Sorgens mange følelser

Det er mange typer sorg..

En slags sorg, er den jeg og min familie har opplevd i nær fortid. At mamma døde, var ventet, men det gir allikevel en sorgfølelse.

 

Mye har skjedd som vi ser i nyhetene, og når brutale dødsfall skjer, det være seg ulykker, drap, e.l. vil det helt klart gi en voldsom sorg, som  frembringer ganske andre sorgfølelser.

Det kan føre til sinne, forundring, sjokk, og uendelig smerte.

Andre typer av sorg, kan være kjærlighetssorg, skilsmisse, miste av venner du har hatt hele livet, barn eller familie som tar avstand.

Det er uendelig mye som kan føre til sorg, og sorgfølelse, og det er mange tanker som dukker opp uansett hva som utløser sorgen

Noe jeg har tenkt på etter å ha kommet i voksen alder, og har opplevd å miste familiemedlemmer, unge og gamle, det er hvor viktig det er å ikke utsette ting.

For en del år siden var det noen jeg kjente som mistet sønnen sin i bilulykke. Tror ikke han hadde passert 30 enda. Jeg var ung, men hadde barn selv, så jeg kunne bare ane litt av hva de gikk igjennom.

Jeg traff foreldrene relativt ofte i møtesammenheng, men jeg kjente at jeg ønsket å vise min medfølelse med å ringe dem. Bare for å snakke, eller la de prate om de ønsket.

Jeg husker jeg synes det var veldig vanskelig å ta den tlf, for jeg ante virkelig ikke hva jeg skulle si…

 

Men jeg kjente det var viktig at jeg tok denne tlf, og gjorde det til tross for at jeg gruet meg litt…eller ganske mye.  Når de svarte, så sa jeg enkelt og greit, at jeg vet ikke hva jeg skal si, men jeg vil dere skal vite at jeg tenker på dere, og at jeg er her om dere skulle trenge noe eller noen.

De ble veldig takknemlig for at jeg ringte, og det ble også til at vi (jeg og min familie) ba dem på kveldsmat en kveld senere.

 

Dette er noe de aldri har glemt. Til dags dato, hver gang jeg treffer dem får jeg høre hvor mye det betydde for dem.

Det var jo en liten handling fra min side, men jeg har aldri angret på at jeg tok mot til meg og ringte

 

I slike omstendigheter, er det ofte at vi heller trekker oss unna, fordi vi ikke vet hva vi skal si eller gjøre. Også er det så enkelt som bare å gi en klem, eller ringe.. Og de kjenner at noen bryr seg om dem.

 

 

Ofte leser vi, hører vi, om noen som går bort, også er det noen rundt dem som hadde tenkt, å besøke, å ringe…men som utsatte det.

Da kommer en annen type sorg, den angrende sorgen..

“Om jeg bare…”

For når døden har inntruffet, da er det ugjenkallelig.  Det er ikke mulig å endre på det man tenkte, skulle, burde…det er ingen mulighet for å få livet i reprise, og ikke er det noe tilbake til fortiden..

Får jeg en slik tanke, om at nå må jeg besøke denne personen, eller ringe, da har jeg lært meg å aldri utsette det. Hver gang har denne følelsen vist seg å stemme. Det ble siste besøket, siste telefonen..

 

Etter å ha sittet ved dødsleie til flere, så vet jeg hvordan akkurat det øyeblikket føles.  I det ene øyeblikket kan du snakke til vedkommende, kjenne på personen, klemme, kjenne og høre pusten.

I neste sekund er det slutt….og det er ugjenkallelig..

Du vet det, og ja, du kan snakke til den som nå er død, men nå hører han/hun deg ikke lenger…helt til det siste sukket, den siste utåndingen er tatt, så kan vedkommende høre deg.

 

Vi erfarte det med mamma, for en halvtime før hun døde kom sønnen min også, og hun smilte når vi sa at han hadde kommet.

 

Det samme kan man si om kjærligheten til noen en er glad i.  Det du ikke har gjort før, hjelper lite når kjærligheten mellom disse to tar slutt.

Man kan ønske det så inderlig, men det går ikke, samme hvor mye man ønsker det…

 

En sorg som kan frambringe følelser som hjertesorg, hjelpeløshet, oppgitthet, håp som brast..

En sorg over de mange år som plutselig er over, og minnene som gir fysisk smerte på innsiden.

Vedkommende lever jo, men du klarer ikke lenger å kjenne disse følelsene, eller motta disse følelsene fra den du har levd sammen med i mange år.

 

Vi ser også at når noen får en sykdom, som ikke gir håp om mange år av liv, så kommer det utrolig mange kjærlige, varme, og vakre ord til og om vedkommende..

Ord som forhåpentligvis har blitt sagt før også, ikke “bare fordi” vedkommende nå har blitt alvorlig syk.

 

Vi sier mange slike ord i en begravelse også…alltid tenker jeg:

“Håper disse ble sagt til deg også mens du levde.”

 

Alle fortjener vi å høre, kjenne og vite at de rundt oss tenker godt om oss, er glad i oss.  Det er ikke alltid nok å tenke: jammen, han/hun vet jo det.  Jeg trenger ikke si det hele tiden.

Nei, det trenger vi kanskje ikke, men vi kan vise det i det vi gjør. Være der for den vi er glad i, de vi er glad i.

Enkle hverdagslige handlinger,  og væremåter betyr uendelig mye

 

Kanskje du tenker, ja, men akkurat nå er jeg irritert, hun/han har gjort sånn eller slik, og da gidder ikke jeg være der for henne/han. Vedkommende har ikke gjort slik jeg ønsket, trengte..

Ofte kan det være lurt å tenke litt lenger…

 

Hva vil jeg føle om han/hun dør?

Vil jeg angre på at jeg var så steil?

Kommer jeg til å ønske å ringe da?

Skulle jeg ringt før?

Skulle jeg sagt noe?

Skulle jeg gjort noe?

” ..om jeg bare kunne..”

 

Er det for sent, så er det for sent….det er ikke mulig å kjøre livet i reprise…

 

 

Hukommelse

Hvordan er det med deg,  har du god hukommelse?

Jeg mener at jeg har relativt god hukommelse, men noen ganger har jeg teflonhjerne.. Spesielt det å huske navn på folk jeg treffer når de presenterer seg. Konsentrerer jeg meg ikke, så er navnet borte i samme sekund.

Du vet hva som menes med teflonhjerne…sånn hjerne som bare slipper ut med en gang, det som kommer inn 😄

På barne- og ungdomsskolen pugget jeg ofte lekser, og det satt godt.  Sanger sitter enda bedre.

Med diagnosen ME, så skjer det at vi får “tåkehjerne” ja, ved andre diagnoser også. Det vil si at det er vanskelig å huske, og komme på ting blant annet.

Da jeg var hos legen sist, skulle jeg be henne om å skrive ut en resept til meg, på en salve jeg bruker. Før jeg dro hjemmefra sjekket jeg hva den het, og hadde tenkt å ta bilde av den, eller skrive det opp, men det glemte jeg.

Så når jeg satt hos lege, var det ikke tjangs til å komme på hva den het….noe på z, sa jeg..

Da jeg kom hjem, gikk jeg og sjekket…ikke noe som begynte på Z nei, med på D 🙄😁🙈

Andre ting sitter bedre, og når jeg ligger om nattan, og ikke får sove…da kan jeg fortelle deg at jeg kommer på mye rart.

Prøver å tømme hodet, og ikke tenke på noe, men ikke alltid jeg får det til.

Som i natt feks…da kom jeg plutselig på et langt ord som jeg lærte da jeg tok fagbrev som Renholdsoperatør.

For å lære det, sang jeg ordet,  og siden har det sitti.

Vil du vite hvilket ord det er?

alkylbenzyldimetylammoniumklorid

 

Fra databladet:

Alkylbenzyldimetylammoniumklorid 50 %, aqueous solution Vannfyllt
løsning
produktnummer: 5091
Versjon: 2.0 no
Erstatter versjon fra: 04.02.2020
Versjon: (1)
dato

Dette er et stoff som brukes til å drepe alger og sopp, og ikke noe du bør bruke I tide og utide. Vernebriller m.m. må på osv.

 

Men nå skulle ikke jeg lære deg om renhold etc.

Skulle bare si litt om at det går an å lære seg så spesielle og vanskelige ord 😉😄

Hva er vitsen med å komme på det kl 02 om nattan da?  Ingen vits i det hele tatt…eller kanskje det var en vits. 😁

Fikk det helt på hjernen, og det ble ikke mulig å tenke på så mye annet, så da sovnet jeg til slutt etter 2,5 timer heldigvis 😂

 

Har du lært noe som du plutselig kommer på, sånn ut av intet?

Mye en kan si om hukommelse, og HER får du mye info om det.

Hentet fra Wikipedia:

«Hukommelse» har flere betydninger.

Hukommelse kan defineres som evnen til å innkode, lagre og gjenhente informasjon. Innen psykologi studeres hukommelsen både på kognitivt og biologisk plan. Det er vanlig å skille mellom korttidshukommelse og langtidshukommelse. I alle faser kan hukommelsen bli påvirket av emosjoner, og den sies å være konstruktiv på den måten at den kan manipuleres av informasjon som inntreffer i etterkant av selve minnet.

Nok om det for denne gang. Vi holder oss inne nå, for det ble liten storm i kasta, og masse regn. Mannen var nede og så til båtene, og det var bra han hadde regntøy på 🙂

Jeg gikk ut og tok inn stolene som blåste avgårde 😉

 

 

Godt å være hjemme igjen

Som du kunne lese HER så kjørte vi hjem fra Halden i går.

Vi har hatt en fin uke, fått truffet mange, om enn ikke like mange som jeg hadde ønsket, men jeg må slutte å være så storforlangende 😁

 

Som Frodith skrev i en kommentar:

“Synes det virker som dere har fått gjort veldig mye jeg, men du har kanskje en tidligere definisjon på hva MYE er som jeg ikke kjenner til 😂 For meg høres det ut som massevis 😀Mye fint med familien ❤️”

 

Og hun har jo helt rett.  Vi har fått gjort veldig mye, men det er nok det at jeg har en tidligere definisjon på hva MYE er 😉

Før så hadde jeg en kropp som ble vanlig sliten, og ofte startet dagen med en lang gåtur sammen med Olav når vi var på ferie.  Så gikk vi til mamma og pappa den tiden de bodde i Halden sentrum, eller kjørte den tiden de bodde litt lenger unna. Ofte var det bare jeg som gikk til dem, og Olav tilbake til hotellet.

 

Vi gikk gjerne et par gåturer på dagen, eller besøkte Siv med ungene, hvor jeg da lekte med dem, hjalp til med matlaging, e.l.

 

Olav pleide å slappe av litt på hotellet innimellom, mens jeg ofte gikk i skytteltrafikk mellom foreldrene mine, innom søstra mi, vi traff kanskje andre til middag, og en uke var full av alt.

 

Jeg hadde en energi som gjorde at jeg ikke klarte å ligge på hotellet for å slappe av så lenge om gangen. Det var bortkasta tid ☺️

De siste årene pappa levde, kunne jeg gå til dem opptil 3 turer samme dag, innimellom gåturer for oss sammen, mat og litt shopping. Og på tilbakeveien stakk jeg gjerne en tur innom søstra mi etter at hun flyttet til Halden.

 

Nå skjønner jeg ikke at jeg orket det som frisk engang 😄

Men jeg ville ha mest mulig ut av tiden jeg var med familien, og stort sett traff vi også noen av søskna, og venner.  Ofte var det selskap, begravelse e.l som vi skulle være med på.

Den gangen var vi i Halden stort sett 3-4 ganger i året.

Et år var vi der 5 ganger på grunn av 40 årsdager til bror og svigerinne, 50 årsdag til eldste søstra mi. Påskeferie, jul m.m. Det var i 2009, det året Malin og Andreas ble født, og da ble det jo ekstra turer pga det også.

Caisa ble født samme året, men da måtte vi “bare” til Tynset.

Det var bryllup m.m.

Det var året da alt skjedde, og det mest begivenhetsrike året vi har hatt tror jeg.

Innimellom det var vi på jobb, og holdt hage og hus i orden her i Gjengstøa i tillegg til leiligheten på Flatåsen.

 

 

Så, som du sikkert skjønner, så har jeg en helt egen definisjon på opphold i Halden, Østfold for å treffe flest mulig av familien. 😀

Og en egen definisjon på hvor mye jeg klarer (klarte)

Når vi har holdt på sånn siden vi traff hverandre i 2005, så var det nesten godt når pandemien kom, og vi ikke fikk reise like mye. En gang i året ble det i 3 år, men det er for lenge uten å se familien, så jeg er glad vi kan reise når vi vil igjen.

 

Det hendte vi fikk til at brødrene mine med familie også kom, som bodde i Askim og bor i Sandefjord.  Da slapp vi å kjøre dit også. ☺️

 

Vi må få til en Sandefjordtur snart, for det er lillebroren min og familien hans vi har fått minst tid sammen med.  Og det føler jeg på, for jeg har jo nesten ikke blitt noe kjent med ungene deres.  Blir bare ved selskapeligheter og begravelser, og det skal ikke være sånn.

 

Håper å få de til å komme hit en tur også 🥰

 

Vel, det var litt info om hvorfor jeg synes jeg har fått til mye mindre denne gangen. Så det som for meg virker lite, er mye for andre.  Men i forhold til hva kroppen min i utgangspunktet orker nå, så klarte jeg mye denne gangen også.

Går mye på viljen, og heldigvis gikk det noe bedre enn forventet, men i dag kjenner jeg at kroppen protesterer. Både med hodepine, kvalme, svette og smerter, og det er vel ikke så rart.  Det kommer jo som regel litt etterpå når jeg har gjort mye.

Og jeg må jo huske på at, ikke bare har jeg ME og angina, men jeg har passert 61 år også…er vel naturlig å ikke orke like mye da ☺️

Det blir lite gjort i dag ihvertfall.

Har fått satt på vaskemaskin med skitne klær, og pakket ut. Ellers bare koser vi oss inne.  Heldige med været, for det er jo godt å se ut på regn når vi skal slappe av.

Olav tente opp i den nye vedovnen, og jeg skal si deg den varmer godt, og raskt.  Med 11 grader ute, så er det godt å få litt sånn varme i huset, men jeg tror ikke han kan legge i mer nå, da må jeg gå i andre etg. 😄

Håper du har en fin dag, og at “Hans” farer pent med dere alle.  Han skal visst ikke komme så voldsomt her, og greit er det.

Kommer sterkere tilbake med å lese og kommentere hos dere etterhvert 😘

Nyt mandagen og en nye uke i august.

Legger ved bilder av solnedgangen og Aidaperla i går kveld like før vi la oss 🙂

 

Noen ganger….

Kan vi si og føle dette:

 

“Jeg er ikke sint, bare veldig, veldig skuffa”

Og når jeg kjenner at jeg kan si disse ordene, så er vel mest det såre, og følelsen av å være lei seg, som kommer..

 

Har du noen gang hatt forventninger, også skjer ikke det du trodde skulle skje?

 

Og det fordi forventningen gjaldt andre, og ting du tok som en selvfølge (ut fra slik du er og gjør selv), ikke ble innfridd..

Det er ofte da denne såre følelsen kommer. Den følelsen av å ikke være verdt såpass engang..

 

Jeg har blitt flinkere til å kaste det raskere av meg, men det svir like godt med det samme, nå som før.

Bare det at etter gjentatte ganger,  så blir en litt mer herdet. Men jeg tror aldri en kan bli så herdet at en ikke kjenner det såre med det samme det skjer..

 

Det er livet det også…forventninger, skuffelser, misforståelser osv….

Frodith skrev så fint om gleden i dag, og jeg hadde tenkt å henge meg på det, men så skjer livet, og da ble det et litt annerledes innlegg først..

Nå skal jeg velge å glede meg over ting jeg har i livet her og nå,  så går den såre følelsen over snart ☺️

– Mannen min, som er så veldig lik meg på mange vis, og som jeg har det så godt sammen med

– Sola som kommer litt igjennom tåkeskyene

– At vi klarte å klippe plen og kanter i dag også

– At vi har mat, og kan spise oss mette i dag også

– At vi er “friske” (alt er relativt 😉)

 

God lørdag til deg 🥰

 

Hvorfor er det sånn?

…At noen MÅ fortelle hva andre skal gjøre, eller ikke gjøre…

 

En periode i livet delte jeg rom med andre. Stort sett meg, og en person til på samme rom.

Jeg er forholdsvis ryddig av meg…dvs. jeg har aldri kaos rom.

Ikke at jeg har tellekanter i skapet, eller at skoa står på linje e.l. men jeg liker å ha orden, og vite hvor jeg har ting.

Spør du mannen min, så synes han nok jeg er flink til å rote innimellom..sånn som her:

Det jeg lurer litt på er hvorfor andre skal bestemme når jeg skal rydde..

 

Tilbake til den tiden jeg delte rom..

Jeg prøvde å si at vi kunne rydde litt hver dag, re opp seng, ha klærne i skapet, ting i skuffer og skap. Men neida, ble ikke ryddet selv om det ville være koseligere  for begge parter.

Men så skjønner du, … så skulle den andre rydde, og da fikk jeg klar beskjed om å rydde også. Uansett om det passet for meg eller ikke.

Da hadde jeg liksom ikke noe valg, men om jeg sa det, ja da hadde den andre et valg…

Vet ikke om du skjønner meg…

Det jeg vil fram til, kort fortalt:

Hvorfor skal noen som selv har holdt på med noe/ikke holdt på med noe i lang tid, plutselig bestemme hva jeg og andre skal/bør gjøre?

Som et eksempel:

Mannen min og jeg sitter begge og scroller på tlf, pc eller ipad.

Så finner han ut at nei, nå skal han ta en pause, for vi blir så usosiale osv.

Og da må plutselig jeg slutte, eller ta pause også 🙄

Er det riktig at han skal bestemme det da?

Eller om det er motsatt, og det var jeg som plutselig synes vi skal legge bort tlf.

Ikke opp til meg å bestemme over han heller..

At vi snakker om det, og blir enige om å bruke mindre tid, og være mer tilstede, det blir noe annet. For det er veldig greit.

Det er altfor lett å ta tlf når den ligger rett ved siden av oss.

Vi kommer plutselig på noe vi må sjekke osv. Og plutselig har det gått en time eller mer…

Hovedpoenget mitt er altså:

Hvorfor MÅ noen bestemme over andre at de også MÅ/BØR det samme som dem??

Hvis ikke så er de andre liksom “teite”…

Bare lurer…

 

Jeg blir så irritert og lei

Jeg hadde jo kommet meg ut av den svarte sekken, og fått luft i ballongen både ut og inn, også våkner jeg i natt, og tankene surrer det til igjen.

Jada, jeg vet at det ikke hjelper å bli irritert, men jeg blir det læll..

 

 

 

Ja, ikke bare tankene, de vonde følelsene også. De som bare er der plutselig når du våkner..

Har jeg drømt noe kanskje? Vet ikke, det bare var der når jeg våknet.

Og nå trenger du ikke gi meg gode råd, eller tips til hvordan jeg skal få de vekk, og tenke positivt og alt det der.

Du skjønner,  jeg kan det så veldig godt..😉

Men enkelte ting får jeg ikke gjort noe med. Akkurat det som sliter mest, er det bare et menneske som kan gjøre noe med, og det er ikke meg dessverre.

Da hadde jeg gjort noe med det, ja jeg har prøvd også…

 

Jeg skal nok klare å riste det av meg igjen, men jeg vet også at det vil dukke opp når jeg trenger de vonde tankene minst..

Hadde vært fint å bare kunne velge bort…

Men det kan jeg ikke..

Kan velge bort tankene på det, men når de dukker opp plutselig etter gode dager,  og god søvn, ja, da sitter det i både hode og kropp en stund.

Dagen i dag har vært god,  men inni meg er det ikke godt likevel..

Gråten sitter på lur, og det skal lite til for å velte “lasset”..

Har hatt en times siesta, og jeg sovner fort, og sover lenger enn vanlig..veldig mye trøtt for tida. Og da hadde det vært fint å sovne like fort om kvelden, og på natten..

Jaja, det går seg til, og heldige meg har snille mannen min, som er her enten jeg smiler eller gråter..❤️

I dag kunne jeg nok trengt å gå en lang tur for å lufte hodet, men kroppen nekter å være med på det. Så her sitter jeg, i sofakroken..hører og ser tour the France, snakker med mannen, skriver her, og ser ut på det regntunge været. Og han vet ikke hvordan det er inni meg, skal få slippe det i dag..

Han vet nok om det likevel, og han er her 🥰

 

 

 

Tenk å være så gjerrig med ungene sine da ;)

 

Jeg fikk noen ukeblader av svigerinna mi, og når jeg leste dette innlegget ble jeg litt indignert, lettere oppgitt, og tenkte på mine egne barn som vokste opp og vi ikke hadde råd til så mye mer enn en kjærlighet på pinne til lørdagsgodt.

Nå har det blitt flotte unger allikevel, for de har lært seg å sette pris på det de har, og får. Og de har tatt gode utdannelser, og klarer fint å brødfø både seg selv og familien.

Det var flere årsaker til at vi hadde lite å rutte med når ungene var små, og vi gjorde det beste vi kunne ut av situasjonen. De var aldri sultne, og manglet ingenting, men ofte følte vi jo at vi gjerne skulle kunne gitt dem mer. Både av opplevelser og annet.

Nok om oss, nå ville jeg bare sette fokus på forskjellen på de med god, veeeeldig god, og “vanlig” inntekt når det gjelder hva som trengs for ungene.

 

Det er forskjell på folk.  Når jeg leser at det trengs 2,6 millioner i månenden for at ungene fortsatt skal ha det de er vant til, ja, da er de vant til noe helt annet enn både jeg og ungene noen gang kunne drømt om.

Jeg forstår at de er vant til en helt annen livsstil så lenge far tjener over 200 millioner på et år, og at det kan være tøft å klare seg på bare en million i måneden (mine tanker).

Som moren sier, “hun vil ikke bare ha penger til det praktiske ved å oppdra barn, hun vil også ha råd til det lille ekstra.”

De reiser mye, og pleier å feriere i Karibien, og på Hawai. For ikke å glemme flere turer i året til Aspen.

Det trengs penger til sånt..

Ofte når jeg ser slike summer, og hva enkelte her i verden tjener, feks fotballspillere m.flere, så tenker jeg:

Tenk om de kunne gitt en stor del av det de tjener til noen som virkelig trenger det..

 

Og nå både tror, og vet jeg at mange av dem både gir, og støtter forskjellige ting, og skulle jeg hatt slike summer inn, da hadde det vært en stoooor glede å hjelpe andre.

Nå er det jo veldig mange som trenger både penger og andre ting her i verden, men det er jo nok penger ser jeg…både for enkelte privatpersoner, og for Norge.

Da smerter det å lese om folk som ikke har til maten de trenger engang.

Ikke har jeg svaret på hvordan fattigdomsproblemet skal løses, men det må da være mulig å gjøre ting litt annerledes enn nå??

 

Hadde nok hatt dyre ferier med en bismak om jeg var i regjering, og leste om de som har så lite, og som ikke kan gi barna maten og klærne de trenger.

Og ihvertfall ikke en ferietur med det som hører med til det.

 

Husker selv hvor tungt det var når vi endelig kunne ta en ukes ferie, og vi tenkte å stikke innom en naturpark. Eneste opplevelsen i løpet av ferien… Men så var det så kostbart, at vi bare måtte si til ungene at: dessverre, vi har ikke mulighet til det.

Vi hadde 5 kroner igjen på kto da vi kom hjem. og da hadde vi kun kjøpt drivstoff og mat.

Dessuten losjerte vi hos kjente og familie, så vi fikk jo mat innimellom også.

Noen år etterpå hadde vi det litt bedre, og de fikk være med til Kristiansand badeland og dyrepark. Og det håper jeg de husker med glede. 🙂

 

Verden er ikke rettferdig, og jeg har ikke nok hverken penger eller kunnskap til å gjøre den rettferdig heller..

Da må jeg ha en lampe å gni på, slik at ønsker kan gå i oppfyllelse 🙂

 

Å føle seg tvunget

Har du noen gang følt deg tvunget til å si eller gjøre noe du egentlig ikke vil?

Det har ihvertfall jeg.  Og når jeg da gjør det jeg føler meg tvunget til, så hender det veldig ofte at jeg angrer på at jeg gjorde det, at jeg ikke fulgte den tanken og følelsen jeg hadde sjøl…

 

For du skjønner, det trenger ikke virke så “farlig” der og da, men så kommer det en dag da det du gjorde, som du følte deg tvunget til, kommer tilbake rett i fleisen, og da er det vanskelig å si:

“Ja, men jeg måtte fordi atte, sånn atte, nei, du skjønner…”

Også skjønner du det egentlig ikke selv heller. Det er bare det at enkelte får deg til å føle at du må…

 

Nå gjelder dette mange ting, og jeg tenker nå mest på ting som kanskje ikke er så skummelt, eller farlig at du gjør. Det går ikke utover andre heller, det kan være småting, som kan bli store på sikt.

Også fordi at når de rundt deg blir vant til at du gjør som du føler de vil, eller som de sier rett ut, så fortsetter jo denne dansen, og blir til slutt en runddans.

 

Så kommer du til et punkt, at nei, nå er det slutt, og ikke på grønnsåpa (ref en sketsj), men på at du skal være en skurefille som kan brukes, eller fås til å gjøre det de vil.  Samme hvor grumsete hjørnene er, så joda, du sier ja, og bukker, nikker og neier.

Ta av det lua gutt

 Med lua i hånda er et uttrykk som sier det veldig bra.

Da ser jeg for meg drengen som står ved døra inn til kjøkkenet, med lua mellom hendene, og vrir og vrenger på den, og håper og tror han skal få komme inn i varmen…

Kanskje han gjør det, kanskje ikke..

 

For plutselig har han sagt eller gjort noe som ikke faller i god jord, og da er det rett på snørra ut igjen…. Og det kan til og med være helt riktig det han sa, det ble bare ikke likt av den/de som hørte det.

Janteloven i Norge har jo vi over en viss alder nesten fått inn med morsmelka, og det sitter noe så inni granskauen hardt i…

 

Fint at de som er yngre enn oss ikke har lært den, noen burde kanskje hadde et bittelite snev av undervisning i den, men nei, de kommer lenger uten.

Sånn er det med den saken.

 

Eller som mora mi alltid pleide å si:

Så det så!!

 

 

 

 

 

 

Poff, så gikk lufta ut

Jeg har jo endelig kommet tilbake i hue, men du verden så skjørt det er 😁

Artig å blogge igjen, men så skjer det noe…igjen…

Så nå som jeg endelig følte at det var masse luft og oppdrift i ballongen…

Så, poff, gikk lufta ut, og jeg ramlet nesten pladask ned igjen…

Neida, jeg klarte å stoppe det i dag, og jeg har sitti på hendene mine fram til nå..

Ikke bokstavelig da, jeg har klippet kanter, og fiksa litt ute, så hendene er i gang de, er vel mer fingre over tastatur jeg har holdt igjen til nå.

Det jeg har lyst til å skrive i dag,  det skal jeg eventuelt skrive på et lukka Word dokument.

For noen ganger, så blir snille meg rene lemenet…. du vet at de kan bli så sinte at de sprekke?

Lemen som hisses opp, kan plutselig falle om i krampetrekninger og dø. Den vanlige oppfatningen er at de blir så sinte at de «sprekker», men årsaken bak er trolig langvarig stress som kulminerer i en sjokksituasjon

Hentet fra Store norske leksikon

Noen ganger blir jeg først sint, så oppgitt, så lei, så indignert og irritert….og når jeg kjenner på mange følelser på en gang, da kommer skrivetrangen 😉

Et rart blogginnlegg tenker du sikkert nå, det ville jeg tenkt 😄

Men jeg må bare få ut litt, selv om jeg ikke skriver om årsaken.   Jeg har nemlig lært at jeg trenger ikke forklare meg, og jeg kan skrive hva jeg vil her, for det er jeg som bestemmer 😁

Sånn, da begynner det å bli mer luft i ballongen igjen 😉☺️

God lørdag! 😀

 

Endelig er jeg tilbake i hue 😀

Har du vært borte fra hue, spør du sikkert nå…

Ja, det har føltes sånn. Det har vært mørkt, tomt, jeg har følt meg apatisk, og bare seilt med vinden gjennom dagene..

Du kan lese mer om der HER

Jeg er ikke helt til stede når jeg har det sånn…er her, men orker liksom ikke forholde meg til ting, og folk på samme måte som når hue er på plass. Vil egentlig bare være for meg selv og i fred..

Hva er best for deg

Heldigvis er den svarte sekken borte, den forsvinner ofte av seg selv, og det vet jeg jo, men fort gjort å glemme det når jeg er midt i, og inni “sekken”. Eller det er ikke helt riktig, for den forsvinner oftest når jeg klarer å kaste av  meg ting jeg grubler, bekymrer meg over, og blir lei meg for..

Vi har gjort litt andre ting denne uka, bare for å bryte opp litt.  Vi har farta litt, vært på Kafé ..ikke gjort så veldig mye praktisk jobbing..

Vært midt i dyreparken i Gjengstøa…Gjengstøa zoo og jeg har til og med vært på en liten Topptur, denne gangen ikke i reprise 😉

Kan vise deg den senere 🙂

I dag er vi begge litt trøtte, og late, det har regnet mye i går og i dag, så,det var perfekt dag for avslapning. Dessuten er det fredag, og nesten helg 🙂

Jeg fikk strøket klærne mens jeg hørte lydboka Atlas, så har vi sitti her i “gammelstua” og tatt oss en tur “på kafé” igjen. 😉

Vi kjøpte nemlig ikke bare med oss skolebrød i går, neida…vi skeier ut med ostekake i dag. 😁😄

Jeg stryker klær med utsikt over hagen, mot sjøen, og fikk igjen øye på rådyr.

Det er visst mye god mat rundt her ☺️

Når jeg så kom ned til kaffe og kake, fikk jeg snap fra søskenbarnet til Olav.

Han bor slik til at han ser alle cruiseskip som kommer nordfra, før oss, og da får jeg jo ofte vite at det kommer et skip eller flere vår vei.

I dag var det

Så som du skjønner, så er det ikke kjedelig her vi bor.

Mye underholdning 😀

Det som er godt med at hue er på plass igjen, er at jeg plutselig finner glede i bloggen igjen, har mye å skrive om og vise dere. Jeg har jo vært helt tom der også en stund..

Ikke minst var det følelsen, den gode følelsen jeg har pleid å ha her, i og rundt Huset, som plutselig var tilbake da jeg gikk ut og sjekket postkassa tidligere i dag. Regnværet hadde gitt seg, og alt er frodig og grønt, sjøen rolig og det luktet sommer 🙂

Den følelsen av glede og takknemlighet for at vi bor her, at vi kan nyte alt dette rundt oss, og den tryggheten jeg kjenner her. ☺️

Sååå godt å kjenne disse gode tankene og følelsene etter en lang tids dvale 🥰

 

God helg! 😀