Vet ikke helt hvordan jeg skal begynne dette innlegget.  Det har skjedd så mye de siste dagene, og det er vemodig, rart og fint på samme tid.

Husker fortsatt den morgenen jeg våknet til nyheten om at kong Olav var død. Det føltes på samme vis som nå.  Han hadde jo vært konge så lenge jeg hadde levd.

Alle bilder er hentet fra Nrk og Kongehuset sine sider

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

En ny konge fikk vi i Kong Harald, og han fylte denne rollen veldig godt!  Samme lune humor som kong Olav, og med masse empati for alle. Jeg beundret ham virkelig, og spesielt siste året med alt det innebar for ham og familien.

Det skal styrke til å takle slike ting på den måten han gjorde.

“Lånte” bilder fra Nrk

Nå har vi en ny konge, Kong Haakon VIII. Han har også vist at han har en styrke som er en konge verdig, og talen han holdt var bare veldig sterk.

Å få sagt så mye om sin far på 9 minutter, det er virkelig beundringsverdig, og tårene kom når han gratulerte sin mamma med bryllupsdagen.

Tenk for noen kontraster for dronning Sonja dette ble rundt deres 58 års bryllupsdag. ❤️

Jeg er veldig glad i kongefamilien vår. De er så “menneskelige” og nei, de er ikke perfekte, men det er jeg veldig glad for. Hadde de vært det, hadde de ikke klart å føle slik med andre som opplever tunge og vonde dager. Ingen slipper unna det. Ikke engang en konge ❤️

Jeg synes Kong Harald sa det så fint:

«Jeg tror vi ville få det bedre om vi kvittet oss med ideen om at livet helst skal være enkelt, og gjerne nokså perfekt. For det er jo ikke sånn det er. Livet kan gjøre vondt. Vi mennesker gjør feil. Ting blir ikke som vi har drømt om eller forestilt oss. Men vi prøver å lære av feilene våre.» Det norske kongehus

Dette er så sant.  Jeg trodde en gang, da jeg var ung, at livet ville bli slik jeg ønsket meg det. Bare det ble sånn eller slik, så ville alt bli bra, og jeg ville være lykkelig resten av livet..

Men det ble ikke sånn. Alt ble ikke perfekt, men det ble livet mitt.

Jeg sitter ikke her og skriver at livet mitt har vært dårlig, langt i fra.  Jeg har så mange gode minner, fra barndommen, ungdommen, og som voksen.

Valg jeg har tatt har fått konsekvenser, både på godt og vondt.  Men jeg står igjen med i en alder av 64 år, at det har vært mest godt!

Alt som har skjedd meg, har formet meg, og jeg er takknemlig for livet, for menneskene jeg har hatt, og har i livet mitt.

Kongefamilien vi har i Norge er en sammensveiset og støttende familie, for hverandre og for Norge.  Jeg er så takknemlig for å bo i Norge, for å igjen få en konge som har valgspråket:

Alt for Norge!

Han følger i sin far, bestefar og oldefars fotspor, og jeg tror han blir en flott Konge for landet vårt!

Og Kronpinsesse Ingrid Aleksandra vil støtte sin far på en veldig god måte tror jeg

Og sist, men ikke minst, har han to flotte dronninger ved sin side

Leste du innlegget mitt fra tidligere i dag?

HER finner du det.

I stedet for å sette på musikk som jeg tenkte, så gikk jeg en tur ut.  Det regner jo ikke, og da er det bare å komme seg ut og lufte hue!

Mye vind, men deilig!

En kort, men fin tur til Rød Herregård igjen.  Og tror du ikke rådyra kom også. 3 stk. De ville bare si i fra at de er der, og gir en helt egen ro de også.

‘Litt dårlige bilder, for det skjermbilde tatt fra video

Da forsvant irritasjonen som dugg for sola, og livet er herlig igjen. I hvert fall sånn tålig. Til og med glad det ikke regner 🙂

Det bli nok likar i morra 😉😊

I dag gjorde jeg det, og jeg vet ikke akkurat hvorfor.  Noen ganger er det bare sånn.

Kan ha vært noe jeg drømte, eller andre ting i livet akkurat nå som jeg ikke rår helt over selv.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Eller bare at jeg har sovet dårlig. Hørte at det regnet i natt, og det var godt å ligge å høre på, så da ble jeg irritert når jeg så at sola skinte fra blå himmel når jeg våknet. Makan til tull!

Heldigvis er det sjelden jeg våkner irritert.  For det meste er jeg fornøyd, og glad for hver dag. Og stort sett nyter jeg at jeg våkner i en god seng, takknemlig for at jeg har tak over hodet, og et hjem jeg trives i.

For du vet: De sier at vi skal starte dagen med å skrive ned ting vi er takknemlige for m.m. Veldig mye en skal gjøre for å takle livet i følge mange kursholdere.  Og vet du hva? I dag irriterer det meg også..

For hva med bare å være irritert litt, det skader ingen. I hvert fall ikke hvis jeg ikke lar det gå utover andre sånn veldig. For det går nemlig veldig fort over som regel. Og det kan være lurt å la slike følelser få fritt spillerom og da forsvinner de raskere også.

Denne helga har jeg også vært sammen med familie hos min eldste søster, og det var veldig koselig. Så jeg skal tenke på det, tømme hodet for alt annet, og sette på litt musikk som gjør meg glad!

Har bare hatt det stille til nå, for hodet vil ikke alltid ha så mye lyd. 😁

Nå kjenner jeg at jeg faktisk skrev av meg den verste irritasjonen, så det var  nok lurt 🤭

Hender det at du våkner irritert også?

.. eller å ikke se treet for bare skog.. ?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Har du noen gang opplevd å streve med noe på jobb, eller andre ting og nesten blitt gal av å ikke finne ut av problemet?

Du føler at det er en enkel løsning, men du klarer for ditt bare liv ikke å finne ut av det.  Du grubler, du prøver det ene og det andre, for ikke å si det tredje og det fjerde.

Ikke tale om at du finner ut av det. Veien ligger der, den viser deg vei til løsningen…

Man googler, spør andre, men ingenting hjelper.

Du får noen innspill, men tar ikke notis av det, for dette kan du jo.  Og du vil jo helst finne ut av det selv.

For jeg skal klare dette, samme hva.

Så plutselig får du et spørsmål, som du bare må lytte til, og da sier det “PLING” og du bare vet at der! Lyset kom!

Der er jo løsningen, rett foran øynene dine, men siden du bare har lett etter de store løsningene, så du ikke den som var der, rett der…og den enkleste løsningen av dem alle.

Den løsningen du burde ha tenkt på med en gang, for det er jo dette du kan!

Allikevel var den så gjemt, så glemt, så borte vekk…og du så bare skogen og alt den innehar. Du så ikke treet!

Treet som sto der så majestetisk og viste den enkle – og akkurat den løsningen du lette etter.

Du føler deg både lettet og flau på samme vis. Og forstår ikke at du ikke så løsningen med en gang! Den var jo der hele tiden, du kunne dette, men du ble fokusert på andre ting…

I dag er dagen da vi alle minnes Utøya og regjeringskvartalet, men jeg har tidligere år valgt å ikke skrive så mye om denne dagen.  Er så mange som gjør det, og for meg så er det sånn at jeg ofte minnes ting kun for meg selv.

Ikke fordi jeg ikke bryr meg, men fordi det er så mange berørte, en dag som var så utrolig spesiell, en dag hvor vi alle husker hvor vi var når vi hørte om det som skjedde. Og jeg føler meg så lita og ubetydelig i denne sammenhengen.

15 år har gått.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg var på vei hjem fra jobb, gikk av bussen og traff en kollega av meg som spurte om jeg hadde hørt hva som skjedde i Oslo.  Det hadde jeg ikke, men var rask til å sette på tv da jeg kom hjem for å finne ut av hva det var.

Jeg bodde på Flatåsen i Trondheim, og skulle utover til Gjengstøa på ettermiddagen sammen med yngste datter til Olav.

På turen utover, da vi var nesten framme, kom det et utbrudd fra henne: Ka du fortæl mæ?

Radioen ble satt på full styrke, og vi trodde igjen ikke det vi hørte. Resten av kvelden ble det å følge med på situasjonen på Utøya og Oslo. Det var vanskelig å ta inn alt som skjedde, men vi måtte jo tro det vi så.

Dattera til søskenbarnet mitt var også på Utøya, men det fikk vi høre først i ettertid.  Det gikk bra med henne, mener hun gjemte seg på utedo..  Hvordan de overlevende har hatt det i ettertid, er nok forskjellig, men vi har fått lese og høre mange historier og hvordan mange sliter med ettervirkninger

De som overlevde er nok veldig takknemlige, samtidig som de fikk endret livene sine totalt, og hvor urettferdig det måtte føles..

Så i dag, valgte jeg å minnes de som ikke overlevde denne dagen, med bilder fra tv og fra Trondheim torg dagen etter.

Til minne om alle de som døde denne dagen ❤️

I dag (25. mai som dette ble skrevet, men ikke postet) har vært en god dag.  Ikke for at jeg våknet i god form, for kroppen var veldig lav på energi og krefter, men i går bestemte jeg meg for at jeg skulle dra på møte på Elim i Tistedal.

Hadde veldig lyst til det, og når Malin også sendte meg melding i går og spurte om jeg kom på møte i dag, da var valget veldig enkelt. Hun er bare så tøff, god og snill den jenta mi. ❤️

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg tror både hun og jeg trengte å møtes nå, og da er det en fin anledning å dra dit hun er hver søndag.  Så kvart på 11 hentet jeg henne, og det ble et par veldig fine timer.

Lovsangen på Elim er veldig bra, og jeg trengte det i dag.

Etter å ha vært der noen ganger, har jeg blitt kjent med flere der, og de møter meg alltid med vennlighet, masse omsorg og kjærlighet.

Jeg har vært i mange menigheter og det er sjelden å kjenne så stor følelse av imøtekommenhet, og det å føle meg velkommen.

Det er godt å kjenne at det jeg bestemte meg for her om dagen, det gjorde at min sinnstilstand forandret seg, og jeg klarer igjen å kjenne både livsglede, og lysten til å se hva livet har å by på også fremover.

Vet at det kommer til å komme flere slike tunge dager, men det er opp til meg, slik det alltid har vært, og ta bestemmelser og valg som gjør at jeg beholder surstoffmaska på. For ellers klarer jeg ikke å være noe for andre heller.

Og er det noe jeg ønsker, så er det å kunne være noe for andre. Vise omsorg og godhet, og ha styrke og krefter til å bruke noe av min fritid på andre.

Men først skal jeg nå ta meg en ferie, og da er fokuset på meg selv. Hvile, omsorg for meg selv, og finne styrke mer og mer i meg selv, men enda mer min styrke i min tro på Gud.

Jeg har min tro. Troen på Jesus, på at Han har kontroll, og hvis jeg lar Ham ha den, så går det bra videre i livet mitt også. Noen ganger er det som jeg glemmer det, og prøver å ta kontrollen selv, men det går så dårlig, for da blander jeg inn følelser, det andre gjør mot meg, min samvittighet og mere til, og det går sjelden bra.

Så jeg må ha fokuset på riktig plass, og det er det som har båret meg gjennom livet, og til nå.

Valg jeg tar får alltid konsekvenser, og det både på godt og vondt.  Men på tross av mange ting i livet mitt, så kan jeg se tilbake på et rikt, spennende, innholdsrikt, og ikke minst godt liv.  Livet har jo sine opp og ned dager, det er livet det!

Og jeg kan ikke angre på noen av mine valg, for det har gitt meg så mye glede og mange mennesker jeg er glad i, og som jeg fortsatt vil ha i livet mitt selv om ting endrer seg.

Jeg er så uendelig takknemlig for dem alle sammen! ❤️

Vi har vel alle strevd i livet etter å være perfekte, ha det perfekt, et perfekt liv, en perfekt kropp, oppføre oss perfekt..

Men så fant vi ut, det gjorde ihvertfall jeg, at jeg får det ikke til!

Livet mitt er ikke, ble ikke perfekt, og neimen om jeg har klart å oppføre meg perfekt så veldig ofte akkurat..

Ikke fikk jeg perfekt kropp heller, uansett hvor tynn jeg var som ungdom, hvor fin jeg var på håret e.l. så syntes jeg alle andre var så mye slankere, penere og perfekte enn meg.. Når jeg ser bilder fra den tiden, så var jeg en helt normal ungdom, hverken pen eller stygg, men helt ok.

Her har jeg blitt 2 barnsmamma, og jeg burde ikke være helt misfornøyd liksom…  Joda,  nesa er spiss, og tanna skjev, men hva gjør vel det. Det synes ikke så godt.,,ikke så godt som det gjør nå ihvertfall.. Jeg har hørt og lest de flotteste fotomodellene klage på et eller annet…vi blir aldri fornøyde sjøl…

Mitt usminkede jeg

Det er livet det!  Hvis du møter noen, eller er perfekt sjøl, gi meg gjerne “oppskrifta” 😄

Jeg leste en bok denne uka og da var det ei som ble mamma for første gang som visste at hun ikke kunne oppdra barnet selv for hun var døende av kreft.  Og på grunn av medisiner, kunne hun heller ikke amme henne.

Da sa hun til søstra si:

“Men jeg ville at alt skulle være perfekt for henne” og nå får hun ikke engang melk av meg”

Søstra hennes svare så fint:

“Det perfekte finnes ikke. Det er bedre at hun lærer det nå, enn at hun skal holde fast ved en feilaktig illustrasjon om at livet bør være, og en dag skal bli perfekt. Livet er et eneste herlig rot. Kaotisk, tragisk, fantastisk og merkelig. “

Dette synes jeg var så bra sagt (skrevet) at jeg måtte skrive litt om det.

Tenk om vi kunne fått det inn fra vi var små, at det perfekte finnes ikke.  Livet er akkurat sånn det beskrives her:

Fantastisk, kaotisk, merkelig og tragisk.  Alt i en eneste lapskaus!

Det er sånn jeg har opplevd livet.  Ikke mye har blitt slik jeg tenkte da jeg var lita, ungdom og voksen. Ting skjer, livet skjer, vi tar valg, og det er noen ganger en har følelsen av at en bare må holde seg godt fast i karusellen som går altfor fort innimellom, og flyte med så godt en kan, slik en elv renner og kommer seg forbi, eller finner nye veier når hindringer kommer i veien..

Og vet du, når vi gjør det, så ordner det meste seg. For da er vi mer åpne for å “lytte” til ting som dukker opp, “se” ting som kommer i vår vei, og når vi da følger magefølelsen, så ordner det meste seg, og til rett tid.

Kanskje ikke den tiden vi selv mener er rett tid, men den tiden som virkelig er den rette tiden!

Ble det litt innvikla synes du? Nei, det er egentlig ikke det.

For meg så forenkler det livet veldig, når jeg ikke prøver å gruble meg i hjel for å finne ut av ting. Og tro meg, jeg har grubla på veldig mye gjennom livet!

Da lurer du sikkert på om jeg bare lar “skjebnen” bestemme. Nei, jeg gjør ikke det. Som du som har fulgt meg en stund sikkert har fått med deg, så har jeg en tro.

Jeg tror på Gud, på Jesus, og jeg tror på veiledning, og på at når jeg legger alt i Guds hånd, så vil ting ordne seg…på den ene eller andre måten.  Og det har alltid gjort det.

Når ting ikke ordner seg, så er det stort sett fordi jeg ikke har vært lydhør, eller gått i mot magefølelsen…det viser seg som oftest veldig raskt. Og da er det bare hvordan vi/jeg forholder meg til det etterpå….er det mulig å rette opp i ting?

Ja, det er det, men det kan koste deg masse krefter og energi, og det kan gå utover noen eller noe. Men etterpå så blir alt som oftest mye bedre. Og det en må gjøre først, er å forandre tankegangen. Ikke tenke så negativt at en ikke klarer å se det positive.

Se hvor godt en har det.  Jeg har ikke et perfekt lit, er ikke perfekt, men jeg har det godt.  Jeg har familie, jeg har venner og det er mange som har lyst til å være sammen med meg, og de som ikke har lyst til det, må få lov til å slippe.  Har ikke lyst til å være sammen med alle jeg møter jeg heller….

Jeg har tak over hodet, en koselig leilighet (som heller ikke er perfekt) og jeg kan stå opp hver morgen helt sjøl.

Hvorfor skal jeg da holde på å klage over alt mulig?’

Ser jeg meg tilbake så ser jeg at livet mitt har hatt det meste av alle slags forskjellige av ingredienser, og livet mitt har vært godt til tross for nedturer også. Jeg hadde ikke lært å sette pris på de gode dagene om ikke jeg hadde hatt noen “vonde” dager også..

I fare for at jeg skriver meg helt bort, så går jeg tilbake til der jeg begynte:

Livet er ikke, blir ikke noen gang perfekt, men det er livet her, og nå!

I går var jeg en tur nede ved Tistasenteret for et lite ærend.Da møtte jeg en av pleierene fra sykehjemmet mamma var på de siste årene før hun døde.

En dame som virkelig er på rett plass, og har et stort hjerte for de hun har ansvar for. Mamma var så glad i henne, og vi pårørende ble også det. Samme når jeg ringte og traff på henne, så tok hun seg tid til å svare på ting jeg lurte på, og tok med tlf inn til mamma så jeg fikk snakke med henne. Nå vurderer hun å si opp jobben, for hun orker ikke mer. Orker ikke gå hjem med følelsen av å ikke har gjort nok, ikke ha strukket til for brukerne..og sine kollegaer. Hun får høre at hun er limet på avdelingen, for hun ser og bryr seg…om!  Og slike skal vi miste?

Det er ikke bare hun som er slik, de fleste ansatte gjør alt de kan for at vi pårørende skulle bli hørt, sett og få svar, og for å ta seg av våre kjære så godt de kan.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Merket godt på mamma om det var noen med empati og varme som tok seg av henne, for det er nemlig ikke alle som er slik selv om de jobber på sykehjem, sykehus eller andre omsorgsyrker.

Men det var ikke det jeg først og fremst ville skrive om nå, for jeg tror at mange hadde kunne vise mer empati, ikke miste gleden over å gi omsorg, om de ikke hadde det så travelt, fordi de er for få, og har altfor liten tid til det de skal gjøre.

I alle yrker nå, så er det snakk om effektivitet og færre på jobb, for det må spares penger..  Det betyr at de som er igjen må jobbe raskere, springe fortere, osv..

Ofte har de ikke tid til å spise lunsj, og nesten ikke tid til å gå på toalettet engang.  Vi har hørt om mange sykepleiere som har det sånn, og det er ikke bare under pandemien det var og er sånn..

Og hvorfor?

Fordi det sitter noen høyere opp som nedbemanner, effektiviserer, sier at det skal gjøres sånn eller slik, og de som er på “gulvet” har ikke noe de skulle sagt.  For igjen er det pengene som rår, og de har vi jo ikke mange av her i Norge…eller?

De blir pålagt flere arbeidsoppgaver, men er færre hender..

Tror ikke noen av sykepleierne/hjelpepleierne føler at de er for høyt utdannet til å kunne smøre noen brødskiver, eller lage enkel varm lunsj eller middag, men det går utover oppgavene de egentlig burde gjøre.  De burde kunne ta seg tid til å sette seg ned å prate, trøste, gi den omsorgen syke og eldre trenger i tunge stunder.

Her i Halden blir det bare verre og verre, for det er så dårlig økonomi, det blir færre folk til oppgavene, og det skjæres ned mer og mer.

Det er ikke bare i Halden det er sånn, det er over hele landet.  Men igjen spør jeg; det er jo penger nok..eller?

Jeg sier ikke at vi ikke skal sende penger til andre land som er i nød, jeg sier ikke at vi ikke skal hjelpe, men skal det virkelig være slik at vi skal grue oss til å bli syke og gamle, at det skal være bedre å sitte i fengsel enn å komme på sykehjem?  Når det gjelder både mat og tilbud til aktiviteter m.m.

Vi hører snart ikke om annet enn at mange blir utbrente og sykmeldte, og slutter i jobbene sine fordi de ikke orker mer følelsen av at de ikke får gjort en god jobb.

Det er få som er så kyniske at de ikke blir berørt av å ikke ha tid til å gjøre jobben sin skikkelig.

Jeg har selv fått høre at jeg ikke må være så nøye i jobben, at jeg ikke var kynisk nok til en stilling jeg søkte på…og det av en, som etter en liten stund sluttet i jobben pga den personen som var hans leder igjen, som var kynisk nok…   Han var derimot ikke like kynisk og klarte ikke jobbe på den måten han heller.

Må vi virkelig bli kyniske og “kalde” for å takle å jobbe med mennesker?  Er det et slikt samfunn vi ønsker oss?

De som sitter på sine kontorer, møter og bestemmer og teller kroner og ører, tenker de på at de også en dag kan bli syke og gamle?  At det kan være de selv som blir liggende lenge uten å få stell fordi det er for få folk på jobb?

Og alle disse konsulentene som hyres inn for å finne måter å effektivisere på? Har de noen gang jobbet med det de skal sitte og finne løsninger i en arbeidsdag på?

Da jeg jobbet i Trondheim kommune som renholder på sykehjem, skoler og barnehager fikk jeg en leder som var villig til å bli med ut og vaske en hel dag.  Jeg var litt frampå som vanlig og sa at jeg syntes alle som skulle lede renholdere burde ha vært med ut og jobbet, og se hvor “skoen” trykket. Og tror du ikke han ble med meg en hel dag 😀

Han syntes det var veldig lærerikt og det ga han en innsikt som gjorde at han kunne forstå og se det vi snakket om på en helt annet måte enn om han ikke hadde blitt med og vasket.  Jeg lot han ikke engang slippe unna å vaske toaletter, og de er det mange av på sykehjem 😉

Tror jeg har fått fram budskapet mitt i dag, måtte bare skrive det av meg. ☺️

I dag er det gråvær og regn og jeg koser meg innendørs, men på mandag var det sol og flott i parken i Halden

Etter en frostnatt, våknet jeg opp til flott høstvær.

Det nærmer seg fullmåne, så jeg sover litt dårlig, men nå hjelper det snart igjen.

Jeg har vært i dårlig form en stund, men nå kjenner jeg at det begynner å hjelpe litt, så i dag tok jeg en liten gåtur for å nyte det fine høstværet.  Det gikk fint, og jeg hadde veldig lyst til å gå en lang tur, men var flink og tok bare en kort tur i dag.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dumt å gjøre så formen blir verre igjen.

Ikke alle dager er gode nå, men det går seg til…fortsatt mye som skal bearbeides, og gamle og nye følelser dukker opp og gjør at det blir litt tankekjør innimellom.

Bør nok skrive det litt av meg, men det blir ikke her på bloggen, det er ikke alt som trengs å skrives så offentlig 😉

Det er ikke bare lett å være separert og gå igjennom et samlivsbrudd for andre gang.  Selv om det er mange år siden det første bruddet, så kommer mye av de samme følelsene opp også når jeg nå går igjennom et nytt.

Men sånn er det, livet skjer, og det er ikke alt man styrer selv, eller rettere sagt; blir slik man en gang tenkte og trodde… og jeg vet at alt blir bedre på sikt.

Nå skal du ikke tro at jeg sitter her og gråter… Neida, jeg finner ting jeg koser meg med.  Har malt en del som du sikkert har fått med deg, og jeg strikker, hekler, tar bilder, ser tv, hører radio…eller bare har det stille, men det er ikke så lenge om gangen nå, for det blir bare ekstra tankevirksomhet av det.

Noen ganger er stillheten bare god, andre ganger ikke like god… Da er det fint å ha noe å se på så jeg kan engasjere meg i det jeg ser på skjermen.

Innimellom kommer ensomhetsfølelsen også..

I dag var jeg endelig fornuftig og lagde meg sunn middag, fiskegrateng. Det smakte godt, etter noen dager med enkel mat fordi jeg har hatt så lite matlyst, men spiser gjør jeg uansett  😁 Dårlig på å hoppe over måltider, altfor fornuftig og sulten til det 😀

Jeg fikk også vasket vinduer i dag, og det trengtes, så nå kan jeg ta bilder av Månen, Karlsvogna og Orion uten å måtte lukke opp vinduene, eller gå ut på balkongen. 😉

I går kveld malte jeg igjen noen bilder, og her ser du et av dem

“Hvit blomst ut av mørket”

Egentlig bør jeg som vanlig sortere bilder, og lage album, men det er som om jeg ikke klarer å komme i gang med det, men jeg bør gjøre det snart, for jeg skal lage et par julegaver også.  Vel, bildene går ikke fra meg, og jeg har lagret de flere steder, så jeg mister de heller ikke..

Neste uke skal jeg ta toget til Trondheim, så da bør kroppen spille på lag…..

I mellomtiden skal jeg kose meg og nyte livet så godt som bare jeg kan ☺️

På veggen på badet i Gjengstøa henger et bilde med denne teksten:

“Å være sterk, er ikke å løpe raskest, hoppe lengst eller løfte tyngst.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Å være sterk, er ikke alltid å vinne, alltid å ha rett, eller alltid å vite best.

Å være sterk, er å se lyset når det er som mørkest, 

sloss for noe man tror på selv om man ikke har flere krefter igjen..

se sannheten i øynene, selv om den er hard. “

Jeg har lest dette nesten hver dag, for jeg var jo innom badet flere ganger om dagen.

Og når jeg har lest det har jeg tenkt:  Det er sant, men det er så vanskelig å være sterk, å være tøff..

Jeg har alltid følt meg feig, fordi jeg ikke alltid sier det jeg tenker og mener der og da.  Går heller med ting inni meg, og det til strikken er tøyd så langt at den ryker…

Har jeg trodd og tenkt…

Men du skjønner, jeg har sagt mye høyt også.. ikke alt har vært like bra, men jammen meg har jeg sagt mye bra også når jeg får tenkt meg om 😉

Så kanskje jeg allikevel kan ta til meg det så mange har skrevet i kommentarfeltene di siste to dagene, at jeg er tøff osv.  Nesten så jeg har hatt lyst til å slette kommentarene og gjemme meg, for jeg er da slett ikke tøff.

Nei, det jeg har gjort, det er å endelig ta på min egen surstoffmaske først.  For når jeg begynte å merke at jeg ikke lenger hadde krefter igjen til å være den jeg ønsker å være for andre, mine nærmeste, mine venner…bare ønsket å få være i fred. Slippe å ta hensyn til andre, for det eneste jeg følte jeg trengte var å få puste….alene..

Da er det godt når en får uventet hjelp, at ting skjer nesten av seg selv..

Også lurer du kanskje på; Hvem var det som hjalp deg da?

For meg, som en troende, så er det Gud. Jeg ba mye om hjelp…akkurat som den gangen for mange år siden da jeg opplevde store økonomiske vanskeligheter.

Noen av dere har sikkert lest det innlegget.

Du finner det HER

Også denne gangen fikk jeg slik hjelp. Ikke så uventet for meg egentlig, for jeg ber og forventer svar…Ikke alltid svaret er slik jeg ønsker og tror, men svar får jeg.

Etter den dagen jeg opplevde det, så ble jeg sterk, tøff, modig…eller, jeg valgte å ta på meg surstoffmaska. Tenkte først på meg selv, uten å tenke at det var egoistisk, som jeg hadde tenkt så mange ganger før…

Og vet du, det er rart hvor fort den surstoffmaska hjelper. Det går ikke lange stunda før en igjen får krefter til å hjelpe andre, tenke på andre.

Igjen kan jeg tenke, kjenne, at hver dag er en sjelden gave. Spesielt de to første linjene, men tar med hele sangen: