Den minste fikk for lite mat, for mye juling av eldste søsken, og døde for noen dager siden.
Ettersom det foregår militære øvelser ved Rauer nå, så får ikke de som har satt opp kamera lov til å gå inn når som helst, og dermed kom de for sent til å redde den minste.
Det så ut til at far Rauer hadde problemer med å få ta i nok fisk til dem, og da blir det som regel kamp om maten.
Det ble lite mat også på mor. Hun forlater sjelden rede for å fange fisk selv når ungene er så små.
Til slutt døde den lille, og de som var igjen hadde bedre forutsetninger for å klare seg, men den ene var veldig aggressiv, og det ble lite mat på den mellomste. Etterhvert virket det som om den også hadde satt fast noe i halsen/kråsa, og klarte ikke spise mer. Siste dagen fulgte jeg med litt og kunne se at mor hadde ekstra omsorg for denne, prøvde å skjerme den og få den andre til å slutte å angripe, og prøvde å gi den mat, men den tok ikke i mot. Etter et par dager så og si uten mat, døde den sent i går kveld.
Det er trist, men dyreverden er brutal, og nå får vi jo den direkte inn i stua om vi ønsker å se. Jeg har ikke klart å se så mye når den store ungen angrep den mellomste, for det var veldig brutalt, men det foregår nok mye sånt i diverse ørnereder.
Det er jo instinktet deres å sloss for maten, og blir det lite av den, ja, da blir det kamp om tilværelsen.
Veldig lærerikt, og det som i fjor kun var en fin opplevelse med å følge fru Rauer og familien, det ble litt annerledes i år. Håper at den siste nå klarer seg godt, og holder bestanden oppe.
Merker at jeg må omstille meg litt for å like den siste like godt, men den har jo bare gjort det som dens natur og instinkt tilsier, å få i seg mat.
Verden er brutal til tider, og det som for noen kan være en solskinnstilværelse hele livet igjennom, det være seg dyr eller mennesker, det er for andre en daglig kamp på liv og død.
Vi ser det i nyhetene hver dag også for menneskene, og da blir mine bekymringer og utfordringer veldig små i forhold kjenner jeg.
En oppdatering måtte til nå etter så stor omveltning i ørneredet.
Nok en oppdatering:
Obduksjonsrapport fra ungen på Rauer fra Rune Aae
Etter at Sondre og jeg samla inn den døde ungen på Rauer, obduserte Signe og jeg ungen hjemme. Først var det å åpne kroa for å se hva som lå der. Den store ballen (som ikke hadde annen lukt enn fisk) viste seg å være bare ren fisk og bein fra blant annet horngjel, som er de grønne beina på bildene. Det var ingen fiskekrok eller plastikkbiter, heldigvis, men i overgangen til kjertelmagen var det en tett ansamling av fiskebein som blokkerte inngangen. Slike fiskebein er normalt ikke noe problem, men det som trolig har skjedd, er at ungen over en lengre periode på mange ti-talls timer forrige helg ikke fikk noe mat, og ble dermed dehydrert. Ved dehydrering svekkes mage-/tarmfunksjonene. Når så ungen får et plutselig påfyll av mye mat, hoper denne seg opp i kroa og kommer ikke videre. I kroa skal også maten tilføres fuktighet, men når ungen er dehydrert, skjer ikke dette, og maten stagnerer her. Fuktigheten i maten som allerede er gitt, er heller ikke tilstrekkelig for å frakte maten videre, og dermed er ungen inne i en ond sirkel som i stort sett alle tilfeller medfører en sikker død. Tilstanden kalles kroforstoppelse (ikke kråsforstoppelse som det står enkelte steder).
I går var begravelsen til Helena, min tidligere svigermor, farmor til ungene mine.
En flott, snill og herlig dame som rakk å fylle 98 år. Flere i familien feiret henne på dagen hennes noen få dager før hun døde, og det var så fint, for da ble det også på en måte det siste farvel til henne med å hylle henne på bursdagen.
Vi dro i begravelsen som begynte kl 12, og det var fullt av biler lang tid før den startet.
Et blomsterhav møtte oss når vi kom inn, og hele begravelsen ble en verdig avslutning på livet til en liten, men stor dame, som elsket blomster! 🥰
Jeg er så glad for at vi hadde så god kontakt hele tiden. Vi snakka på tlf ofte, og som regel måtte jeg avslutte for jeg hørte at hun ble sliten pga pusten. Hun slet mye med den på slutten. Vi tok alltid selfie 🙂 Her fra i fjor sommer
Hun hadde en hukommelse som få, og holdt rede på alle i familien. Hva de jobbet med, hvilken skole de gikk på, om noen var syke osv. Så det var ekstra fint å snakke med henne, for da ble vi alle oppdatert. Vi som er så opptatt med alt annet enn å besøke våre eldre og kjære.
Det ble også en fin minnestund, og eldste sønnen ønsket velkommen, sønnen min ledet det hele, og mellomste sønnen, faren til barna mine, avsluttet og takket for alle som kom. Dattra hennes holdt en fin tale til henne i kirken.
Ellers var jo mange andre i familien der, noen hadde jeg ikke sett på mange år, og det var hyggelig å hilse på dem igjen.
Også andre venner og bekjente jeg har her i Østfold.
Om de syntes det var trist at jeg var blitt alene, så var de allikevel glad for at jeg var tilbake her. Nesten så en skulle tro jeg har vært savnet 😉
Veldig hyggelig da!😀
Var jo litt usikker på hvordan jeg skulle bli tatt i mot. Ikke av familien, men av andre. Men det trengte jeg visst ikke være usikker på.
Som dere, så var det jo en del som ble overrasket her også.
På kvelden var jeg en liten tur hos barnebarnet mitt Sarah, og vi fikk en god prat. Hun er så snill og omtenksom den jenta. Og jeg er veldig stolt av henne. Hun skal flytte til Kristiansand nå, (dårlig timing for mormor 😁 ) og gleder seg til det.
Hun har allerede fått jobb der, og det blir nok godt for henne å komme litt bort også. Fint å gjøre det mens en er ung. Gleder meg på hennes vegne, og det er jo ikke såå langt til Kristiansand da ☺️ Kan jo ta en ferietur dit også jeg 😍
Når jeg kom hjem, og gutta kom fra trening, da disket Billy opp med god mat igjen.
Som jeg sa til han, så blir de ikke kvitt meg om de serverer så god mat hele tiden 😄
I natt har jeg sovet dårlig. Ble vekket av tordendrønn hele tiden første del av nattan. Til slutt måtte jeg stå opp og se om jeg fikk filma lynene som for over himmelen, og det gjorde jeg. Umulig å treffe med screenshot akkurat på sikksakklynet, men det lyste godt opp som du ser ⛈️
Men nå ser det ut til at sola kommer gjennom skylaget, og jeg skal ordne meg for å kjøre Billy til togstasjon. Han skal til Oslo i helga. Greit å slippe å gå når det regner, og svigermor er i huset 😉
Mye har skjedd som vi ser i nyhetene, og når brutale dødsfall skjer, det være seg ulykker, drap, e.l. vil det helt klart gi en voldsom sorg, som frembringer ganske andre sorgfølelser.
Det kan føre til sinne, forundring, sjokk, og uendelig smerte.
Andre typer av sorg, kan være kjærlighetssorg, skilsmisse, miste av venner du har hatt hele livet, barn eller familie som tar avstand.
Det er uendelig mye som kan føre til sorg, og sorgfølelse, og det er mange tanker som dukker opp uansett hva som utløser sorgen
Noe jeg har tenkt på etter å ha kommet i voksen alder, og har opplevd å miste familiemedlemmer, unge og gamle, det er hvor viktig det er å ikke utsette ting.
For en del år siden var det noen jeg kjente som mistet sønnen sin i bilulykke. Tror ikke han hadde passert 30 enda. Jeg var ung, men hadde barn selv, så jeg kunne bare ane litt av hva de gikk igjennom.
Jeg traff foreldrene relativt ofte i møtesammenheng, men jeg kjente at jeg ønsket å vise min medfølelse med å ringe dem. Bare for å snakke, eller la de prate om de ønsket.
Jeg husker jeg synes det var veldig vanskelig å ta den tlf, for jeg ante virkelig ikke hva jeg skulle si…
Men jeg kjente det var viktig at jeg tok denne tlf, og gjorde det til tross for at jeg gruet meg litt…eller ganske mye. Når de svarte, så sa jeg enkelt og greit, at jeg vet ikke hva jeg skal si, men jeg vil dere skal vite at jeg tenker på dere, og at jeg er her om dere skulle trenge noe eller noen.
De ble veldig takknemlig for at jeg ringte, og det ble også til at vi (jeg og min familie) ba dem på kveldsmat en kveld senere.
Dette er noe de aldri har glemt. Til dags dato, hver gang jeg treffer dem får jeg høre hvor mye det betydde for dem.
Det var jo en liten handling fra min side, men jeg har aldri angret på at jeg tok mot til meg og ringte
I slike omstendigheter, er det ofte at vi heller trekker oss unna, fordi vi ikke vet hva vi skal si eller gjøre. Også er det så enkelt som bare å gi en klem, eller ringe.. Og de kjenner at noen bryr seg om dem.
Ofte leser vi, hører vi, om noen som går bort, også er det noen rundt dem som hadde tenkt, å besøke, å ringe…men som utsatte det.
Da kommer en annen type sorg, den angrende sorgen..
“Om jeg bare…”
For når døden har inntruffet, da er det ugjenkallelig. Det er ikke mulig å endre på det man tenkte, skulle, burde…det er ingen mulighet for å få livet i reprise, og ikke er det noe tilbake til fortiden..
Får jeg en slik tanke, om at nå må jeg besøke denne personen, eller ringe, da har jeg lært meg å aldri utsette det. Hver gang har denne følelsen vist seg å stemme. Det ble siste besøket, siste telefonen..
Etter å ha sittet ved dødsleie til flere, så vet jeg hvordan akkurat det øyeblikket føles. I det ene øyeblikket kan du snakke til vedkommende, kjenne på personen, klemme, kjenne og høre pusten.
I neste sekund er det slutt….og det er ugjenkallelig..
Du vet det, og ja, du kan snakke til den som nå er død, men nå hører han/hun deg ikke lenger…helt til det siste sukket, den siste utåndingen er tatt, så kan vedkommende høre deg.
Vi erfarte det med mamma, for en halvtime før hun døde kom sønnen min også, og hun smilte når vi sa at han hadde kommet.
Det samme kan man si om kjærligheten til noen en er glad i. Det du ikke har gjort før, hjelper lite når kjærligheten mellom disse to tar slutt.
Man kan ønske det så inderlig, men det går ikke, samme hvor mye man ønsker det…
En sorg som kan frambringe følelser som hjertesorg, hjelpeløshet, oppgitthet, håp som brast..
En sorg over de mange år som plutselig er over, og minnene som gir fysisk smerte på innsiden.
Vedkommende lever jo, men du klarer ikke lenger å kjenne disse følelsene, eller motta disse følelsene fra den du har levd sammen med i mange år.
Vi ser også at når noen får en sykdom, som ikke gir håp om mange år av liv, så kommer det utrolig mange kjærlige, varme, og vakre ord til og om vedkommende..
Ord som forhåpentligvis har blitt sagt før også, ikke “bare fordi” vedkommende nå har blitt alvorlig syk.
Vi sier mange slike ord i en begravelse også…alltid tenker jeg:
“Håper disse ble sagt til deg også mens du levde.”
Alle fortjener vi å høre, kjenne og vite at de rundt oss tenker godt om oss, er glad i oss. Det er ikke alltid nok å tenke: jammen, han/hun vet jo det. Jeg trenger ikke si det hele tiden.
Nei, det trenger vi kanskje ikke, men vi kan vise det i det vi gjør. Være der for den vi er glad i, de vi er glad i.
Enkle hverdagslige handlinger, og væremåter betyr uendelig mye
Kanskje du tenker, ja, men akkurat nå er jeg irritert, hun/han har gjort sånn eller slik, og da gidder ikke jeg være der for henne/han. Vedkommende har ikke gjort slik jeg ønsket, trengte..
Ofte kan det være lurt å tenke litt lenger…
Hva vil jeg føle om han/hun dør?
Vil jeg angre på at jeg var så steil?
Kommer jeg til å ønske å ringe da?
Skulle jeg ringt før?
Skulle jeg sagt noe?
Skulle jeg gjort noe?
” ..om jeg bare kunne..”
Er det for sent, så er det for sent….det er ikke mulig å kjøre livet i reprise…
Et liv er over, men minnene består, og etter å ha hørt alle minneordene som både familie, venner og kjente delte i dag, så lever mamma videre i manges hjerter.
Hun satte store spor etter seg, fargerik og energisk som hun var.
Takk mamma, for arven du har gitt oss, din giverglede, omtanke og kjærlighet ❤️
Ja, ikke begriper jeg hvor jeg gjør av tida. Jeg ser dagene komme, også er de plutselig over. Vi har hatt en del å holde på med, men allikevel da…trenger ikke forsvinne så raskt. 🙂
I helga passet vi unger, både 2 og 4. Full fart, men også rolige stunder hvor både barn og voksne slappet av. Det gikk veldig fint, og alle virket fornøyde og glade når vi dro, så da er også vi fornøyde.
Men det skal sies at det ble tidlig kveld søndagen. Og sovnet gjorde vi helt til tidlig morgen. Tror det ble nesten 10 timers søvn på meg jeg… 😉
Hvis du ser godt etter kan du se at det er 4 unger her 😉 Vil ikke vise ansiktene så godt, så det er et bevisst valg av bilde…
Denne uka blir også litt amputert her i byen, for vi må utover til Aure i en begravelse. Et uventa dødsfall igjen, så det er litt tunge dager for familien til mannen min. En del av livet er også døden, og vi må bare ta med det som uventet dukker opp nok en gang.
Så derfor har det ikke vært så mye overskudd til skriving her. Jeg håper jeg snart skal få skrivekløe igjen, så jeg får fortsatt på “Livet Mitt”. Du skal se det plutselig begynner å klø i skrivearmen igjen. 😉
Som du sikkert har merket, har jeg ikke engang hatt tid og ork til å lese andres blogger. Men ser såpass at jeg ser at dere er flinke til å komme med innlegg ofte. 🙂
Håper du har det bra, og at livet smiler til deg! 🙂
Livet kommer og livet går. Det er mange faser i livet fra den dagen man for første gang kommer til verden og ser lys, hører lyder, kjenner lukter og mors trygge, varme favn.
Ingen har bedt om å få komme til verden, men allikevel var det vi..jeg som vant kappløpet med mange andre.
De første mnd husker man ikke noe av, kun det man får fortalt og bilder man ser når man blir større. Det eneste som er sikkert er at man blir båret og passet på hele tiden. Det går en tid før man lærer å uttrykke seg med ord, men allikevel klarer mamma og pappa å tyde mye av det man som baby ønsker å formidle.
Når man blir litt eldre kan man snakke, men tør man si alt man føler og tenker?
Så kommer og går det ene året etter det andre, plutselig er man tenåring. Mange nye ting som dukker opp, usikkerhet, man blir mer opptatt av utseende, kroppen, andre virker jo så selvsikre og flotte, utadvendte og trygge.
Å, om jeg bare kunne være litt mer lik andre..
Hvilken ungdom har vel ikke tenkt slik?
På konfirmasjonsdagen
Om man bare kunne sett verdien i den unike personen man er!
Det viktige er ikke å være lik alle andre, men å respektere seg selv, respektere andre, for akkurat den personen de og jeg er, de egenskapene vi har. Hvor mye enklere ville ikke ungdomstiden og hverdagen bli?
Siste skoledag 9. klasse. Da jeg syntes jeg var så tykk og stygg…….noe feil med synet mitt når jeg så meg i speilet tror jeg
En dag oppdager man en kvise.hjelp, krise.
Så er man litt lenger oppe om kveldene..og plutselig har det kommet noe mørkt under øynene. Vil det forsvinne igjen tro?
Man forandres, først fra barn til ungdom, så fra ungdom til voksen. Det er nok den vanskeligste prosessen. Huden forandres, kroppen forandres igjen, ungdommens nyfikenhet og uskyldighet forandres. Ting man sier og gjør får andre konsekvenser enn når man var barn og ungdom. Kanskje man må endre oppfatning, be om unnskyldning, forandre seg?
Livet er en evig skole. Jo mer man lærer, desto mindre synes man at man kan.
Så en dag har enda mer av kroppen og huden forandret seg, det har kommet noen rynker, og hva skjer under haka?…er det ikke bare kalkunen som har slik løsskinn som skrukker seg?….hjelp! Enda mer hjelp, hva gjør jeg nå da? Litt øvelser burde hjelpe…munnen opp og igjen, haka fram og tilbake, skulle kanskje begynt med dette for lenge siden? 😉
40 års dagen min
Og magen er ikke lenger flat, var den ikke det engang tro? Jo, men da så jeg det ikke.
Ikke engang fotomodeller er fornøyde med seg selv, hva tenker vi på? Gud skapte oss akkurat slik vi er, og Han vil at vi skal ta vare på kroppen vår, men alt med måte. Det viktigste er å tørre å være seg selv, få lov til å være seg selv, rettere sagt: Gi seg selv lov til å være seg selv.
Om vi bare kunne se verdien i den unike personen vi er, hvilken herlig originalitet Gud har gitt hver og en av oss. Livet ville bli så utrolig mye mer spennende.
Og hva har vel noen rynker å si? De viser jo bare at vi har levd noen år, at man har opplevd mye, både på godt og ondt.
Viktigere er det hva vi har gjort med livet vårt. Vil vi si ved slutten av livet: Ikke visste jeg at dette VAR livet…..
Så her er jeg, akkurat slik jeg er nå, usminket med håret til værs, snart 56 år! 🙂
Mannen min fikk så vidt være med han også. 😉
Alt dette skrev jeg i 2010, men like aktuelt i dag i 2018 🙂
