I dag (25. mai som dette ble skrevet, men ikke postet) har vært en god dag.  Ikke for at jeg våknet i god form, for kroppen var veldig lav på energi og krefter, men i går bestemte jeg meg for at jeg skulle dra på møte på Elim i Tistedal.

Hadde veldig lyst til det, og når Malin også sendte meg melding i går og spurte om jeg kom på møte i dag, da var valget veldig enkelt. Hun er bare så tøff, god og snill den jenta mi. ❤️

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg tror både hun og jeg trengte å møtes nå, og da er det en fin anledning å dra dit hun er hver søndag.  Så kvart på 11 hentet jeg henne, og det ble et par veldig fine timer.

Lovsangen på Elim er veldig bra, og jeg trengte det i dag.

Etter å ha vært der noen ganger, har jeg blitt kjent med flere der, og de møter meg alltid med vennlighet, masse omsorg og kjærlighet.

Jeg har vært i mange menigheter og det er sjelden å kjenne så stor følelse av imøtekommenhet, og det å føle meg velkommen.

Det er godt å kjenne at det jeg bestemte meg for her om dagen, det gjorde at min sinnstilstand forandret seg, og jeg klarer igjen å kjenne både livsglede, og lysten til å se hva livet har å by på også fremover.

Vet at det kommer til å komme flere slike tunge dager, men det er opp til meg, slik det alltid har vært, og ta bestemmelser og valg som gjør at jeg beholder surstoffmaska på. For ellers klarer jeg ikke å være noe for andre heller.

Og er det noe jeg ønsker, så er det å kunne være noe for andre. Vise omsorg og godhet, og ha styrke og krefter til å bruke noe av min fritid på andre.

Men først skal jeg nå ta meg en ferie, og da er fokuset på meg selv. Hvile, omsorg for meg selv, og finne styrke mer og mer i meg selv, men enda mer min styrke i min tro på Gud.

Jeg har min tro. Troen på Jesus, på at Han har kontroll, og hvis jeg lar Ham ha den, så går det bra videre i livet mitt også. Noen ganger er det som jeg glemmer det, og prøver å ta kontrollen selv, men det går så dårlig, for da blander jeg inn følelser, det andre gjør mot meg, min samvittighet og mere til, og det går sjelden bra.

Så jeg må ha fokuset på riktig plass, og det er det som har båret meg gjennom livet, og til nå.

Valg jeg tar får alltid konsekvenser, og det både på godt og vondt.  Men på tross av mange ting i livet mitt, så kan jeg se tilbake på et rikt, spennende, innholdsrikt, og ikke minst godt liv.  Livet har jo sine opp og ned dager, det er livet det!

Og jeg kan ikke angre på noen av mine valg, for det har gitt meg så mye glede og mange mennesker jeg er glad i, og som jeg fortsatt vil ha i livet mitt selv om ting endrer seg.

Jeg er så uendelig takknemlig for dem alle sammen! ❤️

Vi har vel alle strevd i livet etter å være perfekte, ha det perfekt, et perfekt liv, en perfekt kropp, oppføre oss perfekt..

Men så fant vi ut, det gjorde ihvertfall jeg, at jeg får det ikke til!

Livet mitt er ikke, ble ikke perfekt, og neimen om jeg har klart å oppføre meg perfekt så veldig ofte akkurat..

Ikke fikk jeg perfekt kropp heller, uansett hvor tynn jeg var som ungdom, hvor fin jeg var på håret e.l. så syntes jeg alle andre var så mye slankere, penere og perfekte enn meg.. Når jeg ser bilder fra den tiden, så var jeg en helt normal ungdom, hverken pen eller stygg, men helt ok.

Her har jeg blitt 2 barnsmamma, og jeg burde ikke være helt misfornøyd liksom…  Joda,  nesa er spiss, og tanna skjev, men hva gjør vel det. Det synes ikke så godt.,,ikke så godt som det gjør nå ihvertfall.. Jeg har hørt og lest de flotteste fotomodellene klage på et eller annet…vi blir aldri fornøyde sjøl…

Mitt usminkede jeg

Det er livet det!  Hvis du møter noen, eller er perfekt sjøl, gi meg gjerne “oppskrifta” 😄

Jeg leste en bok denne uka og da var det ei som ble mamma for første gang som visste at hun ikke kunne oppdra barnet selv for hun var døende av kreft.  Og på grunn av medisiner, kunne hun heller ikke amme henne.

Da sa hun til søstra si:

“Men jeg ville at alt skulle være perfekt for henne” og nå får hun ikke engang melk av meg”

Søstra hennes svare så fint:

“Det perfekte finnes ikke. Det er bedre at hun lærer det nå, enn at hun skal holde fast ved en feilaktig illustrasjon om at livet bør være, og en dag skal bli perfekt. Livet er et eneste herlig rot. Kaotisk, tragisk, fantastisk og merkelig. “

Dette synes jeg var så bra sagt (skrevet) at jeg måtte skrive litt om det.

Tenk om vi kunne fått det inn fra vi var små, at det perfekte finnes ikke.  Livet er akkurat sånn det beskrives her:

Fantastisk, kaotisk, merkelig og tragisk.  Alt i en eneste lapskaus!

Det er sånn jeg har opplevd livet.  Ikke mye har blitt slik jeg tenkte da jeg var lita, ungdom og voksen. Ting skjer, livet skjer, vi tar valg, og det er noen ganger en har følelsen av at en bare må holde seg godt fast i karusellen som går altfor fort innimellom, og flyte med så godt en kan, slik en elv renner og kommer seg forbi, eller finner nye veier når hindringer kommer i veien..

Og vet du, når vi gjør det, så ordner det meste seg. For da er vi mer åpne for å “lytte” til ting som dukker opp, “se” ting som kommer i vår vei, og når vi da følger magefølelsen, så ordner det meste seg, og til rett tid.

Kanskje ikke den tiden vi selv mener er rett tid, men den tiden som virkelig er den rette tiden!

Ble det litt innvikla synes du? Nei, det er egentlig ikke det.

For meg så forenkler det livet veldig, når jeg ikke prøver å gruble meg i hjel for å finne ut av ting. Og tro meg, jeg har grubla på veldig mye gjennom livet!

Da lurer du sikkert på om jeg bare lar “skjebnen” bestemme. Nei, jeg gjør ikke det. Som du som har fulgt meg en stund sikkert har fått med deg, så har jeg en tro.

Jeg tror på Gud, på Jesus, og jeg tror på veiledning, og på at når jeg legger alt i Guds hånd, så vil ting ordne seg…på den ene eller andre måten.  Og det har alltid gjort det.

Når ting ikke ordner seg, så er det stort sett fordi jeg ikke har vært lydhør, eller gått i mot magefølelsen…det viser seg som oftest veldig raskt. Og da er det bare hvordan vi/jeg forholder meg til det etterpå….er det mulig å rette opp i ting?

Ja, det er det, men det kan koste deg masse krefter og energi, og det kan gå utover noen eller noe. Men etterpå så blir alt som oftest mye bedre. Og det en må gjøre først, er å forandre tankegangen. Ikke tenke så negativt at en ikke klarer å se det positive.

Se hvor godt en har det.  Jeg har ikke et perfekt lit, er ikke perfekt, men jeg har det godt.  Jeg har familie, jeg har venner og det er mange som har lyst til å være sammen med meg, og de som ikke har lyst til det, må få lov til å slippe.  Har ikke lyst til å være sammen med alle jeg møter jeg heller….

Jeg har tak over hodet, en koselig leilighet (som heller ikke er perfekt) og jeg kan stå opp hver morgen helt sjøl.

Hvorfor skal jeg da holde på å klage over alt mulig?’

Ser jeg meg tilbake så ser jeg at livet mitt har hatt det meste av alle slags forskjellige av ingredienser, og livet mitt har vært godt til tross for nedturer også. Jeg hadde ikke lært å sette pris på de gode dagene om ikke jeg hadde hatt noen “vonde” dager også..

I fare for at jeg skriver meg helt bort, så går jeg tilbake til der jeg begynte:

Livet er ikke, blir ikke noen gang perfekt, men det er livet her, og nå!

I går var jeg en tur nede ved Tistasenteret for et lite ærend.Da møtte jeg en av pleierene fra sykehjemmet mamma var på de siste årene før hun døde.

En dame som virkelig er på rett plass, og har et stort hjerte for de hun har ansvar for. Mamma var så glad i henne, og vi pårørende ble også det. Samme når jeg ringte og traff på henne, så tok hun seg tid til å svare på ting jeg lurte på, og tok med tlf inn til mamma så jeg fikk snakke med henne. Nå vurderer hun å si opp jobben, for hun orker ikke mer. Orker ikke gå hjem med følelsen av å ikke har gjort nok, ikke ha strukket til for brukerne..og sine kollegaer. Hun får høre at hun er limet på avdelingen, for hun ser og bryr seg…om!  Og slike skal vi miste?

Det er ikke bare hun som er slik, de fleste ansatte gjør alt de kan for at vi pårørende skulle bli hørt, sett og få svar, og for å ta seg av våre kjære så godt de kan.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Merket godt på mamma om det var noen med empati og varme som tok seg av henne, for det er nemlig ikke alle som er slik selv om de jobber på sykehjem, sykehus eller andre omsorgsyrker.

Men det var ikke det jeg først og fremst ville skrive om nå, for jeg tror at mange hadde kunne vise mer empati, ikke miste gleden over å gi omsorg, om de ikke hadde det så travelt, fordi de er for få, og har altfor liten tid til det de skal gjøre.

I alle yrker nå, så er det snakk om effektivitet og færre på jobb, for det må spares penger..  Det betyr at de som er igjen må jobbe raskere, springe fortere, osv..

Ofte har de ikke tid til å spise lunsj, og nesten ikke tid til å gå på toalettet engang.  Vi har hørt om mange sykepleiere som har det sånn, og det er ikke bare under pandemien det var og er sånn..

Og hvorfor?

Fordi det sitter noen høyere opp som nedbemanner, effektiviserer, sier at det skal gjøres sånn eller slik, og de som er på “gulvet” har ikke noe de skulle sagt.  For igjen er det pengene som rår, og de har vi jo ikke mange av her i Norge…eller?

De blir pålagt flere arbeidsoppgaver, men er færre hender..

Tror ikke noen av sykepleierne/hjelpepleierne føler at de er for høyt utdannet til å kunne smøre noen brødskiver, eller lage enkel varm lunsj eller middag, men det går utover oppgavene de egentlig burde gjøre.  De burde kunne ta seg tid til å sette seg ned å prate, trøste, gi den omsorgen syke og eldre trenger i tunge stunder.

Her i Halden blir det bare verre og verre, for det er så dårlig økonomi, det blir færre folk til oppgavene, og det skjæres ned mer og mer.

Det er ikke bare i Halden det er sånn, det er over hele landet.  Men igjen spør jeg; det er jo penger nok..eller?

Jeg sier ikke at vi ikke skal sende penger til andre land som er i nød, jeg sier ikke at vi ikke skal hjelpe, men skal det virkelig være slik at vi skal grue oss til å bli syke og gamle, at det skal være bedre å sitte i fengsel enn å komme på sykehjem?  Når det gjelder både mat og tilbud til aktiviteter m.m.

Vi hører snart ikke om annet enn at mange blir utbrente og sykmeldte, og slutter i jobbene sine fordi de ikke orker mer følelsen av at de ikke får gjort en god jobb.

Det er få som er så kyniske at de ikke blir berørt av å ikke ha tid til å gjøre jobben sin skikkelig.

Jeg har selv fått høre at jeg ikke må være så nøye i jobben, at jeg ikke var kynisk nok til en stilling jeg søkte på…og det av en, som etter en liten stund sluttet i jobben pga den personen som var hans leder igjen, som var kynisk nok…   Han var derimot ikke like kynisk og klarte ikke jobbe på den måten han heller.

Må vi virkelig bli kyniske og “kalde” for å takle å jobbe med mennesker?  Er det et slikt samfunn vi ønsker oss?

De som sitter på sine kontorer, møter og bestemmer og teller kroner og ører, tenker de på at de også en dag kan bli syke og gamle?  At det kan være de selv som blir liggende lenge uten å få stell fordi det er for få folk på jobb?

Og alle disse konsulentene som hyres inn for å finne måter å effektivisere på? Har de noen gang jobbet med det de skal sitte og finne løsninger i en arbeidsdag på?

Da jeg jobbet i Trondheim kommune som renholder på sykehjem, skoler og barnehager fikk jeg en leder som var villig til å bli med ut og vaske en hel dag.  Jeg var litt frampå som vanlig og sa at jeg syntes alle som skulle lede renholdere burde ha vært med ut og jobbet, og se hvor “skoen” trykket. Og tror du ikke han ble med meg en hel dag 😀

Han syntes det var veldig lærerikt og det ga han en innsikt som gjorde at han kunne forstå og se det vi snakket om på en helt annet måte enn om han ikke hadde blitt med og vasket.  Jeg lot han ikke engang slippe unna å vaske toaletter, og de er det mange av på sykehjem 😉

Tror jeg har fått fram budskapet mitt i dag, måtte bare skrive det av meg. ☺️

I dag er det gråvær og regn og jeg koser meg innendørs, men på mandag var det sol og flott i parken i Halden

Etter en frostnatt, våknet jeg opp til flott høstvær.

Det nærmer seg fullmåne, så jeg sover litt dårlig, men nå hjelper det snart igjen.

Jeg har vært i dårlig form en stund, men nå kjenner jeg at det begynner å hjelpe litt, så i dag tok jeg en liten gåtur for å nyte det fine høstværet.  Det gikk fint, og jeg hadde veldig lyst til å gå en lang tur, men var flink og tok bare en kort tur i dag.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Dumt å gjøre så formen blir verre igjen.

Ikke alle dager er gode nå, men det går seg til…fortsatt mye som skal bearbeides, og gamle og nye følelser dukker opp og gjør at det blir litt tankekjør innimellom.

Bør nok skrive det litt av meg, men det blir ikke her på bloggen, det er ikke alt som trengs å skrives så offentlig 😉

Det er ikke bare lett å være separert og gå igjennom et samlivsbrudd for andre gang.  Selv om det er mange år siden det første bruddet, så kommer mye av de samme følelsene opp også når jeg nå går igjennom et nytt.

Men sånn er det, livet skjer, og det er ikke alt man styrer selv, eller rettere sagt; blir slik man en gang tenkte og trodde… og jeg vet at alt blir bedre på sikt.

Nå skal du ikke tro at jeg sitter her og gråter… Neida, jeg finner ting jeg koser meg med.  Har malt en del som du sikkert har fått med deg, og jeg strikker, hekler, tar bilder, ser tv, hører radio…eller bare har det stille, men det er ikke så lenge om gangen nå, for det blir bare ekstra tankevirksomhet av det.

Noen ganger er stillheten bare god, andre ganger ikke like god… Da er det fint å ha noe å se på så jeg kan engasjere meg i det jeg ser på skjermen.

Innimellom kommer ensomhetsfølelsen også..

I dag var jeg endelig fornuftig og lagde meg sunn middag, fiskegrateng. Det smakte godt, etter noen dager med enkel mat fordi jeg har hatt så lite matlyst, men spiser gjør jeg uansett  😁 Dårlig på å hoppe over måltider, altfor fornuftig og sulten til det 😀

Jeg fikk også vasket vinduer i dag, og det trengtes, så nå kan jeg ta bilder av Månen, Karlsvogna og Orion uten å måtte lukke opp vinduene, eller gå ut på balkongen. 😉

I går kveld malte jeg igjen noen bilder, og her ser du et av dem

“Hvit blomst ut av mørket”

Egentlig bør jeg som vanlig sortere bilder, og lage album, men det er som om jeg ikke klarer å komme i gang med det, men jeg bør gjøre det snart, for jeg skal lage et par julegaver også.  Vel, bildene går ikke fra meg, og jeg har lagret de flere steder, så jeg mister de heller ikke..

Neste uke skal jeg ta toget til Trondheim, så da bør kroppen spille på lag…..

I mellomtiden skal jeg kose meg og nyte livet så godt som bare jeg kan ☺️

På veggen på badet i Gjengstøa henger et bilde med denne teksten:

“Å være sterk, er ikke å løpe raskest, hoppe lengst eller løfte tyngst.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Å være sterk, er ikke alltid å vinne, alltid å ha rett, eller alltid å vite best.

Å være sterk, er å se lyset når det er som mørkest, 

sloss for noe man tror på selv om man ikke har flere krefter igjen..

se sannheten i øynene, selv om den er hard. “

Jeg har lest dette nesten hver dag, for jeg var jo innom badet flere ganger om dagen.

Og når jeg har lest det har jeg tenkt:  Det er sant, men det er så vanskelig å være sterk, å være tøff..

Jeg har alltid følt meg feig, fordi jeg ikke alltid sier det jeg tenker og mener der og da.  Går heller med ting inni meg, og det til strikken er tøyd så langt at den ryker…

Har jeg trodd og tenkt…

Men du skjønner, jeg har sagt mye høyt også.. ikke alt har vært like bra, men jammen meg har jeg sagt mye bra også når jeg får tenkt meg om 😉

Så kanskje jeg allikevel kan ta til meg det så mange har skrevet i kommentarfeltene di siste to dagene, at jeg er tøff osv.  Nesten så jeg har hatt lyst til å slette kommentarene og gjemme meg, for jeg er da slett ikke tøff.

Nei, det jeg har gjort, det er å endelig ta på min egen surstoffmaske først.  For når jeg begynte å merke at jeg ikke lenger hadde krefter igjen til å være den jeg ønsker å være for andre, mine nærmeste, mine venner…bare ønsket å få være i fred. Slippe å ta hensyn til andre, for det eneste jeg følte jeg trengte var å få puste….alene..

Da er det godt når en får uventet hjelp, at ting skjer nesten av seg selv..

Også lurer du kanskje på; Hvem var det som hjalp deg da?

For meg, som en troende, så er det Gud. Jeg ba mye om hjelp…akkurat som den gangen for mange år siden da jeg opplevde store økonomiske vanskeligheter.

Noen av dere har sikkert lest det innlegget.

Du finner det HER

Også denne gangen fikk jeg slik hjelp. Ikke så uventet for meg egentlig, for jeg ber og forventer svar…Ikke alltid svaret er slik jeg ønsker og tror, men svar får jeg.

Etter den dagen jeg opplevde det, så ble jeg sterk, tøff, modig…eller, jeg valgte å ta på meg surstoffmaska. Tenkte først på meg selv, uten å tenke at det var egoistisk, som jeg hadde tenkt så mange ganger før…

Og vet du, det er rart hvor fort den surstoffmaska hjelper. Det går ikke lange stunda før en igjen får krefter til å hjelpe andre, tenke på andre.

Igjen kan jeg tenke, kjenne, at hver dag er en sjelden gave. Spesielt de to første linjene, men tar med hele sangen:

Nei, er du her likevel? 😯

Er du nysgjerrig kanskje? 😄

Det er så rart med oss mennesker, vi er og blir nysgjerrige…ihvertfall noen av oss..

Er du ikke nysgjerrig?

Å nei, du bare stikker innom meg uansett hver dag..eller når du leser blogger på blogg.no 😁

Ja, da er det greit vet du…

Sørget for å ikke ha med noen spennende bilder, bare så du ikke skulle bli nysgjerrig..eller lurt inn..

Men husk en ting da, er du nysgjerrig, så innrøm at du er det, ellers blir det så feil vet du..

Jeg innrømmer det…endelig, sier du kanskje. Trodde du det ikke 😄

Selvfølgelig er jeg nysgjerrig..

Nysgjerrig på hva i all verden det er mulig å lire ut av seg etter å ha lest blogger og kommentarer..

Men lurer på om jeg skal slutte å være nysgjerrig, for jeg kjenner at jeg har ikke godt av det.

Denne søte, snille bestemora blir som en ilder…eller var det terrier, når hun leser ting på nett.. (ikke jeg som sier at jeg er søt og snill da)

Oftest klarer jeg å bromme for meg selv….

Og noen ganger sammen med andre..

Siden jeg ikke har brukt andre som kilde, så trenger jeg vel heller ingen kildehenvisning…eller?

Ettersom du kom inn en tur likevel, så må jeg advare deg:

Jeg er meg, og bloggen er min, så da skriver jeg oftest om meg sjøl jeg..

Ja tenk, så ego er jeg 😳🙈 Tenker ikke på andre i det hele tatt…

Men sånn ellers, om du forvillet deg inn her til tross for advarselen, så håper jeg du leste med humor og litt ironi 😉

Og du, ha en fin dag da!

Også skal du ikke se bort i fra at jeg stikker innom deg sånn dann og vann når jeg har ork og tid. 😉😀

Hva er tid?

På Wikipedia   kan vi lese mer om begrepet tid.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Alle vet vel hva tid er, tenker du sikker nå.  Og ja, det gjør vi jo, for vi er jo i tiden hele tida.  Og klokka viser oss tiden også.

Men noen ganger føles det som om 24 timer ikke er 24 timer. Det går jo så innmari fort, og en rekker nesten ikke merke tiden som forsvinner “mellom hendene”

Når synes du tiden går raskest?

Er det når du har mye å gjøre og nesten ikke rekker å tenke?  Eller er det når du ikke gjør noenting.  Feks bare sitter i sofaen og slapper av foran tv, eller scroller på telefon..

Wikipedia

Allmenn oppfatning

Tid betraktes som noe som stadig er i bevegelse og som man stort sett har lite kontroll over. Til forskjell fra de tre romlige dimensjonene kan man ikke bevege seg fritt i tid, men er bundet til å følge tidens «strøm» eller «flyt». Man kan imidlertid stadfeste et tidspunkt med et klokkeslett og/eller en dato.

Tidsregning

Hendelser tillegges tidspunkter, gitt i år, måneder, dager, timer, minutter og sekunder etter en gitt hendelse. Når mange tidspunkter måles i forhold til samme referansehendelse, kan man kalle det en kalender. Den kalenderen som brukes mest i verden idag er den gregorianske kalenderen som ble innført av pave Gregor XIII i mange katolske land i 1582 – 1587 (i Norge 1. mars 1700). Denne kalenderen har Jesu Kristi antatte fødsel som referansehendelse; alle hendelser måles derfor i tidsenheter etter denne hendelsen.

For meg er noen dager slik at det virker som jeg har hatt en lang dag, og det er stort sett når jeg har fått gjort flere forskjellige ting.

Da kan jeg tenke: “Så lang dag dette har vært”

Andre dager, de dagene jeg ikke orker å gjøre stort og bare scroller på tlf, sitter med pc’n (sjelden nå for tida) eller ser på tv, da er dagen over før jeg får sukk for meg.

I dag føler jeg at dagen har gått fort, samtidig som jeg synes det er lenge siden jeg sto opp. Har fått bakt brød, strøket klær, ryddet litt annet og forberedt middagen som snart skal lages.

Skulle jeg sagt til meg selv før at jeg hadde gjort mye på en sånn dag, så hadde jeg vel ledd av meg selv.  For jeg gjorde mye mer enn dette da jeg var frisk.

Og da kunne jeg i tillegg ha jobbet utenfor huset først, for så på kvelden etter å ha gjort det jeg har brukt formiddagen i dag på å gjøre, sitte ved pc’n skrive blogginnlegg, kommentere eller lage album.

Nå går alt mye saktere av en eller annen grunn, og når jeg har jobbet i huset fram til lunsj, så er kroppen uten energi, og vond. Da blir det ikke mye mer gjort annet en matlaging. Og som i dag, litt blogg.

Nå er det jo heldigvis ingen som sier at jeg må blogge da, det gjør jeg fordi det er koselig å ha denne bloggen, og kontakten med noen av dere her inne.

Begynner å bli noen år jeg har blogget nå, og den tiden får jeg ikke igjen, men mye av det kan jeg jo lese om her nå, og det er fint å kunne gjøre.

Hvorfor jeg skriver om tid?  Fordi at akkurat i dag som jeg ofte gjør, så tenkte jeg på hvorfor jeg føler at jeg ikke får tid til alt jeg vil gjøre….

Og jeg har jo all tiden i verden..ikke jobber jeg lenger, og som ufør burde jeg kunne ha masse tid.  Og det har jeg jo, men det er denne følelsen av at tiden går raskere enn før…og alt jeg rakk å gjøre i tillegg til å jobbe.

Men stort sett så er det vel fordi jeg har en kropp og et hode som ikke lenger fungerer like godt og raskt som før.

Tror jeg skriver like raskt, men noe gjør at alt tar mer tid….

Hvordan er det for deg? Du som jobber og i tillegg klarer å følge opp alt du har lyst til, eller kanskje du ikke klarer det..  Det bare virker sånn 😉

Det er så mye jeg vil og bør gjøre hver dag, men så stopper det opp av seg selv, og den flytteesken jeg tenkte å fylle med ting og tang, den må vente. Var viktigere å stryke de klærne, og hjembakt brød var plutselig veldig fristende å bake på en regnværsdag.

Også måtte jeg legge meg en halv time og hvile.. i tillegg til alle de 10 minuttene innimellom aktivitetene.  Jaja, jeg gjør ihvertfall ikke noe annet gæli den stunda da 😀

Kos deg med resten av dagen, og nyt all tiden du har så godt du kan.  Den kommer ikke igjen dessverre…timen som gikk, den er borte!

Og når mandagen er i gang, er det brått fredag igjen 😄

Det er mange typer sorg..

En slags sorg, er den jeg og min familie har opplevd i nær fortid. At mamma døde, var ventet, men det gir allikevel en sorgfølelse.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Mye har skjedd som vi ser i nyhetene, og når brutale dødsfall skjer, det være seg ulykker, drap, e.l. vil det helt klart gi en voldsom sorg, som  frembringer ganske andre sorgfølelser.

Det kan føre til sinne, forundring, sjokk, og uendelig smerte.

Andre typer av sorg, kan være kjærlighetssorg, skilsmisse, miste av venner du har hatt hele livet, barn eller familie som tar avstand.

Det er uendelig mye som kan føre til sorg, og sorgfølelse, og det er mange tanker som dukker opp uansett hva som utløser sorgen

Noe jeg har tenkt på etter å ha kommet i voksen alder, og har opplevd å miste familiemedlemmer, unge og gamle, det er hvor viktig det er å ikke utsette ting.

For en del år siden var det noen jeg kjente som mistet sønnen sin i bilulykke. Tror ikke han hadde passert 30 enda. Jeg var ung, men hadde barn selv, så jeg kunne bare ane litt av hva de gikk igjennom.

Jeg traff foreldrene relativt ofte i møtesammenheng, men jeg kjente at jeg ønsket å vise min medfølelse med å ringe dem. Bare for å snakke, eller la de prate om de ønsket.

Jeg husker jeg synes det var veldig vanskelig å ta den tlf, for jeg ante virkelig ikke hva jeg skulle si…

Men jeg kjente det var viktig at jeg tok denne tlf, og gjorde det til tross for at jeg gruet meg litt…eller ganske mye.  Når de svarte, så sa jeg enkelt og greit, at jeg vet ikke hva jeg skal si, men jeg vil dere skal vite at jeg tenker på dere, og at jeg er her om dere skulle trenge noe eller noen.

De ble veldig takknemlig for at jeg ringte, og det ble også til at vi (jeg og min familie) ba dem på kveldsmat en kveld senere.

Dette er noe de aldri har glemt. Til dags dato, hver gang jeg treffer dem får jeg høre hvor mye det betydde for dem.

Det var jo en liten handling fra min side, men jeg har aldri angret på at jeg tok mot til meg og ringte

I slike omstendigheter, er det ofte at vi heller trekker oss unna, fordi vi ikke vet hva vi skal si eller gjøre. Også er det så enkelt som bare å gi en klem, eller ringe.. Og de kjenner at noen bryr seg om dem.

Ofte leser vi, hører vi, om noen som går bort, også er det noen rundt dem som hadde tenkt, å besøke, å ringe…men som utsatte det.

Da kommer en annen type sorg, den angrende sorgen..

“Om jeg bare…”

For når døden har inntruffet, da er det ugjenkallelig.  Det er ikke mulig å endre på det man tenkte, skulle, burde…det er ingen mulighet for å få livet i reprise, og ikke er det noe tilbake til fortiden..

Får jeg en slik tanke, om at nå må jeg besøke denne personen, eller ringe, da har jeg lært meg å aldri utsette det. Hver gang har denne følelsen vist seg å stemme. Det ble siste besøket, siste telefonen..

Etter å ha sittet ved dødsleie til flere, så vet jeg hvordan akkurat det øyeblikket føles.  I det ene øyeblikket kan du snakke til vedkommende, kjenne på personen, klemme, kjenne og høre pusten.

I neste sekund er det slutt….og det er ugjenkallelig..

Du vet det, og ja, du kan snakke til den som nå er død, men nå hører han/hun deg ikke lenger…helt til det siste sukket, den siste utåndingen er tatt, så kan vedkommende høre deg.

Vi erfarte det med mamma, for en halvtime før hun døde kom sønnen min også, og hun smilte når vi sa at han hadde kommet.

Det samme kan man si om kjærligheten til noen en er glad i.  Det du ikke har gjort før, hjelper lite når kjærligheten mellom disse to tar slutt.

Man kan ønske det så inderlig, men det går ikke, samme hvor mye man ønsker det…

En sorg som kan frambringe følelser som hjertesorg, hjelpeløshet, oppgitthet, håp som brast..

En sorg over de mange år som plutselig er over, og minnene som gir fysisk smerte på innsiden.

Vedkommende lever jo, men du klarer ikke lenger å kjenne disse følelsene, eller motta disse følelsene fra den du har levd sammen med i mange år.

Vi ser også at når noen får en sykdom, som ikke gir håp om mange år av liv, så kommer det utrolig mange kjærlige, varme, og vakre ord til og om vedkommende..

Ord som forhåpentligvis har blitt sagt før også, ikke “bare fordi” vedkommende nå har blitt alvorlig syk.

Vi sier mange slike ord i en begravelse også…alltid tenker jeg:

“Håper disse ble sagt til deg også mens du levde.”

Alle fortjener vi å høre, kjenne og vite at de rundt oss tenker godt om oss, er glad i oss.  Det er ikke alltid nok å tenke: jammen, han/hun vet jo det.  Jeg trenger ikke si det hele tiden.

Nei, det trenger vi kanskje ikke, men vi kan vise det i det vi gjør. Være der for den vi er glad i, de vi er glad i.

Enkle hverdagslige handlinger,  og væremåter betyr uendelig mye

Kanskje du tenker, ja, men akkurat nå er jeg irritert, hun/han har gjort sånn eller slik, og da gidder ikke jeg være der for henne/han. Vedkommende har ikke gjort slik jeg ønsket, trengte..

Ofte kan det være lurt å tenke litt lenger…

Hva vil jeg føle om han/hun dør?

Vil jeg angre på at jeg var så steil?

Kommer jeg til å ønske å ringe da?

Skulle jeg ringt før?

Skulle jeg sagt noe?

Skulle jeg gjort noe?

” ..om jeg bare kunne..”

Er det for sent, så er det for sent….det er ikke mulig å kjøre livet i reprise…

Hvordan er det med deg,  har du god hukommelse?

Jeg mener at jeg har relativt god hukommelse, men noen ganger har jeg teflonhjerne.. Spesielt det å huske navn på folk jeg treffer når de presenterer seg. Konsentrerer jeg meg ikke, så er navnet borte i samme sekund.

Du vet hva som menes med teflonhjerne…sånn hjerne som bare slipper ut med en gang, det som kommer inn 😄

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

På barne- og ungdomsskolen pugget jeg ofte lekser, og det satt godt.  Sanger sitter enda bedre.

Med diagnosen ME, så skjer det at vi får “tåkehjerne” ja, ved andre diagnoser også. Det vil si at det er vanskelig å huske, og komme på ting blant annet.

Da jeg var hos legen sist, skulle jeg be henne om å skrive ut en resept til meg, på en salve jeg bruker. Før jeg dro hjemmefra sjekket jeg hva den het, og hadde tenkt å ta bilde av den, eller skrive det opp, men det glemte jeg.

Så når jeg satt hos lege, var det ikke tjangs til å komme på hva den het….noe på z, sa jeg..

Da jeg kom hjem, gikk jeg og sjekket…ikke noe som begynte på Z nei, med på D 🙄😁🙈

Andre ting sitter bedre, og når jeg ligger om nattan, og ikke får sove…da kan jeg fortelle deg at jeg kommer på mye rart.

Prøver å tømme hodet, og ikke tenke på noe, men ikke alltid jeg får det til.

Som i natt feks…da kom jeg plutselig på et langt ord som jeg lærte da jeg tok fagbrev som Renholdsoperatør.

For å lære det, sang jeg ordet,  og siden har det sitti.

Vil du vite hvilket ord det er?

“alkylbenzyldimetylammoniumklorid”

Fra databladet:

Alkylbenzyldimetylammoniumklorid 50 %, aqueous solution Vannfyllt
løsning
produktnummer: 5091
Versjon: 2.0 no
Erstatter versjon fra: 04.02.2020
Versjon: (1)
dato

Dette er et stoff som brukes til å drepe alger og sopp, og ikke noe du bør bruke I tide og utide. Vernebriller m.m. må på osv.

Men nå skulle ikke jeg lære deg om renhold etc.

Skulle bare si litt om at det går an å lære seg så spesielle og vanskelige ord 😉😄

Hva er vitsen med å komme på det kl 02 om nattan da?  Ingen vits i det hele tatt…eller kanskje det var en vits. 😁

Fikk det helt på hjernen, og det ble ikke mulig å tenke på så mye annet, så da sovnet jeg til slutt etter 2,5 timer heldigvis 😂

Har du lært noe som du plutselig kommer på, sånn ut av intet?

Mye en kan si om hukommelse, og HER får du mye info om det.

Hentet fra Wikipedia:

«Hukommelse» har flere betydninger.

Hukommelse kan defineres som evnen til å innkode, lagre og gjenhente informasjon. Innen psykologi studeres hukommelsen både på kognitivt og biologisk plan. Det er vanlig å skille mellom korttidshukommelse og langtidshukommelse. I alle faser kan hukommelsen bli påvirket av emosjoner, og den sies å være konstruktiv på den måten at den kan manipuleres av informasjon som inntreffer i etterkant av selve minnet.

Nok om det for denne gang. Vi holder oss inne nå, for det ble liten storm i kasta, og masse regn. Mannen var nede og så til båtene, og det var bra han hadde regntøy på 🙂

Jeg gikk ut og tok inn stolene som blåste avgårde 😉

Som du kunne lese HER så kjørte vi hjem fra Halden i går.

Vi har hatt en fin uke, fått truffet mange, om enn ikke like mange som jeg hadde ønsket, men jeg må slutte å være så storforlangende 😁

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Som Frodith skrev i en kommentar:

“Synes det virker som dere har fått gjort veldig mye jeg, men du har kanskje en tidligere definisjon på hva MYE er som jeg ikke kjenner til 😂 For meg høres det ut som massevis 😀Mye fint med familien ❤️”

Og hun har jo helt rett.  Vi har fått gjort veldig mye, men det er nok det at jeg har en tidligere definisjon på hva MYE er 😉

Før så hadde jeg en kropp som ble vanlig sliten, og ofte startet dagen med en lang gåtur sammen med Olav når vi var på ferie.  Så gikk vi til mamma og pappa den tiden de bodde i Halden sentrum, eller kjørte den tiden de bodde litt lenger unna. Ofte var det bare jeg som gikk til dem, og Olav tilbake til hotellet.

Vi gikk gjerne et par gåturer på dagen, eller besøkte Siv med ungene, hvor jeg da lekte med dem, hjalp til med matlaging, e.l.

Olav pleide å slappe av litt på hotellet innimellom, mens jeg ofte gikk i skytteltrafikk mellom foreldrene mine, innom søstra mi, vi traff kanskje andre til middag, og en uke var full av alt.

Jeg hadde en energi som gjorde at jeg ikke klarte å ligge på hotellet for å slappe av så lenge om gangen. Det var bortkasta tid ☺️

De siste årene pappa levde, kunne jeg gå til dem opptil 3 turer samme dag, innimellom gåturer for oss sammen, mat og litt shopping. Og på tilbakeveien stakk jeg gjerne en tur innom søstra mi etter at hun flyttet til Halden.

Nå skjønner jeg ikke at jeg orket det som frisk engang 😄

Men jeg ville ha mest mulig ut av tiden jeg var med familien, og stort sett traff vi også noen av søskna, og venner.  Ofte var det selskap, begravelse e.l som vi skulle være med på.

Den gangen var vi i Halden stort sett 3-4 ganger i året.

Et år var vi der 5 ganger på grunn av 40 årsdager til bror og svigerinne, 50 årsdag til eldste søstra mi. Påskeferie, jul m.m. Det var i 2009, det året Malin og Andreas ble født, og da ble det jo ekstra turer pga det også.

Caisa ble født samme året, men da måtte vi “bare” til Tynset.

Det var bryllup m.m.

Det var året da alt skjedde, og det mest begivenhetsrike året vi har hatt tror jeg.

Innimellom det var vi på jobb, og holdt hage og hus i orden her i Gjengstøa i tillegg til leiligheten på Flatåsen.

Så, som du sikkert skjønner, så har jeg en helt egen definisjon på opphold i Halden, Østfold for å treffe flest mulig av familien. 😀

Og en egen definisjon på hvor mye jeg klarer (klarte)

Når vi har holdt på sånn siden vi traff hverandre i 2005, så var det nesten godt når pandemien kom, og vi ikke fikk reise like mye. En gang i året ble det i 3 år, men det er for lenge uten å se familien, så jeg er glad vi kan reise når vi vil igjen.

Det hendte vi fikk til at brødrene mine med familie også kom, som bodde i Askim og bor i Sandefjord.  Da slapp vi å kjøre dit også. ☺️

Vi må få til en Sandefjordtur snart, for det er lillebroren min og familien hans vi har fått minst tid sammen med.  Og det føler jeg på, for jeg har jo nesten ikke blitt noe kjent med ungene deres.  Blir bare ved selskapeligheter og begravelser, og det skal ikke være sånn.

Håper å få de til å komme hit en tur også 🥰

Vel, det var litt info om hvorfor jeg synes jeg har fått til mye mindre denne gangen. Så det som for meg virker lite, er mye for andre.  Men i forhold til hva kroppen min i utgangspunktet orker nå, så klarte jeg mye denne gangen også.

Går mye på viljen, og heldigvis gikk det noe bedre enn forventet, men i dag kjenner jeg at kroppen protesterer. Både med hodepine, kvalme, svette og smerter, og det er vel ikke så rart.  Det kommer jo som regel litt etterpå når jeg har gjort mye.

Og jeg må jo huske på at, ikke bare har jeg ME og angina, men jeg har passert 61 år også…er vel naturlig å ikke orke like mye da ☺️

Det blir lite gjort i dag ihvertfall.

Har fått satt på vaskemaskin med skitne klær, og pakket ut. Ellers bare koser vi oss inne.  Heldige med været, for det er jo godt å se ut på regn når vi skal slappe av.

Olav tente opp i den nye vedovnen, og jeg skal si deg den varmer godt, og raskt.  Med 11 grader ute, så er det godt å få litt sånn varme i huset, men jeg tror ikke han kan legge i mer nå, da må jeg gå i andre etg. 😄

Håper du har en fin dag, og at “Hans” farer pent med dere alle.  Han skal visst ikke komme så voldsomt her, og greit er det.

Kommer sterkere tilbake med å lese og kommentere hos dere etterhvert 😘

Nyt mandagen og en nye uke i august.

Legger ved bilder av solnedgangen og Aidaperla i går kveld like før vi la oss 🙂