Det er jo nesten sommertemperatur i Halden i dag. Jeg måtte ordne litt på gravene i dag, og et ærend ned til en butikk like ved havna, og da benyttet jeg anledningen til å sette meg litt på en benk der. Så deilig å nyte sola, høre måkeskrik og se sjøen.
Ble ikke sånn veldig lenge, men nok til at jeg kjente på gleden over våren og sommeren som ligger foran oss.
Det blir sånn som Wenche skrev i en kommentar på dette innlegget i går, sangen begynner å surre i hodet:
De nære ting
Ditt sinn monne flyve så vide omkring. Det er som du glemmer de nære ting. Det er som du aldri en time har fred, du lengter bestandig et annet sted. Du syns dine dager er usle og grå. Hva er det du søker ? Hva venter du på ? Når aldri du unner deg rast eller ro, kan ingen ting vokse, og intet gro. Gå inn i din stue. Hvor liten den er, så rommer den noe ditt hjerte har kjær. På ropet i skogen skal ingen få svar. Finn veien tilbake til det du har. Den lykken du søker bak blånende fjell kan hende du alltid har eiet den selv. Du skal ikke jage i hvileløs ring, men lær deg å elske de nære ting. Tekst: Arne Paasche Aasen Tone: Kurt Foss / Reidar Bøe
Det er en sang som jeg ofte kommer tilbake til og synger på. Det var svigermor sin favorittsang. Hun sang den ofte og spilte piano til. Jeg var så heldig at jeg fikk filme henne, så vi har det på video.
Jeg har alltid vært flink til å nyte de nære ting. Som barn, ungdom og voksen. Når jeg ikke lenger nyter det, da er jeg ikke helt i “vater” og da må jeg finne tilbake til den gleden. Hverdagen og de små ting er de beste.
Derfor tar jeg noen minutter som i dag til å nyte sola ved havna, lunsjen på balkongen, og hvilen i senga. Tenker ikke på det som at jeg må, men at jeg er heldig som kan og får lov til å hvile når jeg trenger det.
Ikke så lett å gå og legge seg når det er så fint ute, men samtidig kjenner jeg hvor godt det gjør meg, og da kan jeg kose meg med sola innimellom disse hvilestundene. Orker jo ikke sitte ute hele dagen likevel.
Og nå, etter å ha sitti litt ute, kan jeg sitte her i sofakroken, se og kjenne sola varme gjennom stuevinduet og er så takknemlig for at jeg har denne muligheten.
Men så fant vi ut, det gjorde ihvertfall jeg, at jeg får det ikke til!
Livet mitt er ikke, ble ikke perfekt, og neimen om jeg har klart å oppføre meg perfekt så veldig ofte akkurat..
Ikke fikk jeg perfekt kropp heller, uansett hvor tynn jeg var som ungdom, hvor fin jeg var på håret e.l. så syntes jeg alle andre var så mye slankere, penere og perfekte enn meg.. Når jeg ser bilder fra den tiden, så var jeg en helt normal ungdom, hverken pen eller stygg, men helt ok.
Her har jeg blitt 2 barnsmamma, og jeg burde ikke være helt misfornøyd liksom… Joda, nesa er spiss, og tanna skjev, men hva gjør vel det. Det synes ikke så godt.,,ikke så godt som det gjør nå ihvertfall.. Jeg har hørt og lest de flotteste fotomodellene klage på et eller annet…vi blir aldri fornøyde sjøl…
Mitt usminkede jeg
Det er livet det! Hvis du møter noen, eller er perfekt sjøl, gi meg gjerne “oppskrifta” 😉
Jeg leste en bok denne uka og da var det ei som ble mamma for første gang som visste at hun ikke kunne oppdra barnet selv for hun var døende av kreft. Og på grunn av medisiner, kunne hun heller ikke amme henne.
Da sa hun til søstra si:
“Men jeg ville at alt skulle være perfekt for henne” og nå får hun ikke engang melk av meg”
Søstra hennes svare så fint:
“Det perfekte finnes ikke. Det er bedre at hun lærer det nå, enn at hun skal holde fast ved en feilaktig illustrasjon om at livet bør være, og en dag skal bli perfekt. Livet er et eneste herlig rot. Kaotisk, tragisk, fantastisk og merkelig. “
Dette synes jeg var så bra sagt (skrevet) at jeg måtte skrive litt om det.
Tenk om vi kunne fått det inn fra vi var små, at det perfekte finnes ikke. Livet er akkurat sånn det beskrives her:
Fantastisk, kaotisk, merkelig og tragisk. Alt i en eneste lapskaus!
Det er sånn jeg har opplevd livet. Ikke mye har blitt slik jeg tenkte da jeg var lita, ungdom og voksen. Ting skjer, livet skjer, vi tar valg, og det er noen ganger en har følelsen av at en bare må holde seg godt fast i karusellen som går altfor fort innimellom, og flyte med så godt en kan, slik en elv renner og kommer seg forbi, eller finner nye veier når hindringer kommer i veien..
Og vet du, når vi gjør det, så ordner det meste seg. For da er vi mer åpne for å “lytte” til ting som dukker opp, “se” ting som kommer i vår vei, og når vi da følger magefølelsen, så ordner det meste seg, og til rett tid.
Kanskje ikke den tiden vi selv mener er rett tid, men den tiden som virkelig er den rette tiden!
Ble det litt innvikla synes du? Nei, det er egentlig ikke det.
For meg så forenkler det livet veldig, når jeg ikke prøver å gruble meg i hjel for å finne ut av ting. Og tro meg, jeg har grubla på veldig mye gjennom livet!
Da lurer du sikkert på om jeg bare lar “skjebnen” bestemme. Nei, jeg gjør ikke det. Som du som har fulgt meg en stund sikkert har fått med deg, så har jeg en tro.
Jeg tror på Gud, på Jesus, og jeg tror på veiledning, og på at når jeg legger alt i Guds hånd, så vil ting ordne seg…på den ene eller andre måten. Og det har alltid gjort det.
Når ting ikke ordner seg, så er det stort sett fordi jeg ikke har vært lydhør, eller gått i mot magefølelsen…det viser seg som oftest veldig raskt. Og da er det bare hvordan vi/jeg forholder meg til det etterpå….er det mulig å rette opp i ting?
Ja, det er det, men det kan koste deg masse krefter og energi, og det kan gå utover noen eller noe. Men etterpå så blir alt som oftest mye bedre. Og det en må gjøre først, er å forandre tankegangen. Ikke tenke så negativt at en ikke klarer å se det positive.
Se hvor godt en har det. Jeg har ikke et perfekt lit, er ikke perfekt, men jeg har det godt. Jeg har familie, jeg har venner og det er mange som har lyst til å være sammen med meg, og de som ikke har lyst til det, må få lov til å slippe. Har ikke lyst til å være sammen med alle jeg møter jeg heller….
Jeg har tak over hodet, en koselig leilighet (som heller ikke er perfekt) og jeg kan stå opp hver morgen helt sjøl.
Hvorfor skal jeg da holde på å klage over alt mulig?’
Ser jeg meg tilbake så ser jeg at livet mitt har hatt det meste av alle slags forskjellige av ingredienser, og livet mitt har vært godt til tross for nedturer også. Jeg hadde ikke lært å sette pris på de gode dagene om ikke jeg hadde hatt noen “vonde” dager også..
I fare for at jeg skriver meg helt bort, så går jeg tilbake til der jeg begynte:
Livet er ikke, blir ikke noen gang perfekt, men det er livet her, og nå!
