Det er mange typer sorg..
En slags sorg, er den jeg og min familie har opplevd i nær fortid. At mamma døde, var ventet, men det gir allikevel en sorgfølelse.
Mye har skjedd som vi ser i nyhetene, og når brutale dødsfall skjer, det være seg ulykker, drap, e.l. vil det helt klart gi en voldsom sorg, som frembringer ganske andre sorgfølelser.
Det kan føre til sinne, forundring, sjokk, og uendelig smerte.
Andre typer av sorg, kan være kjærlighetssorg, skilsmisse, miste av venner du har hatt hele livet, barn eller familie som tar avstand.
Det er uendelig mye som kan føre til sorg, og sorgfølelse, og det er mange tanker som dukker opp uansett hva som utløser sorgen
Noe jeg har tenkt på etter å ha kommet i voksen alder, og har opplevd å miste familiemedlemmer, unge og gamle, det er hvor viktig det er å ikke utsette ting.
For en del år siden var det noen jeg kjente som mistet sønnen sin i bilulykke. Tror ikke han hadde passert 30 enda. Jeg var ung, men hadde barn selv, så jeg kunne bare ane litt av hva de gikk igjennom.
Jeg traff foreldrene relativt ofte i møtesammenheng, men jeg kjente at jeg ønsket å vise min medfølelse med å ringe dem. Bare for å snakke, eller la de prate om de ønsket.
Jeg husker jeg synes det var veldig vanskelig å ta den tlf, for jeg ante virkelig ikke hva jeg skulle si…
Men jeg kjente det var viktig at jeg tok denne tlf, og gjorde det til tross for at jeg gruet meg litt…eller ganske mye. Når de svarte, så sa jeg enkelt og greit, at jeg vet ikke hva jeg skal si, men jeg vil dere skal vite at jeg tenker på dere, og at jeg er her om dere skulle trenge noe eller noen.
De ble veldig takknemlig for at jeg ringte, og det ble også til at vi (jeg og min familie) ba dem på kveldsmat en kveld senere.
Dette er noe de aldri har glemt. Til dags dato, hver gang jeg treffer dem får jeg høre hvor mye det betydde for dem.
Det var jo en liten handling fra min side, men jeg har aldri angret på at jeg tok mot til meg og ringte
I slike omstendigheter, er det ofte at vi heller trekker oss unna, fordi vi ikke vet hva vi skal si eller gjøre. Også er det så enkelt som bare å gi en klem, eller ringe.. Og de kjenner at noen bryr seg om dem.
Ofte leser vi, hører vi, om noen som går bort, også er det noen rundt dem som hadde tenkt, å besøke, å ringe…men som utsatte det.
Da kommer en annen type sorg, den angrende sorgen..
“Om jeg bare…”
For når døden har inntruffet, da er det ugjenkallelig. Det er ikke mulig å endre på det man tenkte, skulle, burde…det er ingen mulighet for å få livet i reprise, og ikke er det noe tilbake til fortiden..
Får jeg en slik tanke, om at nå må jeg besøke denne personen, eller ringe, da har jeg lært meg å aldri utsette det. Hver gang har denne følelsen vist seg å stemme. Det ble siste besøket, siste telefonen..
Etter å ha sittet ved dødsleie til flere, så vet jeg hvordan akkurat det øyeblikket føles. I det ene øyeblikket kan du snakke til vedkommende, kjenne på personen, klemme, kjenne og høre pusten.
I neste sekund er det slutt….og det er ugjenkallelig..
Du vet det, og ja, du kan snakke til den som nå er død, men nå hører han/hun deg ikke lenger…helt til det siste sukket, den siste utåndingen er tatt, så kan vedkommende høre deg.
Vi erfarte det med mamma, for en halvtime før hun døde kom sønnen min også, og hun smilte når vi sa at han hadde kommet.
Det samme kan man si om kjærligheten til noen en er glad i. Det du ikke har gjort før, hjelper lite når kjærligheten mellom disse to tar slutt.
Man kan ønske det så inderlig, men det går ikke, samme hvor mye man ønsker det…
En sorg som kan frambringe følelser som hjertesorg, hjelpeløshet, oppgitthet, håp som brast..
En sorg over de mange år som plutselig er over, og minnene som gir fysisk smerte på innsiden.
Vedkommende lever jo, men du klarer ikke lenger å kjenne disse følelsene, eller motta disse følelsene fra den du har levd sammen med i mange år.
Vi ser også at når noen får en sykdom, som ikke gir håp om mange år av liv, så kommer det utrolig mange kjærlige, varme, og vakre ord til og om vedkommende..
Ord som forhåpentligvis har blitt sagt før også, ikke “bare fordi” vedkommende nå har blitt alvorlig syk.
Vi sier mange slike ord i en begravelse også…alltid tenker jeg:
“Håper disse ble sagt til deg også mens du levde.”
Alle fortjener vi å høre, kjenne og vite at de rundt oss tenker godt om oss, er glad i oss. Det er ikke alltid nok å tenke: jammen, han/hun vet jo det. Jeg trenger ikke si det hele tiden.
Nei, det trenger vi kanskje ikke, men vi kan vise det i det vi gjør. Være der for den vi er glad i, de vi er glad i.
Enkle hverdagslige handlinger, og væremåter betyr uendelig mye
Kanskje du tenker, ja, men akkurat nå er jeg irritert, hun/han har gjort sånn eller slik, og da gidder ikke jeg være der for henne/han. Vedkommende har ikke gjort slik jeg ønsket, trengte..
Ofte kan det være lurt å tenke litt lenger…
Hva vil jeg føle om han/hun dør?
Vil jeg angre på at jeg var så steil?
Kommer jeg til å ønske å ringe da?
Skulle jeg ringt før?
Skulle jeg sagt noe?
Skulle jeg gjort noe?
” ..om jeg bare kunne..”
Er det for sent, så er det for sent….det er ikke mulig å kjøre livet i reprise…
