Ja, ikke bare tankene, de vonde følelsene også. De som bare er der plutselig når du våkner..
Har jeg drømt noe kanskje? Vet ikke, det bare var der når jeg våknet.
Og nå trenger du ikke gi meg gode råd, eller tips til hvordan jeg skal få de vekk, og tenke positivt og alt det der.
Du skjønner, jeg kan det så veldig godt..😉
Men enkelte ting får jeg ikke gjort noe med. Akkurat det som sliter mest, er det bare et menneske som kan gjøre noe med, og det er ikke meg dessverre.
Da hadde jeg gjort noe med det, ja jeg har prøvd også…
Jeg skal nok klare å riste det av meg igjen, men jeg vet også at det vil dukke opp når jeg trenger de vonde tankene minst..
Hadde vært fint å bare kunne velge bort…
Men det kan jeg ikke..
Kan velge bort tankene på det, men når de dukker opp plutselig etter gode dager, og god søvn, ja, da sitter det i både hode og kropp en stund.
Dagen i dag har vært god, men inni meg er det ikke godt likevel..
Gråten sitter på lur, og det skal lite til for å velte “lasset”..
Har hatt en times siesta, og jeg sovner fort, og sover lenger enn vanlig..veldig mye trøtt for tida. Og da hadde det vært fint å sovne like fort om kvelden, og på natten..
Jaja, det går seg til, og heldige meg har snille mannen min, som er her enten jeg smiler eller gråter..❤️
I dag kunne jeg nok trengt å gå en lang tur for å lufte hodet, men kroppen nekter å være med på det. Så her sitter jeg, i sofakroken..hører og ser tour the France, snakker med mannen, skriver her, og ser ut på det regntunge været. Og han vet ikke hvordan det er inni meg, skal få slippe det i dag..
Jeg fikk noen ukeblader av svigerinna mi, og når jeg leste dette innlegget ble jeg litt indignert, lettere oppgitt, og tenkte på mine egne barn som vokste opp og vi ikke hadde råd til så mye mer enn en kjærlighet på pinne til lørdagsgodt.
Nå har det blitt flotte unger allikevel, for de har lært seg å sette pris på det de har, og får. Og de har tatt gode utdannelser, og klarer fint å brødfø både seg selv og familien.
Det var flere årsaker til at vi hadde lite å rutte med når ungene var små, og vi gjorde det beste vi kunne ut av situasjonen. De var aldri sultne, og manglet ingenting, men ofte følte vi jo at vi gjerne skulle kunne gitt dem mer. Både av opplevelser og annet.
Nok om oss, nå ville jeg bare sette fokus på forskjellen på de med god, veeeeldig god, og “vanlig” inntekt når det gjelder hva som trengs for ungene.
Det er forskjell på folk. Når jeg leser at det trengs 2,6 millioner i månenden for at ungene fortsatt skal ha det de er vant til, ja, da er de vant til noe helt annet enn både jeg og ungene noen gang kunne drømt om.
Jeg forstår at de er vant til en helt annen livsstil så lenge far tjener over 200 millioner på et år, og at det kan være tøft å klare seg på bare en million i måneden (mine tanker).
Som moren sier, “hun vil ikke bare ha penger til det praktiske ved å oppdra barn, hun vil også ha råd til det lille ekstra.”
De reiser mye, og pleier å feriere i Karibien, og på Hawai. For ikke å glemme flere turer i året til Aspen.
Det trengs penger til sånt..
Ofte når jeg ser slike summer, og hva enkelte her i verden tjener, feks fotballspillere m.flere, så tenker jeg:
Tenk om de kunne gitt en stor del av det de tjener til noen som virkelig trenger det..
Og nå både tror, og vet jeg at mange av dem både gir, og støtter forskjellige ting, og skulle jeg hatt slike summer inn, da hadde det vært en stoooor glede å hjelpe andre.
Nå er det jo veldig mange som trenger både penger og andre ting her i verden, men det er jo nok penger ser jeg…både for enkelte privatpersoner, og for Norge.
Da smerter det å lese om folk som ikke har til maten de trenger engang.
Ikke har jeg svaret på hvordan fattigdomsproblemet skal løses, men det må da være mulig å gjøre ting litt annerledes enn nå??
Hadde nok hatt dyre ferier med en bismak om jeg var i regjering, og leste om de som har så lite, og som ikke kan gi barna maten og klærne de trenger.
Og ihvertfall ikke en ferietur med det som hører med til det.
Husker selv hvor tungt det var når vi endelig kunne ta en ukes ferie, og vi tenkte å stikke innom en naturpark. Eneste opplevelsen i løpet av ferien… Men så var det så kostbart, at vi bare måtte si til ungene at: dessverre, vi har ikke mulighet til det.
Vi hadde 5 kroner igjen på kto da vi kom hjem. og da hadde vi kun kjøpt drivstoff og mat.
Dessuten losjerte vi hos kjente og familie, så vi fikk jo mat innimellom også.
Noen år etterpå hadde vi det litt bedre, og de fikk være med til Kristiansand badeland og dyrepark. Og det håper jeg de husker med glede. 🙂
Verden er ikke rettferdig, og jeg har ikke nok hverken penger eller kunnskap til å gjøre den rettferdig heller..
Da må jeg ha en lampe å gni på, slik at ønsker kan gå i oppfyllelse 🙂
Har du noen gang følt deg tvunget til å si eller gjøre noe du egentlig ikke vil?
Det har ihvertfall jeg. Og når jeg da gjør det jeg føler meg tvunget til, så hender det veldig ofte at jeg angrer på at jeg gjorde det, at jeg ikke fulgte den tanken og følelsen jeg hadde sjøl…
For du skjønner, det trenger ikke virke så “farlig” der og da, men så kommer det en dag da det du gjorde, som du følte deg tvunget til, kommer tilbake rett i fleisen, og da er det vanskelig å si:
“Ja, men jeg måtte fordi atte, sånn atte, nei, du skjønner…”
Også skjønner du det egentlig ikke selv heller. Det er bare det at enkelte får deg til å føle at du må…
Nå gjelder dette mange ting, og jeg tenker nå mest på ting som kanskje ikke er så skummelt, eller farlig at du gjør. Det går ikke utover andre heller, det kan være småting, som kan bli store på sikt.
Også fordi at når de rundt deg blir vant til at du gjør som du føler de vil, eller som de sier rett ut, så fortsetter jo denne dansen, og blir til slutt en runddans.
Så kommer du til et punkt, at nei, nå er det slutt, og ikke på grønnsåpa (ref en sketsj), men på at du skal være en skurefille som kan brukes, eller fås til å gjøre det de vil. Samme hvor grumsete hjørnene er, så joda, du sier ja, og bukker, nikker og neier.
Da ser jeg for meg drengen som står ved døra inn til kjøkkenet, med lua mellom hendene, og vrir og vrenger på den, og håper og tror han skal få komme inn i varmen…
Kanskje han gjør det, kanskje ikke..
For plutselig har han sagt eller gjort noe som ikke faller i god jord, og da er det rett på snørra ut igjen…. Og det kan til og med være helt riktig det han sa, det ble bare ikke likt av den/de som hørte det.
Janteloven i Norge har jo vi over en viss alder nesten fått inn med morsmelka, og det sitter noe så inni granskauen hardt i…
Fint at de som er yngre enn oss ikke har lært den, noen burde kanskje hadde et bittelite snev av undervisning i den, men nei, de kommer lenger uten.
Jeg har jo endelig kommet tilbake i hue, men du verden så skjørt det er 😁
Artig å blogge igjen, men så skjer det noe…igjen…
Så nå som jeg endelig følte at det var masse luft og oppdrift i ballongen…
Så, poff, gikk lufta ut, og jeg ramlet nesten pladask ned igjen…
Neida, jeg klarte å stoppe det i dag, og jeg har sitti på hendene mine fram til nå..
Ikke bokstavelig da, jeg har klippet kanter, og fiksa litt ute, så hendene er i gang de, er vel mer fingre over tastatur jeg har holdt igjen til nå.
Det jeg har lyst til å skrive i dag, det skal jeg eventuelt skrive på et lukka Word dokument.
For noen ganger, så blir snille meg rene lemenet…. du vet at de kan bli så sinte at de sprekke?
Lemen som hisses opp, kan plutselig falle om i krampetrekninger og dø. Den vanlige oppfatningen er at de blir så sinte at de «sprekker», men årsaken bak er trolig langvarig stress som kulminerer i en sjokksituasjon
Hentet fra Store norske leksikon
Noen ganger blir jeg først sint, så oppgitt, så lei, så indignert og irritert….og når jeg kjenner på mange følelser på en gang, da kommer skrivetrangen 😉
Et rart blogginnlegg tenker du sikkert nå, det ville jeg tenkt 😄
Men jeg må bare få ut litt, selv om jeg ikke skriver om årsaken. Jeg har nemlig lært at jeg trenger ikke forklare meg, og jeg kan skrive hva jeg vil her, for det er jeg som bestemmer 😁
Sånn, da begynner det å bli mer luft i ballongen igjen 😉☺️
Jeg er ikke helt til stede når jeg har det sånn…er her, men orker liksom ikke forholde meg til ting, og folk på samme måte som når hue er på plass. Vil egentlig bare være for meg selv og i fred..
Heldigvis er den svarte sekken borte, den forsvinner ofte av seg selv, og det vet jeg jo, men fort gjort å glemme det når jeg er midt i, og inni “sekken”. Eller det er ikke helt riktig, for den forsvinner oftest når jeg klarer å kaste av meg ting jeg grubler, bekymrer meg over, og blir lei meg for..
Vi har gjort litt andre ting denne uka, bare for å bryte opp litt. Vi har farta litt, vært på Kafé ..ikke gjort så veldig mye praktisk jobbing..
Vært midt i dyreparken i Gjengstøa…Gjengstøa zoo og jeg har til og med vært på en liten Topptur, denne gangen ikke i reprise 😉
Kan vise deg den senere 🙂
I dag er vi begge litt trøtte, og late, det har regnet mye i går og i dag, så,det var perfekt dag for avslapning. Dessuten er det fredag, og nesten helg 🙂
Jeg fikk strøket klærne mens jeg hørte lydboka Atlas, så har vi sitti her i “gammelstua” og tatt oss en tur “på kafé” igjen. 😉
Vi kjøpte nemlig ikke bare med oss skolebrød i går, neida…vi skeier ut med ostekake i dag. 😁😄
Jeg stryker klær med utsikt over hagen, mot sjøen, og fikk igjen øye på rådyr.
Det er visst mye god mat rundt her ☺️
Når jeg så kom ned til kaffe og kake, fikk jeg snap fra søskenbarnet til Olav.
Han bor slik til at han ser alle cruiseskip som kommer nordfra, før oss, og da får jeg jo ofte vite at det kommer et skip eller flere vår vei.
I dag var det
Så som du skjønner, så er det ikke kjedelig her vi bor.
Mye underholdning 😀
Det som er godt med at hue er på plass igjen, er at jeg plutselig finner glede i bloggen igjen, har mye å skrive om og vise dere. Jeg har jo vært helt tom der også en stund..
Ikke minst var det følelsen, den gode følelsen jeg har pleid å ha her, i og rundt Huset, som plutselig var tilbake da jeg gikk ut og sjekket postkassa tidligere i dag. Regnværet hadde gitt seg, og alt er frodig og grønt, sjøen rolig og det luktet sommer 🙂
Den følelsen av glede og takknemlighet for at vi bor her, at vi kan nyte alt dette rundt oss, og den tryggheten jeg kjenner her. ☺️
Sååå godt å kjenne disse gode tankene og følelsene etter en lang tids dvale 🥰
Med fare for å tråkke noen på tærne, så har jeg lyst til å reflektere litt rundt disse orda:
Date
Treff
Jeg ser mange som skriver på facebook eller andre steder, at de skal på, eller har vært på date..
Noen med et av barna sine, tante, faren, venn eller venninne…etc.
Og hver gang så tenker jeg:
Men er ikke date at en møter en man er forelsket i, kjæreste med, eller gift med?
Illustrasjonsbilde fra nett
Så jeg måtte søke opp ordene, og fant dette:
——————————————————————–
Nå er du pirkete, tenker du kanskje, men jeg synes personlig at det blir mye feil bruk av ord..
Jeg er veldig glad i bokstaver, og ord, og må inn og endre når/hvis jeg oppdager at jeg har skrevet feil eller autokorrekturen har slått inn uten at jeg har fått det med meg.. 😁🙈
Så nøye er det ikke….men for meg er det det. Klarer fint å lese andres feilskriving, eller autokorrekturfeil, uten å få “fnatt”, men ikke hos meg selv.
Etter tips fra Solliv i Dette inlegget, har vi gjort litt for å gjøre noe annet, for å komme i godt humør. Det var ingen nye tips for meg, for jeg har fulgt disse tipsene og andre tips i mange år, men greit å bli minnet om hvor lite som skal til for litt endring i de daglige gjøremålene.
Hennes tips:
“Mitt lill råd er, i morgen finner du og mannen på litt morsomt sammen. Sett på en morsom film! Kjør en liten tur, spis en lunsj et sted. Eller nyt morgenkaffen på et helt annet sted enn du/dere pleier. Nede ved sjøen f.eks..Finn på en litt annerledes dag i morgen, og tenk etter når kvelden kommer om den “søplesekken” du hadde på hodet ble mindre eller helt borte..Lykke til! God klem fra meg…”
I går tok vi henne på ordet, og ettersom vi hadde fartet både mandag og tirsdag, så var det ikke det vi trengte i går. Men jeg fant ut at det var en stund siden vi spiste lunsjen i “gammelstua”, og ettersom den “nye” stua ikke var mulig å bruke i går, så passet jo det fint 😉
Nede ved sjøen var også en mulighet, for været var fint. Men du skjønner…det ble kjørt ut kumøkk på jordet rett over veien her, og det stinka noe veldig, så det frista ikke å være ute. Vi skalka alle luker….altså lukka alle vinduene, og holdt oss inne😁
En som ble blid når han slapp å fikse brødskiva si sjøl 😄😍
Hvis du lurer på hvorfor ikke “nystua” var mulig å bruke, så ser du det her
Vi skal ha på plass en ny vedovn, og da måtte jeg male litt først. Hadde flasset av en del.
Og siden vi må ha bort teppet før denne jobben, så støvsugde og renset jeg det med det samme. Greit å ha noe å gjøre mens malinga tørket 😉😄
Olav jobba litt ute, heldigvis før møkkakjøringa 🙊
Tilbake til lunsjen i gammelstua. Vi så ingen film, men vi ble med på cruise i Middelhavet 😀
Og ikke hvilket som helst cruiseskip. Selveste Crown Princess 🤩
Vi har vel mer lyst til å være med Hurtigruta en gang, men fint å være med på denne måten også.
I dag ble det en kjøretur igjen. Måtte på Kyrksæterøra i noen ærend, og tenkte å gå en tur på kafé, men der var det så mye folk, og vi fant ut at vi heller kjøper med hjem, og tar kaffen i nystua. Forandring fryder 😄
Fortsetter å se på Monster ships vi ☺️
Etter all jobbinga i går (du tror vel ikke jeg “bare” malte og steama?) 😁 orker jeg ikke så mye mer i dag. Strykehaugen får vente…den går ingen vei..
I dag blir det sofatjeneste resten av dagen, bare avbrutt av middagslaging 😉
Hva er best for deg? Ikke la noen fortelle hva som er best for deg.
Når du blir sliten, så ta deg litt tid. La verden bare rase forbi. Det kommer til et punkt hvor kroppen sier stopp, da er det viktig å stoppe opp. Ta vare på deg selv spesielt når du er lei. La ingen fortelle hva som er best for deg.
When you get tired, take some time. Let the world just pass by. It comes to a point where the body says stop, then it is important to stop. Take care of yourself especially when you´re tired. Let no one tell you what´s best for you.
Mannen min er flink til dette. Han kan ta en hel dag hvor han ikke gjør noen ting. Er han sliten, i dårlig form, da tar han hviledag..og da sier han ikke at han er sliten. Jeg ser det på lang avstand uansett.
Allikevel klarer ikke jeg å gjøre det samme.
Jeg gjør det som må gjøres uansett, og så må jeg jo forklare hvorfor jeg ikke orker så mye, eller hvorfor jeg går og legger meg litt.
Han har ikke bedt meg om å forklare noenting, men om jeg ikke gjør det, så er det ikke alltid han har forstått at jeg ikke orker. “Du må jo si ifra “, sier han da.
Det syns nemlig ikke så godt på meg. Ikke fordi jeg er så flink eller noe, jeg er bare vant til å skjule hvordan jeg har det…og spesielt innerst inne.
Men når det først går hull på maska, da er han den beste støtten jeg kan ha.
Ikke alltid jeg får trøst, eller klem. Men vi kan snakke om det, og da er han flink til å sette fingeren på hva som trykker meg, og gang på gang forstår jeg at han ser og forstår mer enn jeg tror, (innimellom) han tar bare ikke tak i det før han må.
Og det er greit, for da får jeg gått igjennom ting selv først, også er jeg mer klar for å ta i mot det han kommer med av råd, tips, og så trøst om det trengs.
Utfordringen er at vi to er veldig like på mange vis, og det er også veldig godt..
Fra dagen vi traff hverandre, har vi ofte følt, lest den andres tanker og følelser til en viss grad, og jeg har nok en utvidet sans på at jeg kjenner hans følelser på meg selv ofte, og kan forveksle det med at det er mine følelser.
Det er ekstra slitsomt, for det får ikke jeg gjort noe med.
Men da tar jeg litt tid for meg selv, enten nede ved sjøen, en liten gåtur, eller i senga, en timeout.
Bare litt alenetid gir meg ofte klarere hode og tanker, og den siste tiden har jeg blitt flinkere til akkurat dette.
Før var det beste medisin, det å gå en tur, gjerne en lang tur. Nå er det ikke ofte jeg klarer lange turer, men vi bor jo så fint midt i naturen, med sjøen, skogen og fjell rundt oss, så jeg kan gå for meg selv nesten rett utenfor døra..ofte en tur i hagen om det er kun det jeg klarer.
For meg er ikke det beste å være med folk, eller farte…
Jeg nyter, og får energi mest alene. Men ja, jeg trenger å treffe andre, være en del av noe, føle meg trygg sammen med folk. Og jeg har tidligere vært med på mye forskjellig, men har ikke det behovet lenger..
Og hjemmekjær, har jeg alltid vært. Nyter en hel dag alene, om jeg skulle få det. Også er det godt å kjenne at jeg savner mannen om det blir for lenge. ❤️
Litt tanker på bloggen i dag også. Greit å ikke bare skrive ting av meg for meg selv. Jeg gjør det også når det trengs, og da kommer de innerste, private tankene, og lagres med passord 😉🙂
Ser jo på kommentarene på gårsdagens innlegg, at det kanskje gjør godt for andre også at jeg deler litt åpent om dette.
God klem til deg som leser, og som trenger en klem akkurat nå 🥰❤️
.Det er så tregt på blogg for tida, så nå skal jeg gjøre noe jeg ser mange gjør….
Lage en overskrift som gjør at man bare MÅ klikke seg inn. Det er så irriterende med slike overskrifter at jeg tenkte jeg skulle teste om det dukket opp noen ekstra om jeg gjorde det. ☺️
Er treg sjøl på blogg jeg, så jeg har ikke noe å klage over 😄
Hvis det er sånn, så får jeg kanskje lage slike klikkbites heretter.
Neida, jeg skal ikke gjøre det. Blir med denne gangen.😉
Og nå til det å ta farvel. Det kan man gjøre på så mange måter.
Ta farvel med noen man ikke lenger kan ha i livet.
Ta farvel med en som er død.
Ta farvel med besøkende.
Ta farvel med mannen som drar på butikken.
Ta farvel til egne dårlige vaner..
Ja, det er så mange måter å ta farvel på…. er vel nesten ingen ende på det.
Alt dette er jo forskjellig fra dag til dag, og mange andre faktorer som sikkert også er en del av årsaken til at det er vanskelig å overholde slike frister.
Selv har jeg jobbet flere steder med slike krav, uten sammenligning forøvrig.
Jobbet for et selskap som kundebehandler for mange år siden, og der var det krav til antall tlf man skulle svare i løpet av en arbeidsdag, sånn ca antall.
Og tok man for få tlf så var man ikke like god arbeider, som de som svarte mange.
Det var akkurat som om det ikke var så viktig at den som ringte inn fikk hjelpen den skulle ha.
Fikk så mange innringere som var sinte fordi de hadde ringt mange ganger, og ikke fått hjelp. Så løste jeg saken for dem, og de kunne vært spart for mye irritasjon og trøbbel.
Ikke alltid jeg fikk til en løsning så fort som jeg burde, men det var jo fordi jeg måtte nøste opp i hvorfor og hva som hadde skjedd.
For meg, og flere med meg, så var det viktig å hjelpe, og finne svar, og når det ikke var bra fordi en tok for få tlf, ja, da er noe galt med systemet, synes jeg.
Et annet firma jeg jobbet for, gikk det også på tid, og effektivitet, og slik er samfunnet blitt.
Alt skal gå så fort, alt skal være så effektivt, og det blir færre og færre ansatte.
Er det rart det blir mange utbrente, og sykmeldte?
Kunne nevnt mange yrker, men regner med at mange av dere har jobbet, eller jobber steder hvor dere opplever det samme.
Effektivitet er viktigere enn alt virker det som..
Hva tenker du om all denne effektiviteten?
Selv tenker jeg at vi ikke at vi trenger gå helt tilbake til slik det var før, men en mellomting kunne vært av det gode 🙂
At vi kunne ha tid til å se hverandre, ha tid til omtanke og omsorg, midt i en travel hverdag.
Spesielt i helsesektoren er dette så viktig, og betyr så utrolig mye ❤️
Selv så trenger jeg ikke bry meg så mye om det, for jeg jobber ikke lenger andre steder enn hjemme, men som bruker, pasient, etc.. så ønsker jeg å bli sett, og hørt 🙂
