På veggen på badet i Gjengstøa henger et bilde med denne teksten:
“Å være sterk, er ikke å løpe raskest, hoppe lengst eller løfte tyngst.
Å være sterk, er ikke alltid å vinne, alltid å ha rett, eller alltid å vite best.
Å være sterk, er å se lyset når det er som mørkest,
sloss for noe man tror på selv om man ikke har flere krefter igjen..
se sannheten i øynene, selv om den er hard. “
Jeg har lest dette nesten hver dag, for jeg var jo innom badet flere ganger om dagen.
Og når jeg har lest det har jeg tenkt: Det er sant, men det er så vanskelig å være sterk, å være tøff..
Jeg har alltid følt meg feig, fordi jeg ikke alltid sier det jeg tenker og mener der og da. Går heller med ting inni meg, og det til strikken er tøyd så langt at den ryker…
Har jeg trodd og tenkt…
Men du skjønner, jeg har sagt mye høyt også.. ikke alt har vært like bra, men jammen meg har jeg sagt mye bra også når jeg får tenkt meg om 😉
Så kanskje jeg allikevel kan ta til meg det så mange har skrevet i kommentarfeltene di siste to dagene, at jeg er tøff osv. Nesten så jeg har hatt lyst til å slette kommentarene og gjemme meg, for jeg er da slett ikke tøff.
Nei, det jeg har gjort, det er å endelig ta på min egen surstoffmaske først. For når jeg begynte å merke at jeg ikke lenger hadde krefter igjen til å være den jeg ønsker å være for andre, mine nærmeste, mine venner…bare ønsket å få være i fred. Slippe å ta hensyn til andre, for det eneste jeg følte jeg trengte var å få puste….alene..
Da er det godt når en får uventet hjelp, at ting skjer nesten av seg selv..
Også lurer du kanskje på; Hvem var det som hjalp deg da?
For meg, som en troende, så er det Gud. Jeg ba mye om hjelp…akkurat som den gangen for mange år siden da jeg opplevde store økonomiske vanskeligheter.
Noen av dere har sikkert lest det innlegget.
Du finner det HER
Også denne gangen fikk jeg slik hjelp. Ikke så uventet for meg egentlig, for jeg ber og forventer svar…Ikke alltid svaret er slik jeg ønsker og tror, men svar får jeg.
Etter den dagen jeg opplevde det, så ble jeg sterk, tøff, modig…eller, jeg valgte å ta på meg surstoffmaska. Tenkte først på meg selv, uten å tenke at det var egoistisk, som jeg hadde tenkt så mange ganger før…
Og vet du, det er rart hvor fort den surstoffmaska hjelper. Det går ikke lange stunda før en igjen får krefter til å hjelpe andre, tenke på andre.
Igjen kan jeg tenke, kjenne, at hver dag er en sjelden gave. Spesielt de to første linjene, men tar med hele sangen:
Hver dag er en sjelden gave, en skinnende mulighet.
Hver dag er på ny en nåde som stiger fra himlen ned.
Hver dag er igjen et ansvar, et nytt og et hellig krav.
Hver aften står hvite stjerner og spør deg hva du ga.
Hver aften står hvite stjerner og blinker i himmeriks by.
Hver morgen går Gud over landet og vekker din vilje på ny.
Mads Nielsen
