vekslende vær, om enn ikke så ille som i går.
Midt på dagen fikk vi besøk av jentene til Olav med to av barnebarna, jentene.
Koselig at de kommer en tur og ungene løp straks inn på den andre stua og hentet dukkene. Og de koste seg og lekte. Også fikk de is av bestefar som alltid 😉
Det ble hjemmelagd pizza i dag igjen, og den ble som den pleier, veldig god. 🙂
Nå er det tv kos resten av kvelden. Fyr i ovnen, og tent lys.
I dag våknet vi til haglvær og regn. Det var bare 3 grader på morran, og nå er det 5. Det har vært litt sol og opphold innimellom, så mannen min har holdt på litt ute. Jeg gikk ned til sjøen en liten tur med mat til måkene, men var ikke forberedt på at det var så kaldt. Hadde ikke sett på gradestokken før jeg gikk ut, så jeg tok på meg litt for lite klær. 😉
Ettersom jeg ikke kan gå så mye, blir det lite uteliv på meg for tida. Jeg fikk nemlig en tlf fra legen min dagen vi kom til Halden. Jeg hadde vært og tatt MR 14 dager tidligere ettersom jeg ikke blir bra i låret/benet mitt.
Det legen da kunne fortelle var at MR viste at jeg har tretthetsbrudd i låret. Dette er så uvanlig at hun hadde vært nødt til å ringe andre leger, ortoped m.m. Og hun sa at ortopeden hadde sagt at jeg måtte være veldig forsiktig, og avlaste benet.
Javel, svarte jeg, “hva mener du med avlaste?” “Du kan ikke belaste det benet mer enn 15 kg”,var beskjeden jeg fikk. 15 kg? “Det er jo ingen ting!”
“Nei, men det er stor fare for at benet kan knekke helt om du ikke er forsiktig”., var svaret jeg fikk.
Veldig greit å få en slik beskjed når jeg er i Halden, og har en uke med mye gåing og gjøremål i forbindelse med pappa’s begravelse. Så jeg sa til legen, “nå har jeg gått i 4 mnd og belastet benet. Jeg har fått beskjed om å gå forsiktig, men trene/tøye etc. Og i førsten fikk jeg jo beskjed fra lege og fysioterapeut at det var hofteslitasje, og at det ikke var farlig å hverken tøye eller gå. Kan det da ha noe å si om jeg går og belaster benet en uke til?”
“Nei, kanskje ikke, men det kan jo plutselig knekke…”
Måtte bare ta sjansen på det, hadde ikke så mye valg akkurat den uka.
Kan forstå at legen kunne misforstå, for jeg hadde også veldig vondt i hofte og utside lår. Men som jeg skrev i første innlegget, så ba jeg om å få MR første gang jeg var til legen i juni. Og røntgen og til slutt MR kunne da til slutt vise at jeg har mye væske rundt hoftekule, og betennelse over der igjen. I tillegg til tretthetsbrudd, så det er kanskje ikke så rart at jeg har hatt mye vondt?
Kunne de bare hørt på meg første gang og tatt MR med en gang hadde jeg vært spart for mye vondt, og det hadde ikke forverret seg som det gjorde. Men legene vet jo best…eller? Jeg kommer til å gi tilbakemelding om dette, for jeg mener at legene bør høre litt mer på pasienten, når denne gjentatte ganger sier at: “Noe skjedde oppe i låret. Jeg ønsker MR for å bekrefte, avkrefte, se hva det er!”
Nå blir det spennende å se hva ortopeden sier når jeg skal dit 12. okt. Fikk time relativt raskt, så de ser det nok som en hastesak. Jeg skulle jo i utgangspunktet begynne å jobbe snart igjen, nå må alt settes på vent.
Ble ganske lei meg og frustrert med det samme, men med fokus på begravelse og mamma som trengte meg den uka jeg var der, så måtte jeg bare glemme dette. Er kanskje ikke så rart at jeg nå er utrolig sliten, og orker nesten ingenting. Og dessuten bør jeg jo helst ikke gå så mye på benet. Har krykker, men har ikke brukt dem enda. Det føltes snålt å plutselig bruke det, når jeg har gått uten det i 4 mnd, trilla ved m.m.
Men spørs om ikke det må til. Får håpe jeg slipper operasjon, men det gjenstår å se. Er nå glad for at jeg fulgte mer det jeg selv følte etterhvert og ikke tøyde og trente så mye som legen mente jeg skulle. Jeg kjente jo hele tida at det var noe som ikke stemte, og følelsen av at det kunne glippe, eller brekke var og er der hele tiden.
Så dessverre må maling, fisking og hjelp til trefelling og kvist bare vente nå. Olav må gjøre mye alene, og det er vel det som sliter meg mest.
Jaja, livet er nå bare sånn…det byr på utfordringer og ting hele tida, men jeg har det jo veldig godt ellers. Har det varmt og og godt innendørs, nok gjøremål på pc m.m. Så kjeder meg gjør jeg ikke. Er mest den følelsen av å ikke få komme meg tilbake på jobb på lang tid, som er verst akkurat nå. Gledet meg veldig til noen dager på jobb etterhvert.
Litt info om min situasjon i dag, men nå skal du få høstbilder fra Gjengstøa til slutt. September er fin, også med hagl og regn. 🙂
Selv om det nå har gått en tid etter at pappa døde, ønsker jeg å dele det jeg sa til ham i begravelsen. Det var jeg som fikk æren av å holde minnetalen, og også det som kom til meg dagen etter at pappa døde.
Sorgen og savnet er der, men samtidig kjenner jeg en veldig ro. Pappa fortjente å få hvile nå, han har hatt mange år med sykdom og liten mulighet til å klare ting selv. Han ble 83 år, og det er en respektabel alder. Som en del av dere som leser min historie vet, har han også hatt et spennende og innholdsrikt liv.
Så i dag vil jeg dele mine tanker og følelser kort tid etter hans bortgang.
Da kom den dagen vi har fryktet. Dagen da den siste klemmen er gitt. Dagen da du lukket øynene for siste gang.
Det er tungt, vondt, og ufattelig trist at du er borte nå. At jeg aldri mer skal få høre; ligeså, når jeg sier jeg er glad i deg!
Vi to var enige om at vi visste at vi var glad i hverandre, trengte ikke si det hver gang. Men mamma, pushet på, «si at du er glad i ho da», så vi sa det vel hver gang likevel. Alle barna opplevde dette.
Vi har de siste dagene fått mange gode kondolansemeldinger med varme ord som at vi har en pappa, en ektemann, bestefar og oldefar som var så snill og tålmodig. Så lugn og rolig. Samtidig som du var klar i talen når det gjaldt ting du måtte ta tak i som pastor og som misjonær.
Når det gjaldt å være streng med oss barna, så var det vel ikke så ofte du hevet stemmen, men det var ikke vanskelig å tyde blikket ditt heller ..
Mamma sier og sa at du var perfekt.
Men du var nok et menneske med både feil og mangler du også, og det skal sies at du ikke har vært enig i alt vi barna har gjort, men uansett var du der for oss. Med dine sterke og svake sider, og ikke minst din kærlighet.
For meg betyr det å være perfekt, at DU var den du var! Den perfekte pappa, for du var pappan min! Pappan vår!
Du var pappan til dine 6 barn. Bestefar til mange, og oldefar, og ikke minst var du mammas store kjærlighet!
Nå har du det godt pappa. Du slipper mer turer til sykehuset, dialyse, slitsom hoste. Du slipper å få hjelp til alt. Nå klarer du det selv igjen.
Vi har nå vært i Halden i snart en uke, og i morgen er det begravelse for pappa. Det skal bli godt når det er overstått. Mye å ordne for en slik dag, men nå er ting for det meste i havn.
Det har vært noen fine dager værmessig i Halden, og jeg kommer tilbake med bilder når jeg kommer hjem, og får tid til å blogge litt igjen.
Den begynte bra, med nydelig vær, og vi har fått gjort mye. Planen var å kjøre ved til svigerfar, et par lass. Klippe plener både hos oss og hos svigerfar. Renske grøftene ved eiendommen til svigerfar, og litt maling for han. Og litt diverse gjøremål.
Det var mye sopp overalt, og selv om svigerfar ville ha bort dette, så rakk jeg å ta et bilde først 😉
Så ble det enkel matlaging, for vi jobbet intenst til langt på kveld både torsdag og fredag. Svigerfar kom på lunsj et par dager, og kvelds. Ellers var han mest hjemme på Kyrksæterøra. Han måtte følge med kjøleskapet som var litt lunefullt. 😉
Heldigvis er jeg bedre, så jeg klarte å klippe plener hos oss, og trille og lesse ved. Så da fikk vi gjort mye mer, og Olav slapp å gjøre alt alene.
Det var varmt og godt, så vi var stort sett ute. Ble en tur på sjøen også, men ingen fisk denne gangen.
Vi dro ut ved halv 7 tiden, så det ble frokost i båten. Nydelig vær!
Lørdagen startet vi å trille inn resten av veden i kjelleren. Det tok 3-4 timer. Var akkurat ferdig med det, og skulle inn og forberede middag til oss og svigerfar, stekt kveite. Da ringte søstra mi….
Setter det her, så får Olav trille ned trappa 😉
Flink til å stable mannen min! 🙂
Jeg ble litt forundret over at hun ringte, for vi hadde nettopp sendt hverandre snapper. Hun som bakte kake, og jeg som trilla ved.
Da var det dessverre triste ting hun ringte om. Pappa hadde fått hjertestans, og de klarte ikke å få det i gang igjen. Så plutselig var et langt liv over.
Vi har vært forberedt på at tiden nærmet seg, men allikevel kommer det som et sjokk. Godt for pappa at det gikk raskt når tiden først var inne. <3
Da var det godt etterpå å kunne sitte ved sjøen en stund, og bearbeide litt alle følelser som strømmer på.
Har vært intenst det siste døgnet, og vil jo ikke bli mindre den kommende tiden.
Orker egentlig ikke blogge, men samtidig er det litt godt å få satt ord på det som har skjedd denne helgen.
I går gikk vi en liten kveldstur. Jeg må teste hvor mye jeg klarer å gå etterhvert, så da var det tid for det, etter litt avslapning etter en god middag med stekt sei. Det er bare såå godt! 😀
Da vi gikk bortover gangveien forbi borettslaget vi bor i, sa mannen min at han skulle vise meg noe. Han hadde sett det på vei hjem fra bussen etter jobb. Vi gikk bare noen meter før han sa: Se der!
Og der var det mange, veldig mange sopp. Hele rekkehus, og borettslag med sopp. 🙂
