Vi er alle oss selv nærmest, og kan klage over de minste ting. Og jeg forteller titt og ofte om min livssituasjon på bloggen og at jeg feks savner å gå lange turer, kunne gjøre det jeg har lyst til når jeg vil og kan uten å ha en kropp som hindrer meg.
Med ME diagnosen og en kropp som ofte må hvile for å klare å gjøre ting, så føles det til tider som jeg har mistet mye. Og joda, jeg har jo det hvis en ser hvordan livet mitt var før jeg ble syk, men jeg kan gå, jeg klarer meg selv, jeg kan stå opp selv hver morgen. Og jeg er SÅ takknemlig for det.
Ja, jeg takker for det hver morgen jeg våkner. Uansett hvordan kroppen er innimellom, så kjenner jeg på denne takknemligheten. Og jeg forteller ikke om dagene mine for å klage heller, mer for å “tømme” meg, og for at dere andre rundt meg skal vite hvordan jeg har det. Mye for at jeg da slipper å forklare alle hele tiden hvorfor jeg må si nei til ting, at det jeg klarer den ene dagen, det klarer jeg ikke dagen etterpå.
Det må porsjoneres ut, men jeg er så takknemlig for at jeg kunne gå tur med Malin og at vi kunne spise sammen og få god samtale, bare vi to. Det betyr så uendelig mye!
Når jeg så leser bloggen til Mammapåhjul – Vivian ser jeg enda mer hvor lite jeg har å klage over. Kan ikke engang forestille meg hvor vondt det må være å ikke klare noe selv. Å ha det slik hver dag, år etter år…det må føles så ufattelig vondt, og urettferdig når hun ser andre som kan gjøre det de vil, når de vil. Ja, til og med vi som har andre sykdommer klarer mye sjøl..
Er det en person jeg beundrer noe veldig, så er det Vivian. Hun er så positiv, hun sprer glede gjennom bloggen, og hun deler sin frustrasjon og sin sorg, og ikke minst mye humor, og det gir meg mange ganger en følelse av skam når jeg klager over mine “små” ting.
Så er det det som jeg begynte med, at vi er oss selv nærmest, og da ser vi/jeg mange ganger ikke lenger enn til min egen “navle”… og så har jeg allikevel så utrolig mye å glede meg over!
Joda, vi har alle lov til å ha tunge dager, og kjenne på savn over ting/livet som ikke ble som vi tenkte, håpet og trodde, og nå skriver jeg ikke dette for at vi skal tenke at vi ikke skal kunne dele de tunge dagene vi som ikke har det like ille som andre kan ha det..
Men det er viktig å minne meg selv på dette innimellom. Og nå minner jeg deg som leser på det også..at vi har så mye å være takknemlig for!
Når Vivian klarer å være takknemlig og si at hun er lykkelig, ja, da klarer jammen meg jeg det også!
Takk for at du deler av livet ditt og dine følelser på godt og vondt Vivan
Tok meg friheten til å “låne” bildet av deg fra bloggen din. 🥰
Ønsker deg bare gode dager, og som jeg skulle ønske at du kunne gå, springe, leve fullt ut, stå opp med sønnen din, gjøre husarbeid, nyte livet til fulle med alt du skulle ønske! ❤️
