Det er mange typer sorg..

En slags sorg, er den jeg og min familie har opplevd i nær fortid. At mamma døde, var ventet, men det gir allikevel en sorgfølelse.

 

Mye har skjedd som vi ser i nyhetene, og når brutale dødsfall skjer, det være seg ulykker, drap, e.l. vil det helt klart gi en voldsom sorg, som  frembringer ganske andre sorgfølelser.

Det kan føre til sinne, forundring, sjokk, og uendelig smerte.

Andre typer av sorg, kan være kjærlighetssorg, skilsmisse, miste av venner du har hatt hele livet, barn eller familie som tar avstand.

Det er uendelig mye som kan føre til sorg, og sorgfølelse, og det er mange tanker som dukker opp uansett hva som utløser sorgen

Noe jeg har tenkt på etter å ha kommet i voksen alder, og har opplevd å miste familiemedlemmer, unge og gamle, det er hvor viktig det er å ikke utsette ting.

For en del år siden var det noen jeg kjente som mistet sønnen sin i bilulykke. Tror ikke han hadde passert 30 enda. Jeg var ung, men hadde barn selv, så jeg kunne bare ane litt av hva de gikk igjennom.

Jeg traff foreldrene relativt ofte i møtesammenheng, men jeg kjente at jeg ønsket å vise min medfølelse med å ringe dem. Bare for å snakke, eller la de prate om de ønsket.

Jeg husker jeg synes det var veldig vanskelig å ta den tlf, for jeg ante virkelig ikke hva jeg skulle si…

 

Men jeg kjente det var viktig at jeg tok denne tlf, og gjorde det til tross for at jeg gruet meg litt…eller ganske mye.  Når de svarte, så sa jeg enkelt og greit, at jeg vet ikke hva jeg skal si, men jeg vil dere skal vite at jeg tenker på dere, og at jeg er her om dere skulle trenge noe eller noen.

De ble veldig takknemlig for at jeg ringte, og det ble også til at vi (jeg og min familie) ba dem på kveldsmat en kveld senere.

 

Dette er noe de aldri har glemt. Til dags dato, hver gang jeg treffer dem får jeg høre hvor mye det betydde for dem.

Det var jo en liten handling fra min side, men jeg har aldri angret på at jeg tok mot til meg og ringte

 

I slike omstendigheter, er det ofte at vi heller trekker oss unna, fordi vi ikke vet hva vi skal si eller gjøre. Også er det så enkelt som bare å gi en klem, eller ringe.. Og de kjenner at noen bryr seg om dem.

 

 

Ofte leser vi, hører vi, om noen som går bort, også er det noen rundt dem som hadde tenkt, å besøke, å ringe…men som utsatte det.

Da kommer en annen type sorg, den angrende sorgen..

“Om jeg bare…”

For når døden har inntruffet, da er det ugjenkallelig.  Det er ikke mulig å endre på det man tenkte, skulle, burde…det er ingen mulighet for å få livet i reprise, og ikke er det noe tilbake til fortiden..

Får jeg en slik tanke, om at nå må jeg besøke denne personen, eller ringe, da har jeg lært meg å aldri utsette det. Hver gang har denne følelsen vist seg å stemme. Det ble siste besøket, siste telefonen..

 

Etter å ha sittet ved dødsleie til flere, så vet jeg hvordan akkurat det øyeblikket føles.  I det ene øyeblikket kan du snakke til vedkommende, kjenne på personen, klemme, kjenne og høre pusten.

I neste sekund er det slutt….og det er ugjenkallelig..

Du vet det, og ja, du kan snakke til den som nå er død, men nå hører han/hun deg ikke lenger…helt til det siste sukket, den siste utåndingen er tatt, så kan vedkommende høre deg.

 

Vi erfarte det med mamma, for en halvtime før hun døde kom sønnen min også, og hun smilte når vi sa at han hadde kommet.

 

Det samme kan man si om kjærligheten til noen en er glad i.  Det du ikke har gjort før, hjelper lite når kjærligheten mellom disse to tar slutt.

Man kan ønske det så inderlig, men det går ikke, samme hvor mye man ønsker det…

 

En sorg som kan frambringe følelser som hjertesorg, hjelpeløshet, oppgitthet, håp som brast..

En sorg over de mange år som plutselig er over, og minnene som gir fysisk smerte på innsiden.

Vedkommende lever jo, men du klarer ikke lenger å kjenne disse følelsene, eller motta disse følelsene fra den du har levd sammen med i mange år.

 

Vi ser også at når noen får en sykdom, som ikke gir håp om mange år av liv, så kommer det utrolig mange kjærlige, varme, og vakre ord til og om vedkommende..

Ord som forhåpentligvis har blitt sagt før også, ikke “bare fordi” vedkommende nå har blitt alvorlig syk.

 

Vi sier mange slike ord i en begravelse også…alltid tenker jeg:

“Håper disse ble sagt til deg også mens du levde.”

 

Alle fortjener vi å høre, kjenne og vite at de rundt oss tenker godt om oss, er glad i oss.  Det er ikke alltid nok å tenke: jammen, han/hun vet jo det.  Jeg trenger ikke si det hele tiden.

Nei, det trenger vi kanskje ikke, men vi kan vise det i det vi gjør. Være der for den vi er glad i, de vi er glad i.

Enkle hverdagslige handlinger,  og væremåter betyr uendelig mye

 

Kanskje du tenker, ja, men akkurat nå er jeg irritert, hun/han har gjort sånn eller slik, og da gidder ikke jeg være der for henne/han. Vedkommende har ikke gjort slik jeg ønsket, trengte..

Ofte kan det være lurt å tenke litt lenger…

 

Hva vil jeg føle om han/hun dør?

Vil jeg angre på at jeg var så steil?

Kommer jeg til å ønske å ringe da?

Skulle jeg ringt før?

Skulle jeg sagt noe?

Skulle jeg gjort noe?

” ..om jeg bare kunne..”

 

Er det for sent, så er det for sent….det er ikke mulig å kjøre livet i reprise…

 

 

Joda, jeg begynner å få kontroll, ikke på mannen, det er ikke enkelt, men på album, bilder, hus og hjem 😉

I går måtte Olav avgårde med bilen, og jeg fikk halvannen time helt for meg selv.  Og da passer jeg jo på å kose meg kan du skjønne.. 🙂

Det regnet ute, og mesteparten av snøen har forsvunnet her 

Først koste jeg meg med havregrøt til frokost, så med å skifte sengetøy, støvsuge soverommet og tørke støv. Så stryke resten av klær og duker jeg begynte med på onsdag, også…når jeg endelig var ferdig og skulle koooose meg…da kom mannen hjem 😀 Og resten av ettermiddagen holdt jeg på med albumet og lagde litt middag.

Her kan du se at jeg prøvde å få kontroll på ham…jeg bare satte kamera mot ham, og som du ser…han prøver seg på et smil, for han vet han ikke slipper unna 😀

Det var bare det at jeg knipsa før smilet gikk helt rundt 😄 hehe…kan ikke være vellykka hver gang 😉

Når vi begge to går her hjemme, kan det bli litt monotont, og ikke så mye romantiske dater, men i dag så kom han nesten springende inn etter at han gikk ut for å tine bilen.  Jeg trodde han hadde kommet på at han hadde glemt mobilen (det hender nemlig 😉)

Men neida, han hadde startet bilen, og da spilte de en sang på radioen, som er hans sang til meg.  Første dagen vi møtte hverandre på Elverum, og han kjørte tilbake til Trondheim på nattan, så ringte han inn et ønske på programmet “Nattønsket”  ( Må få med at han kom inn og satte på radioen, så jeg skulle få høre den)

Og det var denne sangen som kom på radioen i dag:

You are so beautiful med Joe Cocker

Når jeg hører den, så har den samme effekten på meg som første gang jeg fikk den <3  Jeg blir helt rørt, og tårene kommer.  Så det var en fin start på dagen før vi dro på Kyrksæterøra for å handle.

Vi fikk handlet, og det litt mer enn vi hadde tenkt, for på en del av de tinga vi bruker mye, sies det at prisene skal gå opp i februar.  Så vi sørger for at vi ikke må ut og handle så ofte, og så dyrt.

Det var litt glatte veier, men vi kjører alltid etter forholda, så det gikk fint.

Vel hjemme kunne vi rydde på plass, før vi tok en god lunsj.

I dag er det 4 minusgrader igjen, så det er vakker frost, og litt sol. En som synes det er godt med sol 🥰

Med dette bildet, ønsker jeg deg en god fredagskveld! 🙂

 

Vi trenger litt varme på kalde dager og i tunge tider.

Så om du føler det litt tungt i dag, ta i mot klemmen fra meg her i kalde Trøndelag i dag 🥰

Ønsker deg en god onsdag ☺❤

Fine ord fra Mor Teresa 🥰

Hun var et flott eksempel på hva små ting med stor kjærlighet gjør ❤

 

Det er godt å ha en pappa slik som jeg har hatt.   Han var kjærlig, omsorgsfull, og tok seg alltid tid til  trøste meg da jeg som lita jenta hadde det vondt.

Det var også han jeg ringte til når jeg trengte råd og hjelp.

 

Nå har han vært borte i 3.5 år, og jeg tar meg noen ganger i at jeg vil ringe og spørre han om ting.  Men det går ikke lenger dessverre. 🥺

 

Et koselig bilde av oss to ❤

I dag feirer vi 16 års bryllupsdag! ❤

Bryllupsfesten hadde vi med familien 19.august

 

Vi lurer litt på hvor disse årene har blitt av, men så er vi også enige i at vi har opplevd mye gjennom disse årene, og da forstår vi at det har gått mange år likevel ☺️🥰

Det har ikke bare vært fryd og gammen, for noen ganger har vi diskutert og vært lei alt sammen 😂

Men heldigvis er vi gode på å snakke, og lytte, og det hender vi må være enige om å være uenige 😁😄

Det fine er at til slutt så viser det seg at vi er enige likevel,  det var bare litt misforståelse, og språkproblemer læll 🙈😀

Den tryggheten jeg har kjent siden jeg traff ham første gang, den er der uansett,.og jeg føler meg elsket og godtatt uansett hva jeg sier og gjør.

Det er ikke mange som frustrerer meg som han, men det er heller ingen som har fått meg til å blomstre slik som han 🥰

Grå hår har det blitt, men det gjør ikke no….så lenge det er oss to 🥰❤💙

Nå fortsetter vi livet sammen vi to, og her skal vi bygge,  (det er ferdigbygd da😄)…og her skal vi bo (ihvertfall noen år☺️)

Nå har du fulgt meg helt fra jeg ble født og til i dag, og det er mer å fortelle, så følg gjerne med videre. 😉

Forrige kapittel avsluttet jeg med bryllupsfesten vår i august 2006.

Etter vielsen i februar dro vi til Gran Canaria for første gang. Ingen av oss hadde vært på ferie i “syden” før, så vi hadde mye å lære når det gjaldt å pakke kofferter m.m. Vi hadde med alt for mye  😀

 

Mye skjedde dette året, og jeg kom meg mer og mer inn i trønderlivet. Jeg ble tatt godt i mot av arbeidskolleger, og trivdes på hotell St. Olav.

Vi var på Olavsfestdagene og ruslet rundt og var vel litt forelska skal vi tyde bildene vi tok den gangen 😉

Med to voksne som har truffet hverandre i voksen alder, med forskjellig bakgrunn og bagasje, så skal jeg ikke si at alt var rosenrødt, men vi vokste oss mer og mer sammen. Vi har jo dine og mine barn og familie også, og det var nok ikke bare enkelt for dem heller.

Med tiden går det meste seg til, og vi lærer hverandre og kjenne, også familiene. Og bånd knyttes mer og mer sammen.

Etter festen på høsten dro vi til Gran Canaria igjen. Vi trengte tid bare vi to, og det gjorde godt å bare kunne nyte varme, sol og hverandre.

I løpet av året var vi 3 turer til Halden, flere turer til Hemne og Olav’s foreldre innimellom jobb og andre gjøremål.

Så kom desember og vi startet en tradisjon som kom til å vare noen år, Julekonserten med DDE i Olavshallen.

 

Sønnen min kom og feiret julaften med oss, og nyttårsaften hadde vi flott utsikt mot Tyholt fra 13. etg på Tempe 🙂

 

I 2007 ble det flytting igjen.  Du lurer vel på om jeg er riktig vel bevart som flytter sånn hele tida, men nå var det fordi vi kjøpte oss leilighet sammen.

Vi hadde sett litt på flere leiligheter, for vi hadde ikke mulighet til å kjøpe hus, det var for kostbart, og ikke ville vi ha det heller. Minst mulig å måtte holde ved like nå.

Så da ble det Flatåsen til slutt som valget falt på, og som vi fikk tilslaget til, og der har vi bodd siden.  Hele 12 år har det blitt der nå. Skulle tro vi hadde slått rot nå tenker du sikkert, men vi får se. 😉 Livet er langt enda 🙂

Vi malte litt, og flyttet alle møbler og kom oss på plass ganske raskt.

Dette året ble det også mange turer sørover, og bryllupet til dattera mi, var en av dem.

Da måtte jeg jo ha en kjole verdig brudens mor. 😉 Har ikke spurt noen andre om lov til å legge ut bilder fra dagen, så da får det bli av meg.

Vi hadde besøk av mine foreldre i Trondheim dette året, og det var veldig koselig. Godt at noen tok turen andre veien også 🙂

I august feiret vi årsdagen for bryllup og fest, og dro til Gran Canaria igjen. 🙂

For andre gang bodde vi på hotellet du kan se lengst til høyre i bildet, på andre siden av havna. Marina Suites. Vi kostet på oss litt luksus den gangen 😉

Høsten gikk, og jula kom dette året også. Vi var en tur på Dombås med 2 andre par, og hadde julebordhelg der.

Julaften dette året feiret vi to alene, og sønnen min kom i romjula. Så da ble det feiring med ham og Olavs døtre også.

 

Året 2007 gikk over til 2008, og nye begivenheter ventet.

Ettersom jeg ikke hatt 100 % stilling på hotell St. Olav, så søkte jeg videre på andre jobber, og jeg var til intervju på flere, og når jeg fikk jobb som renholder i Trondheim kommune, takket jeg ja til den jobben. Der begynte jeg da 1. januar 2008 og det som var fint at jeg skulle jobbe på skoler og barnehager på Flatåsen, så det ble 5 minutter å gå til jobben, og det var jo helt topp.

Her er jeg på vei til jobb en tidlig morgen.

Jeg begynte der med friskt mot, for det var jo også der slik at man måtte jobbe raskt, men nå hadde jeg jo det inne fra hotellet, så det gikk greit etter kort tid.  Mest det å venne seg til andre bygninger, og det hendte jeg gikk litt feil på store skoler, men etterhvert gikk det også greit.🙂

Dessverre etter kort tid fikk jeg tennisalbue, dvs. betennelse i albuen, ( også jeg som ikke har spilt så mye tennis da 😉 )  Det ble operasjon, og jeg ble sykmeldt.  Nå synes jeg det var dumt å være sykmeldt over tid ettersom jeg jo var frisk ellers, så jeg sa til sjefen min at jeg kunne jo snakke. I vår stillingsinstruks var også en av oppgavene å infomere lærere og elever om renhold og samarbeide, bevisstgjøring.  Så da fikk jeg gjøre den jobben, og jeg hadde møter med rektor, lærere, og elever. Og det var lærerikt og interessant. Dermed ble jeg ikke gående hjemme uten å jobbe.  Ikke så lett å vaske når armen er i fatle 😉

Etter en tid fikk jeg muligheten til å ta fagbrev i renhold, og dette gjorde jeg på kveldstid. Det var artig, og jeg fikk bra resultat, så da kunne jeg kalle meg renholdsoperatør.

Jeg fungerte også en tid som verneombud, og fikk prøvd meg på litt forskjellig også der. En fin tid, og jeg liker godt å holde på med renhold, for det er et realt yrke. Man ser virkelig resultatet av hva man gjør i renhold. 🙂

Her også fikk jeg mange flotte kolleger, og har fortsatt kontakt med flere av dem.

Innimellom jobb og hverdag var vi jo flere turer til Halden for å besøke min familie. Så veien mellom Trondheim og Halden gjennom Østerdalen og Elverum, den ble vi godt kjent med oppigjennom årene.

Påsken dette året var vi en tur i Steinkjer og traff dattera mi med familien der.

Vi var også en tur i Røros på sommeren

Skal jeg ta med alt vi opplever, og mange bilder, så blir det lange innlegg, og ettersom jeg har begrenset med bilder jeg kan legge ut, så hopper jeg direkte til jula i 2008. Det har vært turer til Halden, besøk hos oss, og fisketurer og mye mer i Gjengstøa også dette året.

2008 er historie, vi går inn i 2009 med spenning og forventning!

Ikke minst fordi vi hadde fått vite at dattera mi ventet barn igjen.  Og det gjorde også Olav’s eldste datter, så det skulle ikke bli kjedelig fremover heller.  Følg med om du vil 😉

 

#2006 #2007 #livetmitt #trondheim #gjengstøa #grancanaria #ferie #bryllupsreise #familie #forventning #jobb #livet

Forrige kapittel avsluttet med at jeg traff Olav, og etter det skjedde det nok en gang forandringer i livet mitt.

Tidligere kapitler kan du lese under her

Kapittel 1     Kapittel 2   Kapittel 3     Kapittel 4    Kapittel 5    Kapittel 6    Kapittel 7    Kapittel 8   Kapittel 9    Kapittel 10    Kapittel 11   Kapittel 12    Kapittel 13    Kapittel 14    Kapittel 15    Kapittel 16   Kapittel 17    Kapittel 18    Kapittel 19     Kapittel 20   Kapittel 22   Kapittel 23  Kapittel 24    Kapittel 25  Kapittel 26  Kapittel 27 

Like etter at jeg traff Olav, begynte jeg på Bibelskole på Skjetten. Så da var det tid for flytting igjen.  Herlighet, kan liksom ikke slå seg til ro denne dama her nei. 🙂

Høsten 2005 flyttet jeg så i en kjellerleilighet på Gan.  Da ble det kort vei til skolen, og jeg fikk også jobb på Ica dagligvarebutikk. Måtte jo tjene litt penger for å finansiere bolig og skole.  Sønnen min flyttet også med meg, for han gikk på skole i Oslo dette året.

For Olav var dette kjekt, for da kunne han ta toget fra Trondheim til Lillestrøm, også hentet jeg han der.  For du kan jo tro at det ble noen turer på han denne høsten 😉

Han kom ofte, og kjøpte opp billige billetter for lang tid. Ville visst satse på meg han ja. 😀

Her fra stua på Gan

 

Høstferien dette året gikk turen til Trondheim, og det var koselig å se hvordan Olav hadde det.  Vi dro også til Gjengstøa og besøkte hans foreldre. Så, nå var jeg introdusert. 😉

Første turen min over Høgkjølen sammen med denne flotte mannen her 🙂  Og som du ser, barten er borte 😉

Han har ikke like stor familie som jeg, så jeg fikk også truffet jentene hans, og søstra og svoger.

Det tok litt lenger tid for Olav å bli kjent med min familie, men han traff alle på fest for mine foreldre i desember. Da kom de hjem etter noen mnd i Paraguay. Så han tok alle i en jafs.

I november dette året forlovet vi oss, og det gjorde vi på en tur til Danmark. I utgangspunktet hadde vi satt en dato i første av desember, men ettersom det falt på samme dag som festen til mine foreldre, endret jeg dato uten at Olav visste det.

Jeg fikk gravert om datoen i ringene, og hentet de samme dag vi dro til Danmark. Det er en litt lang historie, men nå skal jeg gjøre den ganske kort.

Vi skulle være i Hjørring, og sjekket inn på hotellet.  Slappet av litt på ettermiddagen, og det var vindfullt og kaldt.  Vi hadde tenkt å gå på en restaurant som visstnok hadde veldig god mat, men jeg tok meg friheten og snakket litt med resepsjonisten, og spurte om det var mulig å leie et rom, og bestille middag der.

Olav visste jo ikke at vi skulle forlove oss, så når vi skulle gå og spise skulle han hente jakke si i bilen, men jeg sa at vi ikke trengte jakker.  Han forsto ikke hvorfor vi ikke trengte det, for det var jo så kaldt.  Vi kom ned i resepsjonen, og han som nå var på vakt i resepsjonen snakket til meg og sa at han hadde tatt seg friheten og endret rom.

Olav skjønte fortsatt ingenting, og jeg håpet bare at det var et enda finere rom. Og det var det helt klart. Han hadde ordnet til oss i vinkjelleren. Det var jo bare så fint. Og jeg fikk lurt meg til å snakke med resepsjonisten alene en gang til, ga han ringene, og avtalte at han skulle komme med dem til desserten.

Her kan du se hvor vi forlovet oss.

 

Jeg hadde bestilt middag, men ikke forrett og dessert. Tenkte at vi fikk se om vi orket dessert.  Men så hadde kokken hørt om dette også, og dermed fikk vi østers til forrett på huset. 🙂  Nå skal det sies at Olav stakkars måtte spise begge østersene, for det er ikke noe for meg. 😉

Fortsatt hadde han ikke skjønt lunta….  Ikke før resepsjonisten kom med dette fatet med ringene på, og jeg spurte om han ville forlove seg med meg denne dagen. Som du kan se på bildet med Olav og desserten, så ble han for første gang satt ut, og målløs. 😀  Men det var vellykka!

 

 

Ting skjer fort i livet mitt, det har du sikkert forstått nå hvis du har lest de foregående kapitlene. Og ved juletider forsto jeg at jeg igjen måtte ta et valg. Det ble med dette halve året på Bibelskolen, og selv om det var en fin tid, opplevde jeg også at det var ting jeg igjen ikke kunne stå inne for, og da sluttet jeg der.

Olav ivret på å få meg til Trondheim, og etter litt ettertanke og et frieri fra ham, så ble vi enige om at jeg skulle flytte oppover til han.  Det var ingen lett avgjørelse, for jeg hadde jo all min familie i Østfold. Men hadde også veldig behov for klimaskifte, og å komme meg videre i livet.

Jeg feiret julen sammen med Olav i Trondheim, og romjula med min familie i Halden.

Utsikten fra glassverandaen på Tempe

Julegaver pakkes 

 

På juletrefest i Halden sammen med mine foreldre, dattra mi og Sarah

 

 

2006 var ikke før i gang før vi de siste helgene i januar kjørte flere flyttelass, og vi ble godt kjent med veien gjennom Østerdalen. 🙂

Nå flyttet jeg fra en leilighet på landet (slik jeg alltid har bodd)  til 13. etg i ei blokk på Tempe I Trondheim.  Nærmeste nabo var en bensinstasjon, og E6 rett forbi.  Så her var det litt mer støy, og med inn-glassert veranda følte jeg meg litt innestengt, men leiligheten var koselig, og han jeg bodde sammen med, enda koseligere 🙂

Utsikten fra 13.etg

 

 

Nå var det bare å få seg jobb igjen da.  Jeg fant noen å søke på, og var så heldig å få jobb som værelsesbetjent på hotell st. Olav

Februar 2006, begynte jeg der.  Det var litt annen arbeidssituasjon igjen. første uka var rimelig tøff, for du kan jo ikke bare gå der og jobbe i eget tempo.  Nei, jeg fikk raskt beskjed om at hvis jeg ikke fikk opp farta, så ville det nok ikke bli fast jobb.  Så her var det bare om å gjøre å skifte på senger, og vaske i vilden sky! 😀

Men det gikk ikke så lenge før jeg fikk det i kroppen, så jeg fikk fast jobb i 50 % stilling, og var tilkallingsvikar resten.  Og det var ofte bruk for det, så det ble stort sett jobb 80-100% Etterhvert avanserte jeg og ble husøkonomassistent, så da vikarierte jeg for husøkonom ved behov også.

Vi hadde jo nå flyttet sammen, og tenkte i utgangspunktet å gifte oss til sommeren, men av forskjellige årsaker ble det bryllup allerede i februar 2006.

Det kan du se bilder av her Vielse og middag.

Vi hadde flere turer til Østfold dette året også, og i august samme år, hadde vi bryllupsfest på Elverum. Venninna mi og hennes mann var våre forlovere, og de stilte huset sitt til rådighet. Da ble det ikke så lang vei for familiene å dra, og vi møttes igjen på halvveien. 😉  Det ble en fin fest, og min far som var misjonær holdt velsignelsen over oss og sa litt.  Koselig å ha barn og familie til stede for oss.

Som dere ser er kaka også minnerik fra vårt første møte på Skogbruksmuseet i Elverum. Det måtte jo bli en elg 😀

 

Men nå har dette blitt et langt kapittel, og du får vente til neste kapittel for å få vite mer av livet mitt videre. 😉

 

#kapittel28  #livetmitt #flytte #jul #forlovelse #bryllup #vielse #jobb #endring #familie #barnebarn

 

 

 

 

Da har vi bryllupsdag igjen. Herlighet som åra går!

Synes det var i går vi gifta oss jeg…vel, kanskje ikke i går, men i fjor da. 😉

Men det er altså i dag 13 år!

Her skal du få være med oss på dagen vår i 2006. 😀  Alle bildene har jeg tatt fra albumet som dattra til Olav lagde til oss i gave etterpå. Forloverne våre kunne ikke komme, så jentene til Olav var med oss hele dagen. De fotograferte og gjorde dagen vår utrolig fin! <3

“Kjærligheten er ikke noe som bare er der, som en stein. Den må lages, liksom et brød. Lages på nytt, om og om igjen.”

 

 

 

Her er vi på vei til Trondheim Tinghus en kald formiddag i februar. 19 minusgrader var det, så det var bitende kaldt.

 

“Mens langsomme dager kommer og går, la oss vende oss til hverandre i stille hengivenhet, vandre i fred til vi når høy alder”

 

Så ble det fotografering ved Nidarosdomen før vi gikk videre til Grenaderen for middag.

 

 

 

Vi ville ha bilder av blomsterbuketten også, så Olav stilte villig opp og holdt buketten han 😉  Her snakker han med foreldrene sine. 🙂 Bryllupsfesten tok vi i Elverum i august samme år, og da var mange av familien tilstede. Da ble det kortere vei for de som bor i Østfold og omegn.

“Så levde de lykkelig alle sine dager!”

#bryllupsdag #12år #bryllup #kjærlighet #2006 #2019