Ikke fordi at Bodybatteriet er så bra akkurat, men jeg har ikke vært like utmatta og tom i kroppen.
Hadde ikke tenkt å gå noen lang tur i går, men traff på noen som sa at hvis du går til venstre der, så kommer du til havna og tilbake til hotellet.
Og joda, jeg gjorde det, men veien gikk ikke akkurat rett til havna da. Så det ble en ganske lang tur til meg å være. Ikke sånn lang tur som jeg gikk for en del år tilbake, men vel lang for meg nå. Gikk sakte og tok gode pauser. Så det gikk bra.
Der ja, da er det ikke langt igjen…tenkte jeg..
Gjenstår å se hvordan kroppen er om noen dager når jeg har kommet meg hjem igjen.
I dag var jeg i bassenget og jacuzzien en stund, for nå var det varmt og godt vann, og jeg kunne bare ligge og flyte og slappe av. Passet på å gå dit når kursfolka hadde kommet i gang med dagen sin, og før neste pulje skulle komme.
Så jeg hadde hele området for meg selv, og det er jo så godt. Blir som en unge jeg…må kommandere meg selv til å gå ut av vannet til slutt 🙈
Bare litt til…littegrann 🤭 Og joda, jeg brukte boblene også, men det bråker så fælt, så mest nøt jeg bare varmen og det rolige vannet.
Det ble mange bilder, men i dag orket jeg ikke lage de med rammer. 🙂
Etter alt som har skjedd, så følte jeg stort behov for å komme meg bort fra Halden litt. I flere år nå, så har jo ferieturene vært til Halden, så nå var det på tide å legge ferieturen bort derfra.
Her fra turen over til Hankø. Vi passerer Bloksberg, kongefamiliens sommersted…som ble solgt for noen år siden. Og transporten fra ferga til hotellet. Godt å slippe å gå med all bagasjen hele veien. Tar vel 10 min å gå.
Rommet er fint, senga god og her har jeg det jeg trenger 🙂
Og kroppen tillater ikke lange reiser, så det blir ikke noen trøndelagstur enda heller. Det blir for tøft akkurat nå. Hadde håpet at jeg skulle bli bedre, men jeg må vel ned, for å kunne komme meg opp igjen, så jeg må smøre meg med tålmodighet.
Jeg er så heldig stilt at jeg kan ta meg råd til en ferie med litt luksus, så valget falt på Hankø spahotell. Det er ikke et luksushotell, men for meg er det luksus med tilgang til basseng og jacuzzi.
Bestilte for 11 dager, og det var visst første gang noen hadde gjort på dette hotellet, så de ringte meg for å forsikre seg om at jeg visste at det ligger på en øy, og at det ikke er så mange åpne restauranter og butikker i nærheten.
Mye flott natur og dyre- og fugleliv. God frokost er det også, og hyggelig restaurantsjef og resten av personalet er helt topp også. Sjelden fått så mye service noe sted som her 🙂
Restauranten på hotellet er åpen for middag klokka 19, og selvfølgelig frokost hver dag. Jeg spiste middag så sent en dag, men sa i fra at jeg ikke kan spiste middag så sent hver dag. Da blir dette oppholdet ødeleggende for kroppen min i stedet for at jeg håpet å bli i bedre form.
Men de er så serviceinnstilte her at de endret middagen en dag til laks, og kl 17. Et par fra en av hyttene i nærheten var også glade for at de kunne få dette valget, så vi ble 3 til middag kl 17. Andre kom nok kl 19.
Skeiet ut med dessert et par dager også, det var jo bare godt da 🙂
Nå har det ikke vært så mange på hotellet de første dagene jeg har vært her. Vi var 3 totalt de to første dagene, så det var fredelig og godt. Hadde hele bassenget for meg selv til og med 🤗
Boblebadet har de endelig fått i gang etter en feil, så i dag skal jeg teste ut det også.
Det er mange flere her nå, fra torsdagen som jo også var helligdag, har det vært mange her. Og i helga var det 2 selskap, noen feiret en 60 års dag, ( burde blitt invitert syns jeg 😉 ) Og noen feiret 30 års dag.
Ble advart om at jeg kanskje ble alene noen dager, men det har det ikke bitt så langt. Får se hvordan det blir til uka. Gjør ikke meg noe, for jeg dro jo hit for totalt fred og ro. Håper jeg kan finne roen, og jeg koser meg så langt, selv om enkelte dager er litt tunge.
Vet ikke helt hvordan jeg skal klare veien videre, men stoler på at jeg får hjelp til det. Se dette innlegget.
Jeg koser meg med å strikke litt, se tv på nettbrett (når internett fungerer, for tv er ikke i orden på hotellet nå. En kan bare se Nrk i lobbyen, ellers fungerer ingen tvsignal. Ble en stor feil etter et strømbrudd forrige lørdag visstnok.
Jeg har fin underholdning utenfor vinduet. En flokk på 6 stk, altså hele familien med Dåhjort går utenfor her og spiser nesten hver dag. I går kom de til og med et par ganger. Må kikke ut ofte for plutselig er de der 😀 Veldig koselig, for da føler jeg meg ikke alene.
Og i går mens jeg satt og strikka, kom plutselig reven springende forbi også. Da rakk jeg bare å få bilde av haletippen.
Jeg koser meg videre, og nå skal jeg ta en tur ned i bassenget og boblebadet. Fortsetter her etterpå..kanskje internett fungerer da, så jeg får lastet inn bilder, og lagt det ut.
Det gikk et par dager før jeg fikk fortsatt, for det skjedde flere ting på privaten som ikke akkurat gjorde situasjonen bedre, så jeg fikk en tøff dag igjen, men klarte heldigvis å endre fokus, og da hjalp det raskt.
Jeg må bare venne meg til denne situasjonen som er, og akseptere det samme hvor vondt det er. Ikke alt en styrer selv, og ikke alt en kan få gjort noe med. Det er ikke mitt valg!
Gjorde riktig i å ta en timeout her, og det lurer jeg på om jeg skal prøve å få til en gang i året. En utrolig flott plass å hvile og samle krefter på her ute ved sjøen.
Jeg får gjøre ferdig dette innlegget nå, og legge til bildene igjen. De hadde visst ikke blitt lagret, men nå fungerer internett en stund igjen, så da skal jeg gjøre det klart.
Her er litt fra hotellet
Har som vanlig tatt en drøss med bilder, så jeg skal dele flere siden. Men nå skal jeg straks gå ned og spise middag. Var visst kylling i dag. Får be dem om å ikke drukne den i saus…de er gode på det her 😉
Ettersom formen er dårlig for tida, så prøver jeg å rusle en tur ihvertfall de dagene jeg orker, og da er det fint å ha en fin sti å gå med masse trær, en bekk og herlig fuglekvitter.
Nå kan du ikke høre fuglekvitteret her da, men følger du meg på insta og snap, så regner jeg med at du fikk med deg videoene jeg la ut mandag og i går 🙂
Nedover her har jeg ikke gått så langt enda, men der kan jeg gå helt til byen. Og tro meg, jeg har veldig lyst til å gå der, for de sier det er veldig fin tur. Men jeg klarer ikke å gå tilbake nå, så da venter jeg litt med det. Kan ta bussen opp igjen da 😉
Men denne stien er kort og fin å gå. Ikke bakker før på slutten, og den prøver jeg å ta med for å få opp pulsen litt.
Og noen ganger er rådyra der også. Når jeg gikk der på mandag, lå de og slappet av i en hage like ved.
Fint når trærne speiler seg i bekken
Og sola sender sine stråler gjennom nyutsprunget løv
Katten prøvde å gjemme seg for meg når jeg kom
Det gir sånn sjelefred å gå denne stien. Jeg kan høre folk og biler i nærheten, men går jeg på kvelden er det ofte veldig stille og rolig
Denne er hjemme i hagen
Om det er fint og jeg savner Gjengstøa, så er det fint her i Halden også. Snart håper jeg at jeg klarer å ta meg en tur til sjøen igjen. Er jo ikke så langt unna. 🙂
Vi er alle oss selv nærmest, og kan klage over de minste ting. Og jeg forteller titt og ofte om min livssituasjon på bloggen og at jeg feks savner å gå lange turer, kunne gjøre det jeg har lyst til når jeg vil og kan uten å ha en kropp som hindrer meg.
Med ME diagnosen og en kropp som ofte må hvile for å klare å gjøre ting, så føles det til tider som jeg har mistet mye. Og joda, jeg har jo det hvis en ser hvordan livet mitt var før jeg ble syk, men jeg kan gå, jeg klarer meg selv, jeg kan stå opp selv hver morgen. Og jeg er SÅ takknemlig for det.
Ja, jeg takker for det hver morgen jeg våkner. Uansett hvordan kroppen er innimellom, så kjenner jeg på denne takknemligheten. Og jeg forteller ikke om dagene mine for å klage heller, mer for å “tømme” meg, og for at dere andre rundt meg skal vite hvordan jeg har det. Mye for at jeg da slipper å forklare alle hele tiden hvorfor jeg må si nei til ting, at det jeg klarer den ene dagen, det klarer jeg ikke dagen etterpå.
Det må porsjoneres ut, men jeg er så takknemlig for at jeg kunne gå tur med Malin og at vi kunne spise sammen og få god samtale, bare vi to. Det betyr så uendelig mye!
Når jeg så leser bloggen til Mammapåhjul – Vivian ser jeg enda mer hvor lite jeg har å klage over. Kan ikke engang forestille meg hvor vondt det må være å ikke klare noe selv. Å ha det slik hver dag, år etter år…det må føles så ufattelig vondt, og urettferdig når hun ser andre som kan gjøre det de vil, når de vil. Ja, til og med vi som har andre sykdommer klarer mye sjøl..
Er det en person jeg beundrer noe veldig, så er det Vivian. Hun er så positiv, hun sprer glede gjennom bloggen, og hun deler sin frustrasjon og sin sorg, og ikke minst mye humor, og det gir meg mange ganger en følelse av skam når jeg klager over mine “små” ting.
Så er det det som jeg begynte med, at vi er oss selv nærmest, og da ser vi/jeg mange ganger ikke lenger enn til min egen “navle”… og så har jeg allikevel så utrolig mye å glede meg over!
Joda, vi har alle lov til å ha tunge dager, og kjenne på savn over ting/livet som ikke ble som vi tenkte, håpet og trodde, og nå skriver jeg ikke dette for at vi skal tenke at vi ikke skal kunne dele de tunge dagene vi som ikke har det like ille som andre kan ha det..
Men det er viktig å minne meg selv på dette innimellom. Og nå minner jeg deg som leser på det også..at vi har så mye å være takknemlig for!
Når Vivian klarer å være takknemlig og si at hun er lykkelig, ja, da klarer jammen meg jeg det også!
Takk for at du deler av livet ditt og dine følelser på godt og vondt Vivan
Tok meg friheten til å “låne” bildet av deg fra bloggen din. 🥰
Ønsker deg bare gode dager, og som jeg skulle ønske at du kunne gå, springe, leve fullt ut, stå opp med sønnen din, gjøre husarbeid, nyte livet til fulle med alt du skulle ønske! ❤️
Nå er ikke jeg noen forfatter, men blir vel litt forfattere vi som skriver en del på bloggen også. Og jeg har virkelig hatt skrivesperre en stund, men nå ser det ut til at det har løsna litt. Og da dukker det stadig opp ting jeg kommer på å skrive om.
Det er nok flere årsaker til at jeg har hatt skrivesperre. Har skrevet litt om det tidligere også, men nå har jeg virkelig trengt å bare ikke gjøre noe som jeg ikke har hatt hverken lyst eller ork til.
Har tillatt meg selv å bare la dagene gå slik hode og kroppen har kjent det, og når det da løsner litt, er det veldig deilig. Men det kommer ikke av seg selv. Jeg har virkelig lagt om dagene, kosten m.m. og da gir det frukter.
Jeg har kortet ned skjermtid på tlf, prøver å være lite på tlf på kveldstid, om mulig. Jeg er sånn at jeg må svare når jeg får meldinger e.l. så ikke alltid like lett, men det går bedre. For det som er fint, er at det er mulig å si i fra til de jeg oftest får meldinger fra, og da gjør det det enklere å ikke hverken sende eller svare. Jeg er så altfor redd for å fornærme noen..
Leser flere bøker igjen, både enkle romaner, noen med litt tyngre stoff, og noen som gir meg mulighet til å vokse, med oppgaver o.l.
Slår oftere av tv tidligere om kvelden og bare leser eller hører på webinarer, podcast e.l. Lydbøker har jeg ikke orket å begynne å høre på enda.. Det roer hodet på en annen måte når man ikke har både bilde og lyd.
Det er ikke hver kveld og hver dag jeg slår av tv tidlig, men etter behov og hva som gir meg mest ro akkurat denne dagen.
Er ikke sånn at det er alt eller ingenting. Jeg tenker alltid “alt med måte” alle veier..
Til tross for at jeg nå bor alene, så har jeg hatt veldig behov for alenetid. Og nå snakker jeg ikke bare om å være alene, men også det å ikke være tilgjengelig hele tiden. Savner tiden før mobilen, og allikevel vil jeg ikke være den foruten.
En blir litt hjelpeløs uten mobilen, for der har vi jo alt vi trenger, tilganger til mail, aviser, betalingsløsninger vipps, bank m.m. Vi har virkelig blitt gjort avhengige enten vi vil eller ikke..
Jeg tar bilder kun med mobilen, og da må den være med meg når jeg går tur også. Dessuten er det en trygghet når helsa ikke har vært på topp.
Som du skjønner, så er faktisk skrivesperra opphevet og fingrene flyr av seg selv over tastaturet igjen. 😉
Skrev tidligere at jeg ikke trengte å skrive så lange innlegg, men det er jeg visst veldig dårlig på når jeg først setter i gang. Heldigvis er det lov å ikke lese også, .. bare vent…det kommer nok mer. 😀
Har allerede flere ting jeg har lyst til å skrive om, og jeg håper det fortsetter sånn..er artig å være tilbake i siget igjen! 🙂
Det er noen som lurer på det ettersom jeg er så lite på blogg for tida. Nå kom jeg jo endelig med et innlegg i går, og det er koselig å stikke innom igjen.
Skal stikke innom dere sånn etterhvert også, men ikke sikkert det blir så mange kommentarer. Ikke fordi jeg ikke har noen tanker eller liker det jeg leser og ser, men kapasiteten er dårlig til det for tida.
Jeg følger i utgangspunktet mange av dere, og savner den kontakten jeg hadde her inne før, samtidig som jeg ikke har overskudd til å følge opp her.
Men ja, jeg har det bra! 😀 Som ei sa til meg på søndag: Du ser jo ikke syk ut! Nei, med sminke og stylet litt opp, så ser jeg helt frisk ut som andre, men innsiden vises ikke på utsiden 😉 Ikke så veldig stylet opp akkurat her da..
Nå for tida er “jobben” min å komme i bedre form i kroppen. Jeg har lagt om kosten en del, og prøver å ikke gjøre mer enn det kroppen tillater. Jeg ønsker så inderlig å orke mer, og kunne gjøre det jeg har lyst til når ting dukker opp, men enda så er ikke kroppen der.
Men jeg har blitt bedre enn jeg var i januar, selv om jeg merker godt når jeg går over tålegrensen, og får som regel en smell et par dager etter at jeg har gjort for mye.. Dette er i dag, og jeg har stort sett hatt en rolig dag, med mye hvile i senga. Allikevel en stresset dag.
Jeg ble bedt med en uke til Kypros av tanta mi. Hun skulle dra en tur, og ville ha meg med. Så jeg bestilte flybillett, for jeg tenkte at jeg hadde godt av å komme bort litt.
Når dagen nærmet seg kjente jeg at nei….det går ikke. Først er det tur til Gardermoen, sjekke inn, gå og stå og vente. Så selve flyturen på 4, 5 timer og en kort tur til leiligheten.
Så var det å være sammen med henne en uke, og jeg kunne gjøre som jeg ønsket, hvile så mye jeg trengte og når jeg trengte det..kunne det bli bedre liksom?
To av mine søskenbarn kom til å være i naboleiligheten, og det hadde vært veldig koselig å være sammen med dem litt også, men jeg måtte bare avbestille billetten og bli hjemme. Jeg turte ikke ta sjansen på at alt jeg har klart å bygge opp over tid nå skulle bli tilbakeslag igjen. For det å være sosial tapper også veldig mye. Og jeg kjenner meg selv så godt at når det er folk i nærheten, ja, da har jeg lyst til å være sammen med dem og ikke bare ligge på et rom for meg sjøl.
Her ligger hun og koser seg på stranda. Ser du henne ikke? Hun ligger til høyre i bildet, men jeg klippet bort føttene jeg 🤭
Jeg koser meg hjemme også jeg, og det ble veldig fint vær her også, så jeg fikk gått noen småturer og åpnet sesongen på balkongen og nøt sola her i stedet.
Tulipanene henger med hodet, for det ble kokt i vannet etterhvert. Men jeg fikk kjøla de ned så de reiste seg igjen 😄
Koselig å ta lunsjen på balkongen
Det ble en kveldstur i solnedgangen
Lørdag kom broren min og kona på besøk for å se leiligheten min, før vi dro ned til havna for å spise lunsj. Søstra mi Raquél kom også. Det var veldig koselig, og god mat på Bryggekanten restaurant som åpnet for sesongen dagen før.
Raquél tok dette bilde, og som du kan se, så er hun med også, som en skygge 😀
Etterpå var det bare å dra hjem og hvile resten av dagen. Det ble hele 4,5 timer så det ble litt for lenge, men det var så koselig å snakke med søstra mi en stund etterpå også.
Dagen etter følte jeg at formen var ganske grei, og når Malin, barnebarnet mitt sendte melding på morran og inviterte meg på møte i menigheten hun går i, så valgte jeg å dra dit til kl 11.
Det ble en veldig fin opplevelse, og jeg har begynt å bli litt kjent med enkelte i menigheten der, så jeg ble til kirkekaffen også. Lurt? Nei, men veldig koselig!
Etter det har jeg bare vært hjemme, og i går og i dag har jeg kjent at jeg gikk over tålegrensen for kroppen disse to dagene, så jeg må hvile og hvile. Om det er kjedelig?
Vel, jeg kjeder meg ikke uansett, men jeg har veldig lyst til å orke mer. For når sola kom i dag, så tenkte jeg at jeg MÅ ut en liten tur, men neida, det var ikke kroppen enig i. Så det ble en times tid i senga i stedet.
Og nå burde jeg bare hvile i stedet for å skrive her, men jeg fikk sånn plutselig lyst sjø, til å oppdatere litt igjen. Både for min egen del, og kanskje for deg som stikker innom. Og har jeg lyst er det bare å skrive i vei, for den lysta har vært veldig fraværende en stund 😁
Hvis du ikke fikk med deg innlegget om den nye veska mi i går, så finner du det her
Dette er en annen veske Wenche har hekla 😀
Ellers tok jeg en liten halvtime og malte litt i dag. Tenkte å bruke opp noe maling jeg hadde igjen fra forrige maleøkt, men den hadde tørka helt opp, så da ble det bare litt fullføring av et jeg malte for en stund siden..
Ikke et mesterverk akkurat, men morsomt var det å male 🤭
og øvde meg på små mennesker ☺️
Nå skal jeg få lagt til bilder her, så blir det jammen meg 2 dager med innlegg…herlighet så flink jeg er! Haha….😂
Men nå sliter jeg med å få trukket pusten skikkelig igjen, så jeg får komme meg i horisontalen på sofaen. Gjorde alt annet enn det jeg tenkte å gjøre her på pc,n igjen, men det var så koselig å skrive litt igjen. Håper jeg skal klare å lage flere innlegg de neste dagene. Må jo ikke være så lange som jeg har en tendens til når jeg først skriver.
Håper du har det bra og nyter at våren er her. Sola varmer, og det er godt at dagene er lengre og lysere!
Lev livet lykkelig! (slik skrev vi i minnebøkene i “gamle dager” ) Bustete og blid her jeg sitter i sofaen og kjenner sola varmer gjennom ruta 😄
Hvis du leste innlegget mitt i går, så fikk du sikkert med deg at jeg har gode naboer, og i dag viste hun igjen hvor god nabo hun er. Jeg bor jo som jeg har skrevet tidligere, i 3 etg, hun bor i 2. etg og så har vi ei ung ei med sin sønn i 1. etg.
I slike gamle hus er det jo ganske lytt, så når jeg i dag skulle støvsuge og rydde litt, så høres jo det av dem. Men det er jo greit.
Det som ikke var så greit var at jeg skulle ta bort en plante i dette stativet for det er ikke mer blader og blomster på den. Glemte å sjekke at stativet sto stødig når jeg tok det bort, så det deiset i gulvet med et brak.
Jeg satte det opp, og tenkte at nå må jeg skynde jeg å sende melding til de andre så de vet at det ikke var jeg som falt, men tror du jeg rakk det?
Nei, det gikk bare noen sekunder før jeg hørte at døra i etg. under gikk opp, og naboen kom i full fart opp trappa…i pysjen. Jeg tok opp døra og gikk ut på trappa for å si at alt var bra. Herlighet for en rask reaksjon! 😂
Burde hatt bilde av hennes forskrekka ansikt og i pysjen, men rakk jo ikke ta det da, og dessuten hadde jeg jo ikke lagt ut det her likevel. 😉🤭
Så ja, gode naboer er gull verdt. Og hun sier hver gang at jeg må si at det går begge veier, så jeg har også hjulpet henne en del også da. Skulle bare mangle. ❤️
Det var godt å få støvsugd skikkelig og gjort rent litt. Så nå kan jeg sitte og slappe av med litt blogg, tv og ren leilighet. Det er jo fordelen med liten leilighet at det er fort gjort å gjøre rent. 😀
Måtte ta bilde av sola gjennom skittent vindu i går, var så fint! 🥰
Men nå skal jeg ordne meg lunsj. Jeg holder vanlig tider til frokost, lunsj og middag stort sett, og nå er klokka 12, og da er det tid for lunsj. Magen sier i fra også. Er bedt på hamburgermiddag hos nevnte nabo i dag, så det skal bli godt.
Hun fikk fiskemiddag hos meg forrige uke. Vi spiser sammen innimellom for å slippe å lage og spise middag alene.
Håper du har en fin dag.
Det er utrolig hvor deilig det er å føle seg litt friskere etter en god natt, og når isjassmerter og dårlig form slipper taket. Å føle meg “normal” og nesten kjenne meg frisk noen minutter, gir både glede og håp for dagene videre. Skal ikke så mye til for å glede noen som stort sett er syke, på den ene eller andre måten.
Samme hvor koselig det er med jul, julepynt og masse lys, så er det godt når en har fått ryddet det bort, og huset blir som vanlig igjen.
Alt til sin tid. 😀
Hadde tenkt å vente til over helga og ta det i løpet av neste uke, men i går kjente jeg at det var tid for å fjerne det.
Jeg brukte nesten hele dagen, for det går ikke så fort med meg akkurat. Det eneste som gjensto var lysa på juletreet og treet selv. De røde gardinene blir bytta i morra tenker jeg.
Etter å ha holdt på med det var kroppen vond og energien tom, og det til tross for at jeg tok mange hvilepauser….så det ble sofaen resten av kvelden. Det er kjedelig å ha en kropp som ikke orker stort. Og etter alle julesammenkomster og mye sosialt har jeg strukket det for langt igjen.
Men hva skal en gjøre da? Må jo være med på litt, ha det koselig med andre, og være litt sosial. Jeg er heldig som også har det veldig fint når jeg er alene, jeg koser meg, gjør ting jeg har lyst til, hekler, blogger, diverse annet og tv titting så jeg kjeder meg aldri, og føler meg aldri alene. Har bare behov for å være litt normal, slik jeg var før jeg ble syk og fikk ME.
Så om det kommer det fin musikk på radioen tar jeg meg en svingom, og gauler og synger, da koser jeg meg sjø… Håper at naboen ikke hører meg, og hun har ikke klaget enda. 😀
Vi er enige om at vi får lov til å sette på høy musikk når vi trenger det, og stort sett sier vi ifra, men det er ikke så lytt som jeg ville trodd det skulle være.
Vi er 3 rolige damer som bor her, så det er stort sett altfor stille. Så stille at vi må spørre hverandre om det går bra…på den felles snapgruppa vi 3 har.
I dag fikk jeg pakket sammen resten, og ene naboen hjalp meg å bære ned i kjelleren. Jeg våknet med feber og forkjølelse i dag, så det har gått sakte men sikkert. Får støvsuge og gjøre rent i løpet av uka som kommer. Det går jo ikke fra meg det heller 😉
Det var 16 minusgrader her til morran, så det har ikke fristet å gå ut hverken i går eller i dag….jo forresten, jeg var ute en liten tur i går kveld. Gikk en tur til brua og tilbake…10 minutter ute holdt 😊
Og i dag var det ikke til å tenke på en gang. Det har begynt å snø også nå, og det meldes mye snø i morra, så jeg skal holde meg inne og bare kose meg.
Timene går fort, jeg lager god mat, og har fått smaken på sjokolade..noe jeg alltid gjør i slutten av jula, så det går et par 3 dager etter nyttår hvor jeg er litt svak og tar det til kaffen eller teen.
Men så er jeg tilbake til det vanlige, og det innebærer ikke for mye søtsaker i ukedagene. Har jeg lyst, har jeg lov, men har også vett, så jeg lar stort sett være. En rute eller to med 70 % sjokolade til kaffen gjør nytten ved behov. Kroppen blir ikke bedre av for mye sjokolade og søtt, og kiloene sniker seg på…
I dag er det 1 år siden begravelsen til mamma. Rart å tenke på at det allerede er et år, og hvor mye som har skjedd i livet mitt siden da. Jeg er veldig glad for at det er et år som ligger bak meg, og ikke foran meg.
At jeg nå kan gå videre i livet mitt, finne ut hva dagene og framtiden skal bringe. Vet bare at det er sånn livet mitt er akkurat nå. Jeg er her, livet går videre og jeg følger med på ferden, min ferd, mitt liv. ❤️
I går var jeg en tur nede ved Tistasenteret for et lite ærend.Da møtte jeg en av pleierene fra sykehjemmet mamma var på de siste årene før hun døde.
En dame som virkelig er på rett plass, og har et stort hjerte for de hun har ansvar for. Mamma var så glad i henne, og vi pårørende ble også det. Samme når jeg ringte og traff på henne, så tok hun seg tid til å svare på ting jeg lurte på, og tok med tlf inn til mamma så jeg fikk snakke med henne. Nå vurderer hun å si opp jobben, for hun orker ikke mer. Orker ikke gå hjem med følelsen av å ikke har gjort nok, ikke ha strukket til for brukerne..og sine kollegaer. Hun får høre at hun er limet på avdelingen, for hun ser og bryr seg…om! Og slike skal vi miste?
Det er ikke bare hun som er slik, de fleste ansatte gjør alt de kan for at vi pårørende skulle bli hørt, sett og få svar, og for å ta seg av våre kjære så godt de kan.
Merket godt på mamma om det var noen med empati og varme som tok seg av henne, for det er nemlig ikke alle som er slik selv om de jobber på sykehjem, sykehus eller andre omsorgsyrker.
Men det var ikke det jeg først og fremst ville skrive om nå, for jeg tror at mange hadde kunne vise mer empati, ikke miste gleden over å gi omsorg, om de ikke hadde det så travelt, fordi de er for få, og har altfor liten tid til det de skal gjøre.
I alle yrker nå, så er det snakk om effektivitet og færre på jobb, for det må spares penger.. Det betyr at de som er igjen må jobbe raskere, springe fortere, osv..
Ofte har de ikke tid til å spise lunsj, og nesten ikke tid til å gå på toalettet engang. Vi har hørt om mange sykepleiere som har det sånn, og det er ikke bare under pandemien det var og er sånn..
Og hvorfor?
Fordi det sitter noen høyere opp som nedbemanner, effektiviserer, sier at det skal gjøres sånn eller slik, og de som er på “gulvet” har ikke noe de skulle sagt. For igjen er det pengene som rår, og de har vi jo ikke mange av her i Norge…eller?
De blir pålagt flere arbeidsoppgaver, men er færre hender..
Tror ikke noen av sykepleierne/hjelpepleierne føler at de er for høyt utdannet til å kunne smøre noen brødskiver, eller lage enkel varm lunsj eller middag, men det går utover oppgavene de egentlig burde gjøre. De burde kunne ta seg tid til å sette seg ned å prate, trøste, gi den omsorgen syke og eldre trenger i tunge stunder.
Her i Halden blir det bare verre og verre, for det er så dårlig økonomi, det blir færre folk til oppgavene, og det skjæres ned mer og mer.
Det er ikke bare i Halden det er sånn, det er over hele landet. Men igjen spør jeg; det er jo penger nok..eller?
Jeg sier ikke at vi ikke skal sende penger til andre land som er i nød, jeg sier ikke at vi ikke skal hjelpe, men skal det virkelig være slik at vi skal grue oss til å bli syke og gamle, at det skal være bedre å sitte i fengsel enn å komme på sykehjem? Når det gjelder både mat og tilbud til aktiviteter m.m.
Vi hører snart ikke om annet enn at mange blir utbrente og sykmeldte, og slutter i jobbene sine fordi de ikke orker mer følelsen av at de ikke får gjort en god jobb.
Det er få som er så kyniske at de ikke blir berørt av å ikke ha tid til å gjøre jobben sin skikkelig.
Jeg har selv fått høre at jeg ikke må være så nøye i jobben, at jeg ikke var kynisk nok til en stilling jeg søkte på…og det av en, som etter en liten stund sluttet i jobben pga den personen som var hans leder igjen, som var kynisk nok… Han var derimot ikke like kynisk og klarte ikke jobbe på den måten han heller.
Må vi virkelig bli kyniske og “kalde” for å takle å jobbe med mennesker? Er det et slikt samfunn vi ønsker oss?
De som sitter på sine kontorer, møter og bestemmer og teller kroner og ører, tenker de på at de også en dag kan bli syke og gamle? At det kan være de selv som blir liggende lenge uten å få stell fordi det er for få folk på jobb?
Og alle disse konsulentene som hyres inn for å finne måter å effektivisere på? Har de noen gang jobbet med det de skal sitte og finne løsninger i en arbeidsdag på?
Da jeg jobbet i Trondheim kommune som renholder på sykehjem, skoler og barnehager fikk jeg en leder som var villig til å bli med ut og vaske en hel dag. Jeg var litt frampå som vanlig og sa at jeg syntes alle som skulle lede renholdere burde ha vært med ut og jobbet, og se hvor “skoen” trykket. Og tror du ikke han ble med meg en hel dag 😀
Han syntes det var veldig lærerikt og det ga han en innsikt som gjorde at han kunne forstå og se det vi snakket om på en helt annet måte enn om han ikke hadde blitt med og vasket. Jeg lot han ikke engang slippe unna å vaske toaletter, og de er det mange av på sykehjem 😉
Tror jeg har fått fram budskapet mitt i dag, måtte bare skrive det av meg. ☺️
I dag er det gråvær og regn og jeg koser meg innendørs, men på mandag var det sol og flott i parken i Halden
Etter lørdagen med kjøretur og besøk hos broren min og familien trengte jeg en rolig søndag, tenkte jeg. Sto opp sent, spiste rista brød med the til frokost, og slappet godt av.
Etter noen timer lurte jeg på om jeg skulle lage meg noe mat, men jeg hadde ikke lyst på noe, var ikke sulten (spiste litt vel mye i går) 😉 Ikke hadde jeg lyst til å blogge, sitte med pc, sortere bilder, strikke, se tv..hm…hva har jeg lyst til da tro? Hadde sitti noen timer på balkongen, for det var sol og varmt og godt, men av en eller annen grunn kjentes det ut som om kroppen hadde lyst på en gåtur.
Vel, det kan jo gjøre godt med en liten tur før jeg lager meg mat, tenkte jeg. Så kl var 13:17 da jeg gikk avgårde. Over veien, opp en bratt bakke, for så å følge veien til jeg kom til en sti. Liker godt å gå i skogen, så jeg prøver alltid å komme meg vekk fra fortau og asfalt om mulig. Bedre for rygg og hofter.
Det kom et par ut fra et hus, med en hund, og de var kledd for en løpetur, så jeg tenkte…følg dem samme vei. Som tenkt, så gjort. Og det var lurt. For da kom jeg til en fin og bred sti, med mange muligheter. En kunne gå Venåsrundene, korte og lengre turer i følge skiltene.
Kroppen kjentes grei for en litt lengre gåtur, og det er lenge siden sist, så jeg tenkte at nå får jeg teste den litt.
Til slutt hadde jeg gått helt til Ekelimoen. Og når jeg da var tilbake, hadde jeg gått 5,4 km. Ikke langt det da, tenker du kanskje.. Nei, før var ikke det langt for meg heller. Da gikk jeg jo det flere dager i uka og lenger. Men di siste årene, så har den lille runden i Gjengstøa på 3.4 km vært for lang, så når jeg kom hjem i går, uten å være altfor sliten til og med, da var jeg veldig glad og fornøyd.
Klokka nærmet seg 15, og jeg kjente turen på kroppen, for den stivner og blir vond, men tøyde ut litt og slappet av resten av dagen, så det gikk bra.
Du kan følge turen min her:
På kvelden kunne jeg nyte solnedgangen etter noen timer til på balkongen. En skikkelig deilig septemberdag! 🌞
