Det er mange typer sorg..

En slags sorg, er den jeg og min familie har opplevd i nær fortid. At mamma døde, var ventet, men det gir allikevel en sorgfølelse.

 

Mye har skjedd som vi ser i nyhetene, og når brutale dødsfall skjer, det være seg ulykker, drap, e.l. vil det helt klart gi en voldsom sorg, som  frembringer ganske andre sorgfølelser.

Det kan føre til sinne, forundring, sjokk, og uendelig smerte.

Andre typer av sorg, kan være kjærlighetssorg, skilsmisse, miste av venner du har hatt hele livet, barn eller familie som tar avstand.

Det er uendelig mye som kan føre til sorg, og sorgfølelse, og det er mange tanker som dukker opp uansett hva som utløser sorgen

Noe jeg har tenkt på etter å ha kommet i voksen alder, og har opplevd å miste familiemedlemmer, unge og gamle, det er hvor viktig det er å ikke utsette ting.

For en del år siden var det noen jeg kjente som mistet sønnen sin i bilulykke. Tror ikke han hadde passert 30 enda. Jeg var ung, men hadde barn selv, så jeg kunne bare ane litt av hva de gikk igjennom.

Jeg traff foreldrene relativt ofte i møtesammenheng, men jeg kjente at jeg ønsket å vise min medfølelse med å ringe dem. Bare for å snakke, eller la de prate om de ønsket.

Jeg husker jeg synes det var veldig vanskelig å ta den tlf, for jeg ante virkelig ikke hva jeg skulle si…

 

Men jeg kjente det var viktig at jeg tok denne tlf, og gjorde det til tross for at jeg gruet meg litt…eller ganske mye.  Når de svarte, så sa jeg enkelt og greit, at jeg vet ikke hva jeg skal si, men jeg vil dere skal vite at jeg tenker på dere, og at jeg er her om dere skulle trenge noe eller noen.

De ble veldig takknemlig for at jeg ringte, og det ble også til at vi (jeg og min familie) ba dem på kveldsmat en kveld senere.

 

Dette er noe de aldri har glemt. Til dags dato, hver gang jeg treffer dem får jeg høre hvor mye det betydde for dem.

Det var jo en liten handling fra min side, men jeg har aldri angret på at jeg tok mot til meg og ringte

 

I slike omstendigheter, er det ofte at vi heller trekker oss unna, fordi vi ikke vet hva vi skal si eller gjøre. Også er det så enkelt som bare å gi en klem, eller ringe.. Og de kjenner at noen bryr seg om dem.

 

 

Ofte leser vi, hører vi, om noen som går bort, også er det noen rundt dem som hadde tenkt, å besøke, å ringe…men som utsatte det.

Da kommer en annen type sorg, den angrende sorgen..

“Om jeg bare…”

For når døden har inntruffet, da er det ugjenkallelig.  Det er ikke mulig å endre på det man tenkte, skulle, burde…det er ingen mulighet for å få livet i reprise, og ikke er det noe tilbake til fortiden..

Får jeg en slik tanke, om at nå må jeg besøke denne personen, eller ringe, da har jeg lært meg å aldri utsette det. Hver gang har denne følelsen vist seg å stemme. Det ble siste besøket, siste telefonen..

 

Etter å ha sittet ved dødsleie til flere, så vet jeg hvordan akkurat det øyeblikket føles.  I det ene øyeblikket kan du snakke til vedkommende, kjenne på personen, klemme, kjenne og høre pusten.

I neste sekund er det slutt….og det er ugjenkallelig..

Du vet det, og ja, du kan snakke til den som nå er død, men nå hører han/hun deg ikke lenger…helt til det siste sukket, den siste utåndingen er tatt, så kan vedkommende høre deg.

 

Vi erfarte det med mamma, for en halvtime før hun døde kom sønnen min også, og hun smilte når vi sa at han hadde kommet.

 

Det samme kan man si om kjærligheten til noen en er glad i.  Det du ikke har gjort før, hjelper lite når kjærligheten mellom disse to tar slutt.

Man kan ønske det så inderlig, men det går ikke, samme hvor mye man ønsker det…

 

En sorg som kan frambringe følelser som hjertesorg, hjelpeløshet, oppgitthet, håp som brast..

En sorg over de mange år som plutselig er over, og minnene som gir fysisk smerte på innsiden.

Vedkommende lever jo, men du klarer ikke lenger å kjenne disse følelsene, eller motta disse følelsene fra den du har levd sammen med i mange år.

 

Vi ser også at når noen får en sykdom, som ikke gir håp om mange år av liv, så kommer det utrolig mange kjærlige, varme, og vakre ord til og om vedkommende..

Ord som forhåpentligvis har blitt sagt før også, ikke “bare fordi” vedkommende nå har blitt alvorlig syk.

 

Vi sier mange slike ord i en begravelse også…alltid tenker jeg:

“Håper disse ble sagt til deg også mens du levde.”

 

Alle fortjener vi å høre, kjenne og vite at de rundt oss tenker godt om oss, er glad i oss.  Det er ikke alltid nok å tenke: jammen, han/hun vet jo det.  Jeg trenger ikke si det hele tiden.

Nei, det trenger vi kanskje ikke, men vi kan vise det i det vi gjør. Være der for den vi er glad i, de vi er glad i.

Enkle hverdagslige handlinger,  og væremåter betyr uendelig mye

 

Kanskje du tenker, ja, men akkurat nå er jeg irritert, hun/han har gjort sånn eller slik, og da gidder ikke jeg være der for henne/han. Vedkommende har ikke gjort slik jeg ønsket, trengte..

Ofte kan det være lurt å tenke litt lenger…

 

Hva vil jeg føle om han/hun dør?

Vil jeg angre på at jeg var så steil?

Kommer jeg til å ønske å ringe da?

Skulle jeg ringt før?

Skulle jeg sagt noe?

Skulle jeg gjort noe?

” ..om jeg bare kunne..”

 

Er det for sent, så er det for sent….det er ikke mulig å kjøre livet i reprise…

 

 

Dagen for begravelsen til mamma ble en kald, men solrik dag.

18 minusgrader gjorde sitt til at ullundertøy måtte på, og det ble en rask seanse utendørs etter begravelsen

Et liv er over, men minnene består, og etter å ha hørt alle minneordene som både familie, venner og kjente delte i dag, så lever mamma videre i manges hjerter.

Hun satte store spor etter seg,  fargerik og energisk som hun var.

 

Takk mamma, for arven du har gitt oss, din giverglede, omtanke og kjærlighet ❤️

 

Ja, ikke begriper jeg hvor jeg gjør av tida. Jeg ser dagene komme, også er de plutselig over. Vi har hatt en del å holde på med, men allikevel da…trenger ikke forsvinne så raskt. 🙂

I helga passet vi unger, både 2 og 4. Full fart, men også rolige stunder hvor både barn og voksne slappet av.  Det gikk veldig fint, og alle virket fornøyde og glade når vi dro, så da er også vi fornøyde.

Men det skal sies at det ble tidlig kveld søndagen. Og sovnet gjorde vi helt til tidlig morgen. Tror det ble nesten 10 timers søvn på meg jeg… 😉 

 

Hvis du ser godt etter kan du se at det er 4 unger her 😉 Vil ikke vise ansiktene så godt, så det er et bevisst valg av bilde…

 

Denne uka blir også litt amputert her i byen, for vi må utover til Aure i en begravelse. Et uventa dødsfall igjen, så det er litt tunge dager for familien til mannen min. En del av livet er også døden, og vi må bare ta med det som uventet dukker opp nok en gang.

Så derfor har det ikke vært så mye overskudd til skriving her. Jeg håper jeg snart skal få skrivekløe igjen, så jeg får fortsatt på “Livet Mitt”. Du skal se det plutselig begynner å klø i skrivearmen igjen. 😉

Som du sikkert har merket, har jeg ikke engang hatt tid og ork til å lese andres blogger. Men ser såpass at jeg ser at dere er flinke til å komme med innlegg ofte. 🙂

Håper du har det bra, og at livet smiler til deg! 🙂

 

#familie #barnebarn #barnepass #helg #foto #død #dødsfall #travelt #blogg 

Livet kommer og livet går. Det er mange faser i livet fra den dagen man for første gang kommer til verden og ser lys, hører lyder, kjenner lukter og mors trygge, varme favn.

Ingen har bedt om å få komme til verden, men allikevel var det vi..jeg som vant kappløpet med mange andre.

 

De første mnd husker man ikke noe av, kun det man får fortalt og bilder man ser når man blir større. Det eneste som er sikkert er at man blir båret og passet på hele tiden.  Det går en tid før man lærer å uttrykke seg med ord, men allikevel klarer mamma og pappa å tyde mye av det man som baby ønsker å formidle.

Når man blir litt eldre kan man snakke, men tør man si alt man føler og tenker?

 

 

Så kommer og går det ene året etter det andre, plutselig er man tenåring. Mange nye ting som dukker opp, usikkerhet, man blir mer opptatt av utseende, kroppen, andre virker jo så selvsikre og flotte, utadvendte og trygge.

Å, om jeg bare kunne være litt mer lik andre..

Hvilken ungdom har vel ikke tenkt slik?

 

På konfirmasjonsdagen

 

 

Om man bare kunne sett verdien i den unike personen man er!

Det viktige er ikke å være lik alle andre, men å respektere seg selv, respektere andre, for akkurat den personen de og jeg er, de egenskapene vi har. Hvor mye enklere ville ikke ungdomstiden og hverdagen bli? 

Siste skoledag 9. klasse. Da jeg syntes jeg var så tykk og stygg…….noe feil med synet mitt når jeg så meg i speilet tror jeg

 

En dag oppdager man en kvise.hjelp, krise.

 Så er man litt lenger oppe om kveldene..og plutselig har det kommet noe mørkt under øynene. Vil det forsvinne igjen tro?

 

 

Man forandres, først fra barn til ungdom, så fra ungdom til voksen. Det er nok den vanskeligste prosessen. Huden forandres, kroppen forandres igjen, ungdommens nyfikenhet og uskyldighet forandres. Ting man sier og gjør får andre konsekvenser enn når man var barn og ungdom. Kanskje man må endre oppfatning, be om unnskyldning, forandre seg?

Livet er en evig skole. Jo mer man lærer, desto mindre synes man at man kan.

 

 

Så en dag har enda mer av kroppen og huden forandret seg, det har kommet noen rynker, og hva skjer under haka?…er det ikke bare kalkunen som har slik løsskinn som skrukker seg?….hjelp! Enda mer hjelp, hva gjør jeg nå da? Litt øvelser burde hjelpe…munnen opp og igjen, haka fram og tilbake, skulle kanskje begynt med dette for lenge siden? 😉

40 års dagen min

Og magen er ikke lenger flat, var den ikke det engang tro?  Jo, men da så jeg det ikke.

 

Ikke engang fotomodeller er fornøyde med seg selv, hva tenker vi på? Gud skapte oss akkurat slik vi er, og Han vil at vi skal ta vare på kroppen vår, men alt med måte. Det viktigste er å tørre å være seg selv, få lov til å være seg selv, rettere sagt: Gi seg selv lov til å være seg selv.

 

Om vi bare kunne se verdien i den unike personen vi er, hvilken herlig originalitet Gud har gitt hver og en av oss. Livet ville bli så utrolig mye mer spennende.

 

Og hva har vel noen rynker å si? De viser jo bare at vi har levd noen år, at man har opplevd mye, både på godt og ondt.

Viktigere er det hva vi har gjort med livet vårt. Vil vi si ved slutten av livet: Ikke visste jeg at dette VAR livet…..

Så her er jeg, akkurat slik jeg er nå, usminket med håret til værs, snart 56 år! 🙂 

Mannen min fikk så vidt være med han også. 😉

Alt dette skrev jeg i 2010, men like aktuelt i dag i 2018 🙂

 

Husk at du er bra nok akkurat slik du er!