Nyte sola-dagen! 🌞

Det sies at D vitamin er godt for kroppen, så i dag håver jeg inn ekstra dose med D vitamin 🌞

Til og med fått lest litt i boka mi. Evigheter siden jeg begynte på den, men regner med jeg får ro nok til å lese mer etterhvert nå.

Har lest og hørt en del andre bøker innimellom…

I går og i dag har jeg ikke gjort så mye fornuftig, og jeg føler meg fort lat da.

Men kroppen trenger virkelig å hvile kjenner jeg, så jeg tvinger meg selv til å roe ned.

Har gått litt i ett så langt, og det er vanskelig å ikke styre med husarbeid og mat e.l.

Men det er jo ikke jeg som styrer huset her, så jeg må først finne ut guttas planer. Så hjelper jeg til med det jeg kan.

Er jo vant til å lage middagen nesten hver dag, men nå er det 2 andre kokker til her, og jeg har ikke oversikt over deres middagsvaner m.m.

Lager middag innimellom når det passer for dem. Det går veldig bra, for disse gutta er enkle å være sammen med.

Vi kommuniserer godt, og de sier i fra om det er noe, og jeg sier at de må si ifra om jeg blander meg inn for mye 😁🙈

Noen mammaer,/svigermødre har en tendens til å gjøre det vet du 😄

Ellers kjenner jeg meg også rastløs, for jeg savner å ha orden i tinga mine, og bo et sted for meg sjøl.

Skal se flere leiligheter denne uka, og en av dem virker veldig fin. Gjenstår å se når jeg kommer dit ☺️

Alltid et døgns tenketid minst. Går ikke i baret på den måten en gang til 😁

Om jeg har hatt et par nededager nå, så er det nok mest pga at kroppen ikke er i slaget, og at jeg ikke orker så mye. …Ellers har jeg det bra ☺️

Etter den søte kløe…

..kommer den sure svie. 😉

 

Kan jo ikke feste en hel dag til ende uten at det merkes.  I dag er energinivået på bånn…og mine planer for dagen gikk rett i grus.

 

Fikk støvsugd og vaska badet med et par innslag av hvile innimellom.

 

Mannen i Huset startet med å male naustet, og der ble han..   Jeg gikk en tur ned for å sjekke at alt var bra. Kan jo ramle ned av gardintrappa også 😁

 

Turen opp fra sjøen var blytung, og kroppen ville ikke det jeg ville. Enda så mye ingefærshot, sitron og ingefærte jeg drikker, så kommer forkjølelsen i kroppen likevel.  Nå er jeg kanskje overforsiktig når jeg er ute, kler meg godt for å ikke bli forkjøla, men det hjelper jo ikke det heller.

Her ser du siste ladning jeg lagde før helga. Mannen har blitt så glad i ingefærshot, at han kjøpte en haug med ingefær da han var på Kyrksæterøra sist. 😉 Og jeg må lage den sterkere til og med 😀

Kjøpte glassflasker på Clas Ohlson sist vi var på Orkanger. Veldig kjekt til dette bruket.

 

Jeg satt litt nede ved sjøen i går kveld, sola varmet og jeg hadde igjen kledd meg godt, allikevel kjente jeg i går kveld at noe var på gang i kroppen som jeg ikke likte.

Må jo bare ut og nyte dette <3

Plutselig hørte jeg noe bak meg, og der var disse to i farta

Til slutt fikk jeg med meg denne solnedgangen

Etter at jeg la meg fikk jeg ikke sove…fullmåne i tillegg. Tok en paracet for å få bukt med forkjølelsen, men ble liggende våken til kl 3 tror jeg.  Jaja, jeg kan jo sove lenge på morran, så klokka ble litt over 8 før jeg sto opp.

 

Etter at jeg var nede ved sjøen i dag, måtte jeg hvile en stund igjen, før jeg smurte et par skiver til oss hver, fikset kaffe, og tok lunsjen nede ved sjøen. Da slapp han å komme inn for å spise, og kunne fortsette å male etterpå.

To vegger ferdig når han kom inn ved 14 tida.

 

 

I forhold til før så er det jo minimalt jeg orker nå..og det passer veldig dårlig!  Mye på planen fremover, og da bør kroppen være i goooood form.😄

 

Må være noe i lufta, for vi er jo så mange som sliter med akkurat dette å orke…kroppen vil ikke..  Sikkert på mote tenker jeg! Tror du ikke?  Siste skrik liksom 😉

 

Desto mer sunne vi blir, (prøver å være) jo værre blir formen…kroppen.  😁

 

Vel, det er vel ikke sånn, men det kan føles litt sånn innimellom.

 

Måtte bare skrive av meg litt tanker…ment humoristisk dette også, men samtidig litt alvor 😄

 

 

Nei, nå tror jeg at jeg skal gå en tur til Kråka, før jeg lager middag…hehe…det var en spøk. En tur til Kråka er 6 km totalt, og det er lenge siden jeg klarte.  Går jeg turen på 3,4 km så går det jo uker til jeg klarer det igjen.

 

Jaja, jeg får være fornøyd med at jeg tross alt er på beina og orker noe..

Slik som denne måka 😀

 

Et rotete og langt innlegg, men tok like godt alt på en gang jeg. Det lure hadde sikkert vært å dele opp så jeg kunne få flere innlegg på bloggen, men neida, tar alt i en smæle jeg…likegodt! 😀

God torsdag!

Uføretrygda

..og stolt av det?

Nei, men jeg skammer meg heller ikke over å være det.

Derimot er jeg takknemlig for at vi i Norge har et slikt system som hjelper oss som ikke lenger klarer å stå i jobb.

Om vi ønsker det?  Nei, ihvertfall ikke jeg, og jeg tror ikke det er så mange som ønsker det heller..

 

Slik jeg hører og leser hos både unge og eldre som blir uføretrygda, så er det et trangt nåløye å komme igjennom før en får uføretrygd.

Selv følte jeg at jeg var heldig, for jeg fikk det innvilga på første søknad.  Men så hadde jeg jobbet hardt for å ikke måtte søke om det også.

Siden jeg ble 18 år har jeg jobbet.  For det meste 100 %, men en periode med små barn, valgte jeg å være hjemme med dem. Ikke fordi vi hadde så god råd, men for meg var det det eneste jeg kjente var riktig.

Litt enklere var det nok den gangen for over 40 år siden, men det ble trangt økonomisk, og etterhvert var jeg litt dagmamma, og begynte å jobbe sånn smått igjen. I tillegg kjøpte vi opp en sportsbutikk som vi prøvde å få på beina….hvor lurt det var vet jeg ikke, men lærerike og tøffe år var dette.

Skal ikke gå mer inn på alle jobber jeg har hatt, men jeg har jobbet..

Vært innom mange forskjellig yrker, og grunnen til det var ofte at det ikke var bare enkelt å få fast jobb, så det ble en del lange vikariater både her og der.   I tillegg er jeg glad i nye utfordringer, og det var mange yrker som fristet.  Fant liksom aldri ut hva jeg ville bli når jeg ble stor 😉

 

Etter mange år med å jobbe 100 % og mye jobbing privat også, for et hus og hjem skal jo holdes i orden, både med rengjøring, matlaging, klesvask etc. Maling av hus både inne og ute, for ikke å glemme tapetsering og fjerning av gammel tapet m.m.

 

Hva har dette med å være uføretrygda å gjøre spør du kanskje..  Vel, i utgangspunktet ingenting, men det er for at du skal se at vi som er uføretrygda også har elsket å jobbe, og jobbet hardt og mye. Jeg stortrivdes med alle jobbene jeg hadde, og likte å komme på jobb og være med kollegaer, og føle at jeg gjorde nytte for meg også der.

I 3 år var jeg også Mekler i Konfliktrådet, og det var veldig lærerikt, og en fin følelse av å være til nytte. Kunne gjerne tenkt meg å fortsette med det, men har ikke energi og overskudde til det.

Du kan lese mye mer ved å gå inn på kategorien “Livet mitt”

Tilbake til tiden før jeg ble ufør.  Jeg merket en tid at jeg ble mer og mer sliten, fikk vondt både her og der, og var til mange undersøkelser hos fastlegen og St. Olav, Aleris m.m.   Ingen fant ut noe.

Jeg ble oppfordret til å gå mer turer, trene opp kondisen, trene styrke m.m.   Du vet, alt det som gjør kroppen sterkere og i form.

 

Når jeg blir oppfordret til dette av leger og fysioterapeuter, så gjør jeg som de sier.  De har jo rett…eller?

 

Til tross for at jeg ble sterkere i kroppen, og kondisen noe bedre, så følte jeg meg allikevel mer og mer sliten, og stiv og med smerter i kroppen.  Når jeg så på andre på min egen alder og eldre, så var de mye mer i form og sprekere enn meg.  Og jeg tenkte: Da må jeg bare trene mer…springe på tredemølla, sykle, gå tur, trene med vekter osv.

Til slutt hadde jeg trent på meg tretthetsbrudd i hofta, og etter MR fikk beskjed om å ikke gå på benet på en stund, og gjøre forsiktige øvelser.  Vel, da jeg fikk denne beskjeden etter uttallige legebesøk uten å bli tatt på alvor, da var jeg på vei til Halden for begravelsen til faren min.  Hvordan skulle jeg kunne hoppe rundt på krykker og ikke hjelpe til da?

Nei, da gikk jeg videre på beinet, og heldigvis gikk det bra.

 

Så, joda, jeg hørte på legene…for mye!  Så nå har jeg lært at jeg lytter mer til kroppen enn til legen. Alt med måte alle veier, også når legen eller fysio sier no.  De kjenner ikke det du kjenner i kroppen din, og jeg har blitt feilbehandlet ofte nok til å ha lært meg å lytte til kroppen.

 

En dag i mai 2018 satt jeg på jobb. Jeg hadde “1000” ting å gjøre, både på kontoret og ute blandt kunder og ansatte, men hodet var totalt tomt.  Jeg kom ikke på en ting jeg skulle gjøre..

Da tenkte jeg at ” nå bør jeg ta en hviledag hjemme”

Så for første gang tok jeg en fridag uten å være syk.  Men følte meg utrolig sliten, tom og matt i hele meg, så syk var jeg nok på et vis.  Jeg har alltid vært altfor pliktoppfyllende og gått på jobb uansett hvordan jeg har følt meg. Kun ved influensa at jeg har holdt meg hjemme. Men det var ikke så ofte jeg hadde det.

 

Denne dagen bare slappet jeg av hjemme. Mannen hadde dratt ut til Huset her i Gjengstøa for å enkelte gjøremål, så jeg var alene i leiligheten i byen.

Det var siste dagen jeg var på jobb ved denne bedriften. Jeg kom meg aldri tilbake, og ble langtidssykmeldt, havnet i Navsystemet og alt som fulgte med det.  Jeg møtte opp på alt jeg fikk beskjed om. Jeg lagde skjemaer for hvordan dagene mine var, alt jeg gjorde, både av trening, gåturer, husarbeid og skole gjennom Nav.

Etterhvert sa jeg opp jobben etter påtrykk fra Nav, (diverse grunner til det)  og ble satt i arbeidstrening for annen jobb.  Trivdes veldig godt der også, og mitt mål og håp, var å komme tilbake i jobb 100 %

Du kan lese litt om det her:

Sliten og frossen

Går ned igjen jeg

Bonusdag

 

Til syvende og sist, klarte jeg ikke jobbe lenger. Prøvde også å trene og gå turer ved siden av.

 

I tillegg var det mye på privaten ellers, med å ta vare på svigerfar, renhold,matlaging, henting og bringing.  Kjøreturer til Halden 3-4 ganger i året for å besøke min familie, foreldre, barn, barnebarn, søsken og andre om vi hadde tid. Mest ble mine gamle foreldre og barn og barnebarn prioritert, for jeg hadde jo konstant dårlig samvittighet for dem også når jeg bodde så langt borte.

Så om jeg sier at jeg jobbet 100% på jobb, så var det alt dette på privaten i tillegg før jeg ble syk.

 

Etter arbeidstrening som da endte med at jeg falt ned på 20% jobb etter å ha prøvd meg gradvis på større prosent jobb,  og ikke orket stort ved siden av, så sa min Navkontakt at nå var det nok fra min side. De jeg hadde som kontakter på Nav var flotte mennesker, som så meg og alt jeg prøvde og ønsket.

I tillegg var jeg flink til å levere inn skritflig oversikt til både lege og Nav alt jeg gjorde.

 

Så jeg fikk beskjed om at nå måtte det søkes om uføretrygd til meg. Jeg hadde gjort nok.  Selv hadde jeg tenkt å prøve meg et annet sted å jobbe, for jeg ville fortsatt tilbake i jobb. Helst 100%…men det var ingen vits i sa kontakten min på Nav.

Ingen jobb er slik at du klarer det nå, sa hun. Og som jeg skrev tidligere, så fikk jeg godkjent på første søknad.

Den dagen jeg fikk svaret så kjente jeg en stor lettelse, og en enda større sorg!

 

Lettelse fordi nå kunne jeg slappe av i hodet mitt med å tenke på hvilken jobb jeg kunne klare, hvor mye, hvordan jeg skulle få økonomien til å fungere…etc.

 

Sorg, fordi det var ikke dette jeg ønsket, ventet eller trodde..

 

Men nå kunne jeg ihvertfall ta dagene som de kom. Gå turer, trene, komme meg i form igjen.  Og det gjorde jeg. Startet dagene på hverdagen med å spise havregrøt, gikk en tur på 5 km eller mer, trente styrke m.m. og var hjemme tidlig på formiddagen.  Kjente hvor godt det var at jeg orket dette.

 

Så kunne jeg sette meg med pc’n, skrive et blogginnlegg, lage album eller andre ting.  Tok litt mindfullness også for å roe ned hodet og kropp. En god lunsj før mer avslapning eller oftes litt husarbeid.  Men kreftene ble mindre og mindre, og turene ble kortere i stedet for lengre, og treninga ble også litt mer sjelden og ikke annen hver dag.

Når jeg kom hjem etter gåturer og trening var kroppen totalt stiv (burde den ikke vært myk da?)  og jeg måtte legge meg for å hvile til jeg skulle lage middag til mannen kom hjem fra jobb.

Etterhvert ble de mange gjøremåla mindre og mindre, til jeg til slutt fikk ME diagnosen, og ting falt litt på plass på hvorfor jeg hadde det slik.

 

Enda en sorg å ta innover seg..   Nye ting å tenke på, andre måter å restituere på enn å trene og gå turer, noe jeg var veldig glad i å gjøre..

 

Slik har det vært, og etter at jeg fikk blokket ut en åre og satt inn 2 stent, tenkte jeg at nå…ja, nå blir jeg frisk!   Da håpet jeg det var årsaken til alt.

Jeg ble en god del bedre med en gang, og med mer oksygen til hjertet gikk ting bedre, men så var jeg tilbake til nesten det samme igjen, og hjertelege og fastlege sa at jeg bare måtte innfinne meg med at jeg har ME, og fortsette å lære meg å leve med det.

Me foreningen sin hjemmeside

 

Nok en gang kjente jeg denne sorgen over å ikke klare å fungere slik jeg ønsket, og som en 60 åring bør kunne gjøre.

 

Men her er jeg, og fungerer gjør jeg, men i forhold til før hvor jeg jobbet 100%, i tillegg til alt hjemme og med svigerfar, familie, barnepass osv…så klarer jeg vel nå ca 20-25 %

Det er stor forskjell det.

 

Og siden jeg var så “flink” å gjøre mye på mandag, har jeg fått svi for det 2 dager på rad nå.  Har sovet som en zoombie, og da blir kroppen som en zoombie på dagtid også.  Og jeg orker å gjøre veldig lite. I dag har jeg strøket klær…det var nok.  Spist havregrøt til frokost, og brødskiver til lunsj. Så skal jeg lage en enkel middag senere.

Vi lever veldig sunt når det gjelder kosthold. Mye fisk og frukt og grønt.  Ingefærshot hver morgen. Ingefær og sitronte på morran…og helt vanlig enkel og god kost.

 

Nå ble det et langt innlegg, så har du lest helt hit, så er det jammen meg bra 😉

 

Hva jeg vil med dette innlegget?  Kanskje for å forklare litt hvorfor noen er uføretrygda, og er nødt til å være det…

 

Har jo fått meg med enkelte kommentarer og innlegg som gjør at tankene kommer i sving, og ved å fortelle om meg selv, så håper jeg at andre kan se at det  er et fåtall som lurer seg til uføretrygd.

 

Det synes ikke utenpå at jeg er syk, bortsett fra at øya mine nok viser det til tider når jeg er ekstra sliten. Og at stemmen svikter og jeg høres ut som jeg er forkjøla, kjenner meg forkjøla også.  Ja, som jeg skulle ha influensa de dagene jeg er merst utmatta og har brukt opp “batteriene” i kroppen.

 

Er så dårlig batteri skjønner du.  Så når jeg har skrevet dette lange innlegget nå, ja, da har jeg brukt mer enn jeg burde igjen, og til tross for at jeg nettopp har ligget en liten time i senga for å prøve å hvile og sove, så må jeg legge meg på sofaen en stund.

Tror du jeg har lyst til det?

 

Nei, jeg har lyst til å kle på meg og gå en lang tur. Nyte sola som stikker fram innimellom snøbygene i dag, og den friske lufta og at kjenne at beina får bevegd seg..

 

Men gjør jeg det i dag, så blir det nok en værre dag i morra igjen energimessig… Om du tror det eller ei, så får jeg ikke energi av å gå tur. Jeg får frisk luft, og lufta hodet og tankene, men energien i kroppen forsvinner.

 

Bare å legge meg og hvile gir meg mer energi og batteri og ork.  Om noen hadde sagt det til meg før, så hadde ikke jeg heller trodd dem. For vi hører jo alltid:

“Du må ut”

“Ut og gå i skogen, nyte fuglesangen og frisk luft…da blir du bedre”

 

Og joda, jeg har sagt det selv jeg, bare spør søstra mi 😉

 

Hva er det som er så vanskelig for oss å begripe?  Hvorfor klarer vi ikke respektere andre og tro på dem når de sier noe?

 

Hvorfor har “jeg” alltid rett?

 

For jeg har innsett, på den harde måten, at jeg har langt fra rett i alt…faktisk ofte ganske lite rett..

Ihverfall når det gjelder å vite hvordan andre har det og føler det…både i hode og på kroppen.

 

Så jeg har lært meg at om jeg ikke forstår det, så må jeg godta det, og tro på det! Sånn har han/hun det

Sier ikke at alle forteller sant når de sier de ikke orker etc. men en skal være forsiktig meg å uttale seg om andre tenker jeg.  Det kan gjøre vondt værre for mange.

 

For det er ingen god følelse å bli satt utenfor pga sykdom.  Og det er veldig godt å klare å være med på litt. Føle seg litt “normal” og blant andre mennesker. Det er ofte noe av det som tapper mest, å være sosial..

Det får du energi av, sier mange ofte til meg…men nei, jeg gjør ikke det. Positivt ja, å treffe og snakke med andre, men ingen energi i kroppen etterpå..

 

Når jeg leser om venner som ber den som er syk med på ting selv om de ofte får nei, så synes jeg det er flott gjort. For det betyr utrolig mye å føle seg inkludert.  Mer enn å kunne være med faktisk.

 

Av erfaring så har jeg kjent det selv mange ganger. Spesielt for meg som bor langt unna familien. At de allikevel ber meg/oss med på ting, også etter at vi ofte har måtte takke nei, det gjør godt!  For da er vi inkludert, og i tankene deres.

 

Det skal veldig lite til for å få andre til å føle seg bedre, og det skal dessverre også veldig lite til å få andre til å føle seg værre.

 

Så det jeg vil si i dag er:

 

“Tenk deg om før du uttaler deg om, og til andre om ting du ikke har kunnskap om, eller noen formening om å kunne vite noenting om bare utifra det du leser og ser utenfra”

 

Sleepy awake woman in bed suffers from insomnia. Vector illustration of tired exhausted sad girl insomniac trying fall asleep with open eyes in night bedroom flat cartoon style. Melatonin and nightmare, depression, stress background.