Hvis du leste innlegget mitt i går, så fikk du sikkert med deg at jeg har gode naboer, og i dag viste hun igjen hvor god nabo hun er. Jeg bor jo som jeg har skrevet tidligere, i 3 etg, hun bor i 2. etg og så har vi ei ung ei med sin sønn i 1. etg.
I slike gamle hus er det jo ganske lytt, så når jeg i dag skulle støvsuge og rydde litt, så høres jo det av dem. Men det er jo greit.
Det som ikke var så greit var at jeg skulle ta bort en plante i dette stativet for det er ikke mer blader og blomster på den. Glemte å sjekke at stativet sto stødig når jeg tok det bort, så det deiset i gulvet med et brak.
Jeg satte det opp, og tenkte at nå må jeg skynde jeg å sende melding til de andre så de vet at det ikke var jeg som falt, men tror du jeg rakk det?
Nei, det gikk bare noen sekunder før jeg hørte at døra i etg. under gikk opp, og naboen kom i full fart opp trappa…i pysjen. Jeg tok opp døra og gikk ut på trappa for å si at alt var bra. Herlighet for en rask reaksjon! 😂
Burde hatt bilde av hennes forskrekka ansikt og i pysjen, men rakk jo ikke ta det da, og dessuten hadde jeg jo ikke lagt ut det her likevel. 😉🤭
Så ja, gode naboer er gull verdt. Og hun sier hver gang at jeg må si at det går begge veier, så jeg har også hjulpet henne en del også da. Skulle bare mangle. ❤️
Det var godt å få støvsugd skikkelig og gjort rent litt. Så nå kan jeg sitte og slappe av med litt blogg, tv og ren leilighet. Det er jo fordelen med liten leilighet at det er fort gjort å gjøre rent. 😀
Måtte ta bilde av sola gjennom skittent vindu i går, var så fint! 🥰
Men nå skal jeg ordne meg lunsj. Jeg holder vanlig tider til frokost, lunsj og middag stort sett, og nå er klokka 12, og da er det tid for lunsj. Magen sier i fra også. Er bedt på hamburgermiddag hos nevnte nabo i dag, så det skal bli godt.
Hun fikk fiskemiddag hos meg forrige uke. Vi spiser sammen innimellom for å slippe å lage og spise middag alene.
Håper du har en fin dag.
Det er utrolig hvor deilig det er å føle seg litt friskere etter en god natt, og når isjassmerter og dårlig form slipper taket. Å føle meg “normal” og nesten kjenne meg frisk noen minutter, gir både glede og håp for dagene videre. Skal ikke så mye til for å glede noen som stort sett er syke, på den ene eller andre måten.
Ser ikke syk ut. Pynta meg til bursdagen til sønnen min, og til og med litt sminke..
Ikke for at jeg tror at jeg er savnet her inne på blogg, men kan jo hende at noen lurer på hvorfor jeg er så treg. Veldig treg når det gjelder å lese blogger og også å skrive innlegg sjøl.
I starten av min “karriere” på blogg.no så hadde jeg mange flere innlegg, og noen av de var til og med litt artige, (synes jeg sjøl da) 😉
Men nå er jeg ikke så veldig morsom av meg, det er litt mye sliten kropp og hode, og da blir jo den kreative skrivedelen litt borte. Savner det selv også, for det er så artig å bare skrive alt av rariteter som dukker opp i hodet.
Etter det forrige årets mange hendelser, ja også i 2023 med mamma som døde i desember det året, ting som gjorde at det ble endring i sivilstatus i 2024, har jeg en kropp som i grunnen så langt bare har gått nedover når det gjelder den diagnosen jeg fikk i starten av 2020 – ME,
Jeg ble ufør før jeg fikk diagnosen og derfor så gikk min uføresøknad enkelt igjennom. Hadde jo vært igjennom alt som trengtes og vel så det for at NAV skulle godkjenne søknaden min.
Jeg hadde fine kontaktpersoner, som så at det jeg ønsket og ville, var å komme tilbake til 100 % jobb. Jeg trodde virkelig ikke at den dagen 4. mai 2018 skulle være siste dagen jeg var i jobb, altså min vanlige jobb den gangen.
Det ble jo jobb også gjennom NAV, arbeidstrening, kursing m.m. men jeg kom meg så vidt opp i 100 % to dager på slutten av året, men da raste det fort ned igjen. Med min kropp den gangen klarte jeg ikke å være på jobb mer enn noen få timer i uka, og i tillegg skulle jeg trene, få opp form, kondis og styrke, og jo mer jeg gjorde, desto værre ble kroppen. Skjønte ingenting jeg.. gjorde jo alt jeg fikk beskjed om, og i tillegg har jeg ikke akkurat hatt så voldsomme utskeielser i matveien, mye selvfiska og relativt sunn mat også.
Vel, lang historie kort fortalt, så sitter jeg nå her, 5 år etterpå, og klarer enda mindre enn jeg gjorde da jeg ble ufør.
Jeg har lært meg aktivitetstilpasning m.m. og prøver å få til det så godt det lar seg gjøre. Har blitt bare flinkere og flinkere til det synes jeg selv, men nå er det sånn at det minste jeg skal gjøre utenfor huset, så daler Bodybatteriet, og det som vises på klokka, er virkelig slik kroppen føles også. Og da blir det sånn at jeg nesten ikke har lyst til å være med på noe, for det tar så veldig på kroppen.
Tror det var influensa eller covid i kroppen også, for jeg var så dårlig at jeg en kveld i januar gjorde klar en bag med ting jeg ville trenge om jeg måtte på sykehuset. Naboen min var veldig begymret for meg og passet godt på..sjekket meg ofte ved å sende melding eller komme opp en tur. Jeg er utrolig heldig med naboene mine i huset her.
Heldigvis så slapp jeg tur på sykehuset, men det ble en tur til legen for EKG og mange blodprøver. Og alt viste at jeg er frisk, det føles ikke sånn, men som jeg spurte legen:
“Må jeg skylde alt på ME da?”
“Ja,” svarte han, og smilte…
Da var det bare å kjøre hjem og hvile mer igjen da. Sofaen og senga blir vel snart utslitt…like utslitt som meg…🙈
Februar har begynt litt bedre heldigvis, jeg orker å gjøre litt i huset, malt litt, og hvilt masse. Tur på butikken bare når jeg må for å handle mat og på apotek for medisiner. Noen få korte gåturer…ja, klarte faktisk en dag å gå en sakte tur som tok 1 time, og da var jeg innom butikk på veien også. Det er så godt de gangene jeg kjenner at kroppen responderer bedre, men så blir det dager uten å orke noe igjen.
Fredag 14.02 var jeg hos sønnen min for å feire hans 40 års dag.
Bursdagen ble feiret på kvelden, og det var mat kl 18 og kaker ved 21 tida. Det er noe av det som ikke kroppen min tåler, men noen ganger må jeg jo leve litt jeg også.
Jeg dro hjem litt over kl 22, og kjente at jeg hadde strekt meg vel langt, men det var verdt det for å feire sønnen min. Han fortjener virkelig det ❤️
Og det var en koselig kveld, men kun nærmeste familien, så vi var 9 personer totalt. Koste meg og er veldig glad for at jeg endelig fikk vært med å feire en av ungene på dagen. Har ikke vært å enkelt å være med på slike feiringer når jeg bodde langt borte.
Da hadde jeg de siste to ukene endelig kommet litt opp på BB på morran, så jeg var noen dager over 60 og til og med en dag over 70 i BB.
Her får du bare scrolle raskt over om det ikke gir deg noe mening. Enklere for de som har slik klokke selv å forstå hva en ser på bildene.
Men dagen etterpå, etter å ikke har klart å sovne før ved 04 tida, da våknet jeg til Bodybatteri på 20…igjen. I desember og januar lå det stort sett på 27 opp mot eller litt over 30, og da sier det seg selv at det ikke ble mange sprella utenfor huset av meg. 🤭
Du ser tydelig når bursdagen startet i forhold til tidligere på dagen på det andre bildet under her
Da var det bare å hvile som mulig dagen derpå. Tenk deg om jeg hadde drukket alkohol i tillegg! Det gir veldig mye stress i kroppen og på BB. Jeg drakk kun brus, ikke kaffe engang.
Jeg sliter også mye med betennelser på øynene, og det merkes nok på kroppen det også. Den ene salva og øyedråper avløser hverandre etter noen få dager uten betennelser. Ser ut til at jeg må bruke dråper mot allergi hver dag i følge legen, jeg som aldri har vært allergisk før, men hjelper det, så skal jeg da dryppe kan du tro. Det gjør vondt og det klør og det er vanskelig å sove når det er på det verste..
Forkjølelse setter seg i kroppen veldig ofte, og da orker jeg igjen veldig lite. Så når jeg får spørsmål om å treffes for å ta en kaffe e.l. så kjenner jeg på at det er leit å måtte si nei så ofte.
Tanta mi sendte melding og spurte meg denne uka, og jeg sa at det må vi få til. Hadde ikke før sendt den siste sms,n før jeg reiste meg fra stolen og da slo isjasnerven til og det ble vanskelig å komme seg opp fra stol, sofa og seng. For ikke å nevne trappene ut og opp igjen. Så nå har jeg denne uka fått hjelp av naboen til diverse, hun kom til og med i går med støvsugeren og tok et tak.
Lurer på hva jeg har gjort for å fortjene en slik nabo 🥰
I går var formen litt bedre, ikke like vondt, men veldig slapp på innsida, så jeg hviler mye. Fikk tatt en klesvask og gjort rent badet sånn enkelt, for nå orket jeg ikke se på rot og støv. Ellers noen turer i senga..
I dag var formen enda litt bedre, og jeg klarte å ta turen til byen for å treffe tanta mi på Skofabrikken/Biblioteket. Det kan jeg ta et innlegg på en annen dag…nok snart her nå 😉
Et langt innlegg i dag, men da vet du jo hvorfor jeg er så treig her inne. Hodet orker ikke mye om gangen, og når jeg i går kjente at hodet ville mer, og kroppen må sitte i ro, da kunne jeg jo skrive litt. og gjøre det helt ferdig i dag.
Var litt godt nå å sette ord på min tilværelse for tida, og har du orket å lese alt, ja, da er du god 🤭
Om du fikk med deg innlegget mitt på tirsdag, så skjønner du kanskje at jeg har mye som bearbeides for tida. Og det går bra, bedre og bedre når det gjelder følelser og tanker m.m. Så jeg koser meg til tross for en kropp som ikke vil så mye.
Litt leit å ikke kunne gå flere turer, sola har skint i flere dager nå, 9 minusgrader om morran, og jeg er jo veldig glad i å gå turer når det er slikt vær. Men det kommer tider etter dette, som min svigermor pleide å si, og det ser jeg fram til.
Har lagt om kosten noe også, for alt jeg lærer som kan gjøre kroppen godt, det gjør jeg så godt jeg får det til nå. Men her har jeg også “alt med måte” . Det er mitt motto i alle ting. Spiser ikke ting som jeg absolutt ikke klarer, som pesto under avocado, bønnespirer og skinke på knekkebrød. Alt unntatt pesto er godt ….hehe…
Har ikke hatt så god matlyst i det siste, så det har blitt litt for enkle middager, men i går ble det potet, kålrabistappe og fiskekaker. Den andre fisken ligger nede i kjelleren, og trappa har jeg prøv å unngå helt til i dag, så da har jeg brukt det som er i fryseren her oppe. Har vært vanskelig nok å krype under skråtaket og finne noe i den med de ryggsmertene jeg hadde de foregående dagene.
Vel, om du syns jeg har klaget nok nå, så er jeg enig, men i utgangspunktet klager jeg ikke, bare forteller litt om hvordan dagene mine er for tida. Håper du leser mer som info enn som klaging fra min side..
For når alt dette er skrevet, så må jeg jo si, at uansett hvordan kroppen er, så våkner jeg hver morgen med takknemlighet for hvor godt jeg har det, tak over hodet, varm og koselig leilighet, (om enn litt liten), og familie og venner rundt meg, og at jeg kan ta det rolig når kroppen ikke er samarbeidsvillig. Og nå som sola har skint fra blå himmel i flere dager, har jeg vært nødt til å dra godt for vinduene, ble for lyst for øynene. 😉
Og jeg bor jo så fint med utsikt til stjernehimmelen, soloppgang og solnedgang, fullmånen og utsikt til sjøen selv om den er langt der borte 😉
Samme hvor koselig det er med jul, julepynt og masse lys, så er det godt når en har fått ryddet det bort, og huset blir som vanlig igjen.
Alt til sin tid. 😀
Hadde tenkt å vente til over helga og ta det i løpet av neste uke, men i går kjente jeg at det var tid for å fjerne det.
Jeg brukte nesten hele dagen, for det går ikke så fort med meg akkurat. Det eneste som gjensto var lysa på juletreet og treet selv. De røde gardinene blir bytta i morra tenker jeg.
Etter å ha holdt på med det var kroppen vond og energien tom, og det til tross for at jeg tok mange hvilepauser….så det ble sofaen resten av kvelden. Det er kjedelig å ha en kropp som ikke orker stort. Og etter alle julesammenkomster og mye sosialt har jeg strukket det for langt igjen.
Men hva skal en gjøre da? Må jo være med på litt, ha det koselig med andre, og være litt sosial. Jeg er heldig som også har det veldig fint når jeg er alene, jeg koser meg, gjør ting jeg har lyst til, hekler, blogger, diverse annet og tv titting så jeg kjeder meg aldri, og føler meg aldri alene. Har bare behov for å være litt normal, slik jeg var før jeg ble syk og fikk ME.
Så om det kommer det fin musikk på radioen tar jeg meg en svingom, og gauler og synger, da koser jeg meg sjø… Håper at naboen ikke hører meg, og hun har ikke klaget enda. 😀
Vi er enige om at vi får lov til å sette på høy musikk når vi trenger det, og stort sett sier vi ifra, men det er ikke så lytt som jeg ville trodd det skulle være.
Vi er 3 rolige damer som bor her, så det er stort sett altfor stille. Så stille at vi må spørre hverandre om det går bra…på den felles snapgruppa vi 3 har.
I dag fikk jeg pakket sammen resten, og ene naboen hjalp meg å bære ned i kjelleren. Jeg våknet med feber og forkjølelse i dag, så det har gått sakte men sikkert. Får støvsuge og gjøre rent i løpet av uka som kommer. Det går jo ikke fra meg det heller 😉
Det var 16 minusgrader her til morran, så det har ikke fristet å gå ut hverken i går eller i dag….jo forresten, jeg var ute en liten tur i går kveld. Gikk en tur til brua og tilbake…10 minutter ute holdt 😊
Og i dag var det ikke til å tenke på en gang. Det har begynt å snø også nå, og det meldes mye snø i morra, så jeg skal holde meg inne og bare kose meg.
Timene går fort, jeg lager god mat, og har fått smaken på sjokolade..noe jeg alltid gjør i slutten av jula, så det går et par 3 dager etter nyttår hvor jeg er litt svak og tar det til kaffen eller teen.
Men så er jeg tilbake til det vanlige, og det innebærer ikke for mye søtsaker i ukedagene. Har jeg lyst, har jeg lov, men har også vett, så jeg lar stort sett være. En rute eller to med 70 % sjokolade til kaffen gjør nytten ved behov. Kroppen blir ikke bedre av for mye sjokolade og søtt, og kiloene sniker seg på…
I dag er det 1 år siden begravelsen til mamma. Rart å tenke på at det allerede er et år, og hvor mye som har skjedd i livet mitt siden da. Jeg er veldig glad for at det er et år som ligger bak meg, og ikke foran meg.
At jeg nå kan gå videre i livet mitt, finne ut hva dagene og framtiden skal bringe. Vet bare at det er sånn livet mitt er akkurat nå. Jeg er her, livet går videre og jeg følger med på ferden, min ferd, mitt liv. ❤️
I går var jeg en tur nede ved Tistasenteret for et lite ærend.Da møtte jeg en av pleierene fra sykehjemmet mamma var på de siste årene før hun døde.
En dame som virkelig er på rett plass, og har et stort hjerte for de hun har ansvar for. Mamma var så glad i henne, og vi pårørende ble også det. Samme når jeg ringte og traff på henne, så tok hun seg tid til å svare på ting jeg lurte på, og tok med tlf inn til mamma så jeg fikk snakke med henne. Nå vurderer hun å si opp jobben, for hun orker ikke mer. Orker ikke gå hjem med følelsen av å ikke har gjort nok, ikke ha strukket til for brukerne..og sine kollegaer. Hun får høre at hun er limet på avdelingen, for hun ser og bryr seg…om! Og slike skal vi miste?
Det er ikke bare hun som er slik, de fleste ansatte gjør alt de kan for at vi pårørende skulle bli hørt, sett og få svar, og for å ta seg av våre kjære så godt de kan.
Merket godt på mamma om det var noen med empati og varme som tok seg av henne, for det er nemlig ikke alle som er slik selv om de jobber på sykehjem, sykehus eller andre omsorgsyrker.
Men det var ikke det jeg først og fremst ville skrive om nå, for jeg tror at mange hadde kunne vise mer empati, ikke miste gleden over å gi omsorg, om de ikke hadde det så travelt, fordi de er for få, og har altfor liten tid til det de skal gjøre.
I alle yrker nå, så er det snakk om effektivitet og færre på jobb, for det må spares penger.. Det betyr at de som er igjen må jobbe raskere, springe fortere, osv..
Ofte har de ikke tid til å spise lunsj, og nesten ikke tid til å gå på toalettet engang. Vi har hørt om mange sykepleiere som har det sånn, og det er ikke bare under pandemien det var og er sånn..
Og hvorfor?
Fordi det sitter noen høyere opp som nedbemanner, effektiviserer, sier at det skal gjøres sånn eller slik, og de som er på “gulvet” har ikke noe de skulle sagt. For igjen er det pengene som rår, og de har vi jo ikke mange av her i Norge…eller?
De blir pålagt flere arbeidsoppgaver, men er færre hender..
Tror ikke noen av sykepleierne/hjelpepleierne føler at de er for høyt utdannet til å kunne smøre noen brødskiver, eller lage enkel varm lunsj eller middag, men det går utover oppgavene de egentlig burde gjøre. De burde kunne ta seg tid til å sette seg ned å prate, trøste, gi den omsorgen syke og eldre trenger i tunge stunder.
Her i Halden blir det bare verre og verre, for det er så dårlig økonomi, det blir færre folk til oppgavene, og det skjæres ned mer og mer.
Det er ikke bare i Halden det er sånn, det er over hele landet. Men igjen spør jeg; det er jo penger nok..eller?
Jeg sier ikke at vi ikke skal sende penger til andre land som er i nød, jeg sier ikke at vi ikke skal hjelpe, men skal det virkelig være slik at vi skal grue oss til å bli syke og gamle, at det skal være bedre å sitte i fengsel enn å komme på sykehjem? Når det gjelder både mat og tilbud til aktiviteter m.m.
Vi hører snart ikke om annet enn at mange blir utbrente og sykmeldte, og slutter i jobbene sine fordi de ikke orker mer følelsen av at de ikke får gjort en god jobb.
Det er få som er så kyniske at de ikke blir berørt av å ikke ha tid til å gjøre jobben sin skikkelig.
Jeg har selv fått høre at jeg ikke må være så nøye i jobben, at jeg ikke var kynisk nok til en stilling jeg søkte på…og det av en, som etter en liten stund sluttet i jobben pga den personen som var hans leder igjen, som var kynisk nok… Han var derimot ikke like kynisk og klarte ikke jobbe på den måten han heller.
Må vi virkelig bli kyniske og “kalde” for å takle å jobbe med mennesker? Er det et slikt samfunn vi ønsker oss?
De som sitter på sine kontorer, møter og bestemmer og teller kroner og ører, tenker de på at de også en dag kan bli syke og gamle? At det kan være de selv som blir liggende lenge uten å få stell fordi det er for få folk på jobb?
Og alle disse konsulentene som hyres inn for å finne måter å effektivisere på? Har de noen gang jobbet med det de skal sitte og finne løsninger i en arbeidsdag på?
Da jeg jobbet i Trondheim kommune som renholder på sykehjem, skoler og barnehager fikk jeg en leder som var villig til å bli med ut og vaske en hel dag. Jeg var litt frampå som vanlig og sa at jeg syntes alle som skulle lede renholdere burde ha vært med ut og jobbet, og se hvor “skoen” trykket. Og tror du ikke han ble med meg en hel dag 😀
Han syntes det var veldig lærerikt og det ga han en innsikt som gjorde at han kunne forstå og se det vi snakket om på en helt annet måte enn om han ikke hadde blitt med og vasket. Jeg lot han ikke engang slippe unna å vaske toaletter, og de er det mange av på sykehjem 😉
Tror jeg har fått fram budskapet mitt i dag, måtte bare skrive det av meg. ☺️
I dag er det gråvær og regn og jeg koser meg innendørs, men på mandag var det sol og flott i parken i Halden
Nå ble det et par veldig rolige dager på meg. Det er noe som sliter litt i kroppen, og den har ikke lyst til så mye. Nok bare det å gå opp og ned trappene her når jeg må det. Sliter med pusten også, så jeg får ta det litt med ro.
I går satt jeg stor sett og heklet og så tv. Det ble også veldig varmt mitt på dagen, så jeg satt en times tid ute i sola. Hvor lurt det var vet jeg ikke, men godt var det 😉
Har ikke den helt store matlysten om dagen, så det går mest i havregryn og brød. Og i går fikk jeg plutselig veldig lyst på pannekaker og tomatsuppe.
Hadde ikke helt ork til å lage det, men lysten var såpass stor at jeg gikk i gang, og du verden så godt det smakte 😀
Da fikk jeg brukt opp det ene egget jeg hadde igjen etter lunsjen med Sarah i går også.
Resten av kvelden slappet jeg av, blogga litt og leste blogger, og ringte en av søstrene mine. Var veldig trøtt allerede klokka 21 så jeg kom tidlig i seng, men neimen om jeg fikk sove allikevel. Ikke før etter kl 01 tror jeg. Men så sov jeg godt nesten hele tida resten av nattan.
I dag måtte det også bli en rolig dag, og jeg gadd ikke bry meg med at det var fredag, og kanskje tid for en liten rengjøring. Det er ikke så ille her, for det blir ikke like mye støv med bare en person i leiligheten merker jeg. Og ihvertfall ikke når jeg ikke gjør så mye 😀
Tidlig morgen på Hjortsberg
Så jeg heklet litt mer jeg, og så videre på tv, og hørte på radioen. Det ble både frokost og lunsj uten annet enn å hekle, og så gikk jeg og la meg for en liten hvil.
Den ble derimot veldig lang, jeg sov faktisk i nesten halvannen time. Kroppen er bare ikke i form. Det ble jo fint vær i dag også, så jeg hadde lyst til å gå en tur, og etter en liten tenkepause så ruslet jeg en liten, sakte tur…mest for litt frisk luft og bevegelse. Tror ikke jeg ble værre av det, for jeg kledde meg godt 😉
Fortsatt ikke veldig lyst på store middager, så jeg endte opp med å ta opp 2 wienerpølser, 2 brødskiver og en liten skål med taffelsticks. Sunn og god middag gitt 😀 Ihvertfall god. 😉
Tror ikke det er så farlig at jeg spiser litt pølser og pannekaker innimellom, for stort sett spiser jeg ganske sundt. Dessuten er livet for kort til å hele tiden tenke at jeg ikke skal og ikke kan…nei, det har jeg slutta med. Spiser det jeg har lyst på akkurat i dag jeg 😉
Nå sitter jeg i sofakroken og blogger, og nyter den flotte solnedgangen utenfor vinduet. Jeg er så heldig som bor med denne utsikten. Riktig nok er det ingen sjøutsikt, men flott likevel 🥰
Fikk støvsugd og vaska badet med et par innslag av hvile innimellom.
Mannen i Huset startet med å male naustet, og der ble han.. Jeg gikk en tur ned for å sjekke at alt var bra. Kan jo ramle ned av gardintrappa også 😁
Turen opp fra sjøen var blytung, og kroppen ville ikke det jeg ville. Enda så mye ingefærshot, sitron og ingefærte jeg drikker, så kommer forkjølelsen i kroppen likevel. Nå er jeg kanskje overforsiktig når jeg er ute, kler meg godt for å ikke bli forkjøla, men det hjelper jo ikke det heller.
Her ser du siste ladning jeg lagde før helga. Mannen har blitt så glad i ingefærshot, at han kjøpte en haug med ingefær da han var på Kyrksæterøra sist. 😉 Og jeg må lage den sterkere til og med 😀
Kjøpte glassflasker på Clas Ohlson sist vi var på Orkanger. Veldig kjekt til dette bruket.
Jeg satt litt nede ved sjøen i går kveld, sola varmet og jeg hadde igjen kledd meg godt, allikevel kjente jeg i går kveld at noe var på gang i kroppen som jeg ikke likte.
Må jo bare ut og nyte dette <3
Plutselig hørte jeg noe bak meg, og der var disse to i farta
Til slutt fikk jeg med meg denne solnedgangen
Etter at jeg la meg fikk jeg ikke sove…fullmåne i tillegg. Tok en paracet for å få bukt med forkjølelsen, men ble liggende våken til kl 3 tror jeg. Jaja, jeg kan jo sove lenge på morran, så klokka ble litt over 8 før jeg sto opp.
Etter at jeg var nede ved sjøen i dag, måtte jeg hvile en stund igjen, før jeg smurte et par skiver til oss hver, fikset kaffe, og tok lunsjen nede ved sjøen. Da slapp han å komme inn for å spise, og kunne fortsette å male etterpå.
To vegger ferdig når han kom inn ved 14 tida.
I forhold til før så er det jo minimalt jeg orker nå..og det passer veldig dårlig! Mye på planen fremover, og da bør kroppen være i goooood form.😄
Må være noe i lufta, for vi er jo så mange som sliter med akkurat dette å orke…kroppen vil ikke.. Sikkert på mote tenker jeg! Tror du ikke? Siste skrik liksom 😉
Desto mer sunne vi blir, (prøver å være) jo værre blir formen…kroppen. 😁
Vel, det er vel ikke sånn, men det kan føles litt sånn innimellom.
Måtte bare skrive av meg litt tanker…ment humoristisk dette også, men samtidig litt alvor 😄
Nei, nå tror jeg at jeg skal gå en tur til Kråka, før jeg lager middag…hehe…det var en spøk. En tur til Kråka er 6 km totalt, og det er lenge siden jeg klarte. Går jeg turen på 3,4 km så går det jo uker til jeg klarer det igjen.
Jaja, jeg får være fornøyd med at jeg tross alt er på beina og orker noe..
Slik som denne måka 😀
Et rotete og langt innlegg, men tok like godt alt på en gang jeg. Det lure hadde sikkert vært å dele opp så jeg kunne få flere innlegg på bloggen, men neida, tar alt i en smæle jeg…likegodt! 😀
Om vi ønsker det? Nei, ihvertfall ikke jeg, og jeg tror ikke det er så mange som ønsker det heller..
Slik jeg hører og leser hos både unge og eldre som blir uføretrygda, så er det et trangt nåløye å komme igjennom før en får uføretrygd.
Selv følte jeg at jeg var heldig, for jeg fikk det innvilga på første søknad. Men så hadde jeg jobbet hardt for å ikke måtte søke om det også.
Siden jeg ble 18 år har jeg jobbet. For det meste 100 %, men en periode med små barn, valgte jeg å være hjemme med dem. Ikke fordi vi hadde så god råd, men for meg var det det eneste jeg kjente var riktig.
Litt enklere var det nok den gangen for over 40 år siden, men det ble trangt økonomisk, og etterhvert var jeg litt dagmamma, og begynte å jobbe sånn smått igjen. I tillegg kjøpte vi opp en sportsbutikk som vi prøvde å få på beina….hvor lurt det var vet jeg ikke, men lærerike og tøffe år var dette.
Skal ikke gå mer inn på alle jobber jeg har hatt, men jeg har jobbet..
Vært innom mange forskjellig yrker, og grunnen til det var ofte at det ikke var bare enkelt å få fast jobb, så det ble en del lange vikariater både her og der. I tillegg er jeg glad i nye utfordringer, og det var mange yrker som fristet. Fant liksom aldri ut hva jeg ville bli når jeg ble stor 😉
Etter mange år med å jobbe 100 % og mye jobbing privat også, for et hus og hjem skal jo holdes i orden, både med rengjøring, matlaging, klesvask etc. Maling av hus både inne og ute, for ikke å glemme tapetsering og fjerning av gammel tapet m.m.
Hva har dette med å være uføretrygda å gjøre spør du kanskje.. Vel, i utgangspunktet ingenting, men det er for at du skal se at vi som er uføretrygda også har elsket å jobbe, og jobbet hardt og mye. Jeg stortrivdes med alle jobbene jeg hadde, og likte å komme på jobb og være med kollegaer, og føle at jeg gjorde nytte for meg også der.
I 3 år var jeg også Mekler i Konfliktrådet, og det var veldig lærerikt, og en fin følelse av å være til nytte. Kunne gjerne tenkt meg å fortsette med det, men har ikke energi og overskudde til det.
Du kan lese mye mer ved å gå inn på kategorien “Livet mitt”
Tilbake til tiden før jeg ble ufør. Jeg merket en tid at jeg ble mer og mer sliten, fikk vondt både her og der, og var til mange undersøkelser hos fastlegen og St. Olav, Aleris m.m. Ingen fant ut noe.
Jeg ble oppfordret til å gå mer turer, trene opp kondisen, trene styrke m.m. Du vet, alt det som gjør kroppen sterkere og i form.
Når jeg blir oppfordret til dette av leger og fysioterapeuter, så gjør jeg som de sier. De har jo rett…eller?
Til tross for at jeg ble sterkere i kroppen, og kondisen noe bedre, så følte jeg meg allikevel mer og mer sliten, og stiv og med smerter i kroppen. Når jeg så på andre på min egen alder og eldre, så var de mye mer i form og sprekere enn meg. Og jeg tenkte: Da må jeg bare trene mer…springe på tredemølla, sykle, gå tur, trene med vekter osv.
Til slutt hadde jeg trent på meg tretthetsbrudd i hofta, og etter MR fikk beskjed om å ikke gå på benet på en stund, og gjøre forsiktige øvelser. Vel, da jeg fikk denne beskjeden etter uttallige legebesøk uten å bli tatt på alvor, da var jeg på vei til Halden for begravelsen til faren min. Hvordan skulle jeg kunne hoppe rundt på krykker og ikke hjelpe til da?
Nei, da gikk jeg videre på beinet, og heldigvis gikk det bra.
Så, joda, jeg hørte på legene…for mye! Så nå har jeg lært at jeg lytter mer til kroppen enn til legen. Alt med måte alle veier, også når legen eller fysio sier no. De kjenner ikke det du kjenner i kroppen din, og jeg har blitt feilbehandlet ofte nok til å ha lært meg å lytte til kroppen.
En dag i mai 2018 satt jeg på jobb. Jeg hadde “1000” ting å gjøre, både på kontoret og ute blandt kunder og ansatte, men hodet var totalt tomt. Jeg kom ikke på en ting jeg skulle gjøre..
Da tenkte jeg at ” nå bør jeg ta en hviledag hjemme”
Så for første gang tok jeg en fridag uten å være syk. Men følte meg utrolig sliten, tom og matt i hele meg, så syk var jeg nok på et vis. Jeg har alltid vært altfor pliktoppfyllende og gått på jobb uansett hvordan jeg har følt meg. Kun ved influensa at jeg har holdt meg hjemme. Men det var ikke så ofte jeg hadde det.
Denne dagen bare slappet jeg av hjemme. Mannen hadde dratt ut til Huset her i Gjengstøa for å enkelte gjøremål, så jeg var alene i leiligheten i byen.
Det var siste dagen jeg var på jobb ved denne bedriften. Jeg kom meg aldri tilbake, og ble langtidssykmeldt, havnet i Navsystemet og alt som fulgte med det. Jeg møtte opp på alt jeg fikk beskjed om. Jeg lagde skjemaer for hvordan dagene mine var, alt jeg gjorde, både av trening, gåturer, husarbeid og skole gjennom Nav.
Etterhvert sa jeg opp jobben etter påtrykk fra Nav, (diverse grunner til det) og ble satt i arbeidstrening for annen jobb. Trivdes veldig godt der også, og mitt mål og håp, var å komme tilbake i jobb 100 %
Til syvende og sist, klarte jeg ikke jobbe lenger. Prøvde også å trene og gå turer ved siden av.
I tillegg var det mye på privaten ellers, med å ta vare på svigerfar, renhold,matlaging, henting og bringing. Kjøreturer til Halden 3-4 ganger i året for å besøke min familie, foreldre, barn, barnebarn, søsken og andre om vi hadde tid. Mest ble mine gamle foreldre og barn og barnebarn prioritert, for jeg hadde jo konstant dårlig samvittighet for dem også når jeg bodde så langt borte.
Så om jeg sier at jeg jobbet 100% på jobb, så var det alt dette på privaten i tillegg før jeg ble syk.
Etter arbeidstrening som da endte med at jeg falt ned på 20% jobb etter å ha prøvd meg gradvis på større prosent jobb, og ikke orket stort ved siden av, så sa min Navkontakt at nå var det nok fra min side. De jeg hadde som kontakter på Nav var flotte mennesker, som så meg og alt jeg prøvde og ønsket.
I tillegg var jeg flink til å levere inn skritflig oversikt til både lege og Nav alt jeg gjorde.
Så jeg fikk beskjed om at nå måtte det søkes om uføretrygd til meg. Jeg hadde gjort nok. Selv hadde jeg tenkt å prøve meg et annet sted å jobbe, for jeg ville fortsatt tilbake i jobb. Helst 100%…men det var ingen vits i sa kontakten min på Nav.
Ingen jobb er slik at du klarer det nå, sa hun. Og som jeg skrev tidligere, så fikk jeg godkjent på første søknad.
Den dagen jeg fikk svaret så kjente jeg en stor lettelse, og en enda større sorg!
Lettelse fordi nå kunne jeg slappe av i hodet mitt med å tenke på hvilken jobb jeg kunne klare, hvor mye, hvordan jeg skulle få økonomien til å fungere…etc.
Sorg, fordi det var ikke dette jeg ønsket, ventet eller trodde..
Men nå kunne jeg ihvertfall ta dagene som de kom. Gå turer, trene, komme meg i form igjen. Og det gjorde jeg. Startet dagene på hverdagen med å spise havregrøt, gikk en tur på 5 km eller mer, trente styrke m.m. og var hjemme tidlig på formiddagen. Kjente hvor godt det var at jeg orket dette.
Så kunne jeg sette meg med pc’n, skrive et blogginnlegg, lage album eller andre ting. Tok litt mindfullness også for å roe ned hodet og kropp. En god lunsj før mer avslapning eller oftes litt husarbeid. Men kreftene ble mindre og mindre, og turene ble kortere i stedet for lengre, og treninga ble også litt mer sjelden og ikke annen hver dag.
Når jeg kom hjem etter gåturer og trening var kroppen totalt stiv (burde den ikke vært myk da?) og jeg måtte legge meg for å hvile til jeg skulle lage middag til mannen kom hjem fra jobb.
Etterhvert ble de mange gjøremåla mindre og mindre, til jeg til slutt fikk ME diagnosen, og ting falt litt på plass på hvorfor jeg hadde det slik.
Enda en sorg å ta innover seg.. Nye ting å tenke på, andre måter å restituere på enn å trene og gå turer, noe jeg var veldig glad i å gjøre..
Slik har det vært, og etter at jeg fikk blokket ut en åre og satt inn 2 stent, tenkte jeg at nå…ja, nå blir jeg frisk! Da håpet jeg det var årsaken til alt.
Jeg ble en god del bedre med en gang, og med mer oksygen til hjertet gikk ting bedre, men så var jeg tilbake til nesten det samme igjen, og hjertelege og fastlege sa at jeg bare måtte innfinne meg med at jeg har ME, og fortsette å lære meg å leve med det.
Nok en gang kjente jeg denne sorgen over å ikke klare å fungere slik jeg ønsket, og som en 60 åring bør kunne gjøre.
Men her er jeg, og fungerer gjør jeg, men i forhold til før hvor jeg jobbet 100%, i tillegg til alt hjemme og med svigerfar, familie, barnepass osv…så klarer jeg vel nå ca 20-25 %
Det er stor forskjell det.
Og siden jeg var så “flink” å gjøre mye på mandag, har jeg fått svi for det 2 dager på rad nå. Har sovet som en zoombie, og da blir kroppen som en zoombie på dagtid også. Og jeg orker å gjøre veldig lite. I dag har jeg strøket klær…det var nok. Spist havregrøt til frokost, og brødskiver til lunsj. Så skal jeg lage en enkel middag senere.
Vi lever veldig sunt når det gjelder kosthold. Mye fisk og frukt og grønt. Ingefærshot hver morgen. Ingefær og sitronte på morran…og helt vanlig enkel og god kost.
Nå ble det et langt innlegg, så har du lest helt hit, så er det jammen meg bra 😉
Hva jeg vil med dette innlegget? Kanskje for å forklare litt hvorfor noen er uføretrygda, og er nødt til å være det…
Har jo fått meg med enkelte kommentarer og innlegg som gjør at tankene kommer i sving, og ved å fortelle om meg selv, så håper jeg at andre kan se at det er et fåtall som lurer seg til uføretrygd.
Det synes ikke utenpå at jeg er syk, bortsett fra at øya mine nok viser det til tider når jeg er ekstra sliten. Og at stemmen svikter og jeg høres ut som jeg er forkjøla, kjenner meg forkjøla også. Ja, som jeg skulle ha influensa de dagene jeg er merst utmatta og har brukt opp “batteriene” i kroppen.
Er så dårlig batteri skjønner du. Så når jeg har skrevet dette lange innlegget nå, ja, da har jeg brukt mer enn jeg burde igjen, og til tross for at jeg nettopp har ligget en liten time i senga for å prøve å hvile og sove, så må jeg legge meg på sofaen en stund.
Tror du jeg har lyst til det?
Nei, jeg har lyst til å kle på meg og gå en lang tur. Nyte sola som stikker fram innimellom snøbygene i dag, og den friske lufta og at kjenne at beina får bevegd seg..
Men gjør jeg det i dag, så blir det nok en værre dag i morra igjen energimessig… Om du tror det eller ei, så får jeg ikke energi av å gå tur. Jeg får frisk luft, og lufta hodet og tankene, men energien i kroppen forsvinner.
Bare å legge meg og hvile gir meg mer energi og batteri og ork. Om noen hadde sagt det til meg før, så hadde ikke jeg heller trodd dem. For vi hører jo alltid:
“Du må ut”
“Ut og gå i skogen, nyte fuglesangen og frisk luft…da blir du bedre”
Og joda, jeg har sagt det selv jeg, bare spør søstra mi 😉
Hva er det som er så vanskelig for oss å begripe? Hvorfor klarer vi ikke respektere andre og tro på dem når de sier noe?
Hvorfor har “jeg” alltid rett?
For jeg har innsett, på den harde måten, at jeg har langt fra rett i alt…faktisk ofte ganske lite rett..
Ihverfall når det gjelder å vite hvordan andre har det og føler det…både i hode og på kroppen.
Så jeg har lært meg at om jeg ikke forstår det, så må jeg godta det, og tro på det! Sånn har han/hun det
Sier ikke at alle forteller sant når de sier de ikke orker etc. men en skal være forsiktig meg å uttale seg om andre tenker jeg. Det kan gjøre vondt værre for mange.
For det er ingen god følelse å bli satt utenfor pga sykdom. Og det er veldig godt å klare å være med på litt. Føle seg litt “normal” og blant andre mennesker. Det er ofte noe av det som tapper mest, å være sosial..
Det får du energi av, sier mange ofte til meg…men nei, jeg gjør ikke det. Positivt ja, å treffe og snakke med andre, men ingen energi i kroppen etterpå..
Når jeg leser om venner som ber den som er syk med på ting selv om de ofte får nei, så synes jeg det er flott gjort. For det betyr utrolig mye å føle seg inkludert. Mer enn å kunne være med faktisk.
Av erfaring så har jeg kjent det selv mange ganger. Spesielt for meg som bor langt unna familien. At de allikevel ber meg/oss med på ting, også etter at vi ofte har måtte takke nei, det gjør godt! For da er vi inkludert, og i tankene deres.
Det skal veldig lite til for å få andre til å føle seg bedre, og det skal dessverre også veldig lite til å få andre til å føle seg værre.
Så det jeg vil si i dag er:
“Tenk deg om før du uttaler deg om, og til andre om ting du ikke har kunnskap om, eller noen formening om å kunne vite noenting om bare utifra det du leser og ser utenfra”
Sleepy awake woman in bed suffers from insomnia. Vector illustration of tired exhausted sad girl insomniac trying fall asleep with open eyes in night bedroom flat cartoon style. Melatonin and nightmare, depression, stress background.
