Og juletrærne ute på vannet kommer også fram igjen som hvert år på denne tida. 🙂
Blir i skikkelig julestemning hver gang man passerer dette. Olav knipsa dette i dag på vei til jobb, og da fikk jeg låne dem. Det var min arbeidsvei også tidligere 🙂
I dag er nok en spennende dag for meg..2. gangs intervju… 😉
Har du noen gang kjøpt en sjokolade du bare MÅ smake? Vel, det har jeg…og den måtte vi smake på fredag. En så stor plate bør man dele opp, og det klarte vi. 🙂 Resten ble spist i går…og bare for å si det med en gang:
…..Så ikke gjør det heller. Den var farlig god!! Alle gode ting er tre…og denne hadde jo det…toffè, nøtter og melkesjokolade! Må jo bare bli godt! 😉 Som du ser så rakk jeg ikke ta bilde av den før vi smakte på den heller 😀
Den slår uansett ikke vanlig melkesjokoladen til Freia, for det er og blir favoritten min. Det er liksom julesjokoladen min. Ettersom jeg ikke likte marsipan som lita, fikk jeg alltid en litt stor melkesjokoladeplate fra nissen. Og det får jeg fortsatt 😉 Blir liksom ikke ordentlig jul uten den.
Men nå var det jo denne som er avbilda jeg skulle fortelle om…mmm…..kjempegod! Så tør du…..løp og kjøp! 😉 (Ikke sponsa altså)
Etter å endelig ha fått alt på vaskerommet i orden og tilbake på plass, gjorde det godt med hjemmelagd pizza.
Den ble, om jeg skal si det selv, veeldig god! 🙂
Kjøttdeig, bacon, løk, pepperoni, ananas og jalapeño og masse ost. Selvfølgelig godt krydret…også tykk bernaisesaus på toppen. Skikkelig sunt og godt 😉
I går hadde vi rørleggere her, og pga vannsøl m.m. ble det fotspor etter dem fra vaskerom til kjøkken. Dermed måtte jeg frem med moppen….det er ikke alle spor man vil ha i huset. Men det er ikke så enkelt å fjerne alle spor…ser det nå når sola titter fram litt. Det er noe av sporene igjen…det sitter godt.
Det fikk meg til å tenke…hva slags spor legger jeg igjen? Er det noen som vil se mine spor og tenke på meg som gikk dem?
Ja, det tror jeg….ingen av oss klarer å gå igjennom livet uten å legge igjen spor. Noen vil se dem, minnes deg som har gått dem. Noen vil sikkert ønske å gå i dine spor, andre trekker seg vekk fra dem. Uansett har vi satt merke etter oss.
Enkelte ganger ser du fotspor ved siden av dine, det er noen som har gått veien sammen med deg. Jeg synes dette diktet sier det så veldig flott:
FOTSPOR I SANDEN
En natt drømte jeg at jeg gikk sammen med Herren på en strand.
Mens vi gikk der, kom mange bilder fra livet mitt til syne som lysglimt på himmelen over oss.
I hvert av bildene så jeg avtrykk av føtter i sanden.
I bildene av de gode stundene kunne jeg tydelig se avtrykket av to par føtter som gikk ved siden av hverandre.
Men i de vanskelige stundene, da jeg hadde det vondt og var redd, eller var fylt av sorg og mismot, var det bare ett par fotavtrykk i bildet.
Dette forstod jeg ikke, så jeg sa til Herren: Du lovte meg, Herre, at hvis jeg fulgte deg, ville du alltid gå sammen med meg. Men da livet mitt var aller vanskeligst, var det bare ett par fotspor å se. Hvorfor var du ikke hos meg da jeg trengte deg aller mest?
Herren svarte: Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg og ville aldri forlate deg. De gangene det bare var ett par fotspor i sanden, det var da jeg bar deg i armene mine.
Det kan imidlertid også være andre mennesker som bærer deg gjennom tunge tider. Godt å ha noen å lene seg på, til å bære seg igjennom tøffe dager. Andre ganger er det kanskje du og jeg som må bære den vi har nær oss.
Jeg tror vi aldri får mer enn vi klarer, til tross for at det kan føles slik. Når man ser enkelte skjebner, sykdom, ødelagte kropper etter ulykker etc. så er det beundringsverdig å se hvordan enkelte til tross for det, kan ha et godt liv.
De setter spor etter seg selv om de fysisk ikke kan gå.
Sporene på bildet blir nok vasket bort av sjøen, men våre spor er som hugget i stein…
I dag våknet jeg rett før kl 06…visste ikke helt hvorfor jeg våknet da, men så var det visst mannen min som hadde dunket borti døra når han dro på jobb. Ellers er han jo så stille at jeg sjelden våkner når han drar.
Våknet med dundrende hodepine, etter en litt tung drøm. Denne drømmen trenger jeg ingen drømmetyder til, den sa mer enn nok av hvordan jeg føler det når det gjelder en del ting i livet mitt. Heldigvis var det bare en drøm, men den har kommet av noe…..
Tenker på livet, veien vi går, hvorfor vi tar de avgjørelsene vi tar, konsekvensene det får. Enkelte valg angrer man på, andre er man veldig glad for å ha tatt.
Det som skremmer meg litt er hvor mange det er som føler at de ikke strekker til, at de ikke er gode nok, at det kreves så mye av en for at en skal være bra for andre.. Jeg er en av dem…
Følte de det slik i “gamle” dager også? Ja, jeg tror nok det, men det ble ikke snakket så mye om. Da levde man i sitt nærmiljø og gjorde så godt man kunne for å ha til mat på bordet, jobbet for å tjene penger til familien. Trening var det bare idrettsfolk som gjorde…tilsynelatende. Fikk som regel nok trening med alt tungt arbeid i hverdagen den tiden.
Man slapp å lese om alt og alle på sosiale medier. Da var det nyheter på radio og tv, men ikke om alt og alle, hva de spiste, hvor de er på ferie, hvor bra de tilsynelatende har det. Vi ser så mye av det såkalt perfekte liv. Men hva er et perfekt liv?
Et perfekt liv, vil etter min mening være et liv man lever. Dvs at man hver dag ser at dette er livet! Livet er her og nå, uansett følelser, tanker, gleder, sorger….det er i dag resten av livet begynner. Det er i dag jeg skal ha det bra på tross av. Det er i dag jeg kan ta et valg, et valg om at denne dagen er min, denne dagen skal jeg gjøre god. For meg, for han som bor sammen med meg, for de jeg møter på min vei.
Kanskje jeg skal være mindre opptatt av hva jeg bør, og må gjøre. Hva jeg tror andre tenker, mener og synes….
Hvorfor må jeg gjøre noe i dag feks. når jeg bare har lyst til å ikke gjøre noen ting? Jeg har blitt flinkere til å tillate meg å være litt lat, men når jeg er lat, så tenker jeg på at jeg kan jo gjøre det, også kan jeg gjøre sånn…tankene klarer liksom aldri å være late.
I går på legeundervisningen på ryggskolen sa overlegen at det nok var mange av oss som måtte lære oss å gi litt blaffen. Ikke tenke at hvis ikke vi sier ja, eller hvis ikke vi gjør sånn, så blir det ikke gjort. Hva så da? Hvorfor er det du som alltid må stille opp på dugnad, bake kake, vaske for andre? Fordi at du ikke klarer å si nei, og andre holder seg så lenge i ro at man føler seg tvunget kanskje? Men hvis det ikke blir kake, så kan det hende at andre må ta litt ansvar. Kanskje det kan fordeles litt, settes opp en turnusplan også når det gjelder slike ting.
Litt filosofisk på morran, og nå er det jammen meg snart formiddag uten at jeg har gjort noe fornuftig. Vel, jeg har jo spist frokost. Og fornuftig var det å skrive ned noen tanker på bloggen i dag..kjenner at det hjelper, og løsner litt på følelser og tanker. Er allerede lettere i hodet, og nå kjenner jeg at jeg har det bra. Jeg skal kose meg i dag, jeg skal rusle litt her hjemme, slappe av, støvsuge…få det litt fint. Trenger ikke gjøre så mye, for vi må sjaue ferdig vaskerommet i morra, og da blir det støv og rot igjen. Så bedre å gjøre godt rent etter det.
Jeg føler meg priviligert som kan komme inn på en varm buss. Flere seter ledig, og jeg kan bare nyte turen.
De som ikke liker å ta buss, går virkelig glipp av noe bra. For det første er det avslappende, for det andre billig alternativ til bil. Også er det mye rart og artig å høre og se. 🙂
Er en del samtaler man tenker burde vært gjort en annen plass enn på en buss.. men kan være interessant å høre på. Ikke det at man lytter med vilje…man får liksom ikke noe valg. 🙂
Også kom det på en hel gjeng med små barnehagebarn og tanter som skulle på tur…da blir det liv..rai..rai.. 😉
Jeg synes bare at turen går for fort noen ganger.. nå feks…rekker ikke å skrive ferdig før jeg må av og ut i den kalde vinden igjen. Var så godt å komme inn i en god og varm buss.
Men nå sitter jeg på en benk ute…god tid enda til timen begynner. Godt å nyte den kalde, friske lufta litt også. 🙂
Joda, jeg er her…..det bare ser ikke helt sånn ut. 🙂 Men det er mye trening og andre ting, og da kommer liksom bloggen litt i bakleksa. Hadde jo ikke kunnet gjøre det om det var jobben min, men det er nå ikke det da. Bare en liten …skal vi kalle det hobby? Et sted hvor man kan skrive om det meste av hva man tenker og føler om man vil…
Har forstått at å ha en blogg er hardt arbeid…ihvertfall mye arbeid om man skal satse skikkelig på det. Leste innlegget til Pappahjerte her og det er som jeg har forstått, 24/7 jobb. Noen av dere som følger meg er jo også kjempeflinke til å blogge daglig, og opptil flere ganger daglig, i tillegg til at dere jobber. Skjønner ikke hvordan dere får det til jeg. Det lille jeg legger ut tar jo tid, og skal man i tillegg ta bilder, redigere og legge inn dette, eller komme opp med interessante innlegg, så krever det veldig mye.
Det er nå artig å ha en blogg uansett, og plutselig så dukker det jo opp ting man tenker på, som man kan skrive litt om. Jeg kunne nok gjort mye mer ut av det jeg også, men merker at hodet mitt må få hvile innimellom også, det er så innmari mye oppi der. Lurer litt på hvor alt kommer fra? 🙂 Skulle jeg skrevet om alt som er oppi der, hadde det vært fulltidsstilling 🙂
Det virker ihvertfall slik når jeg skal sove, jeg drømmer jo så utrolig mye rart…det er blanda med daglige gjøremål, ting som skjer med familien og hva jeg ser på tv. Da skal jeg si deg det blir mye rart! 😀
Leser en del av dere andre sine blogger også, men å skulle kommentere dem tar også tid. Nå i det siste har jeg prioritert å holde på med albumene når jeg sitter med pc’n, og ellers er det mye trening. Bare tre ganger igjen på ryggskolen nå, så må jeg klare å trene helt selv.
Skal være flink og legge inn i kalenderen trening 3 dager hver uke. Så lenge jeg ikke jobber blir det på dagtid, men skulle jeg være så heldig å få meg jobb snart, må jeg legge det inn etter hvordan jeg jobber. Og da min kjære mann, må du nok enten bli med meg, eller være litt alene på kveldstid 😉 Tror han blir med jeg…ikke sant?
I dag derimot, har jeg bare konsentrert meg om intervju som jeg skal på kl 13. Det er gruppeintervju, og det blir spennende å se hvordan det fungerer. Om jeg kommer videre blir jeg kjempeglad, men nå er jeg i første omgang glad for at jeg har blitt “sett” og innkalt til et første intervju. Man vinner jo ikke om man ikke er med. 😉
Ønsker deg en fin dag hvor enn du er! Livet er ikke for amatører, og vi har alle en rolle i dette “spillet”, og på den veien vi går… Det skal jeg skrive mer om siden….tror jeg 🙂
