Dette ordet rommer mye, og jeg kan noen ganger tenke at jeg er deprimert.  Men så lysner det litt i topplokket igjen, og da føles det ikke sånn likevel.

Jeg vet at det er mange som sliter med depresjon, og ut fra det de forteller, så er det nok langt i fra det jeg kjenner på enkelte dager.

Det er nok mer at min situasjon, ting jeg opplever er deprimerende, og jeg lar meg påvirke av dette.  Det synes på øynene at en ikke har det helt bra…om vi ser godt etter. Noen dager siden dette bildet

 

Hadde jeg vært skikkelig deprimert, ville det nok ikke letnet bare av en god natts søvn. Men det hjelper jo på med god søvn..

 

En god stund nå har jeg syntes at ting har vært tungt.  Det er en sånn følelse av å være inni en svart søppelsekk, som jeg ikke klarer å komme ut av, eller få et hull i så jeg får puste lettere.

Det er omstendigheter rundt meg, og i livet mitt som også fører til dette tungsinnet, og om jeg ikke skulle bli påvirket, så ville jeg nok ikke hatt følelser i det hele tatt. Men jeg takler ting som skjer veldig dårlig når jeg er inni denne sekken..  Har ofte bare lyst til å gråte, og være helt for meg selv. Og noe annet,.. jeg blir så fort sint. Jeg som ikke er ofte sint, liker ikke å kjenne at jeg blir sint av det minste jeg ser, leser, eller opplever.  Da er jeg ikke helt i form 😉

 

De av dere som kjenner meg, og har fulgt meg en stund, vet jo at jeg fikk ME diagnosen for 3 år siden, og at jeg i fjor blokket ut trange blodårer.

Skal ikke si så mye om det, men etter utblokkinga i fjor, hadde jeg et stort håp om at det ikke er ME jeg har, men at det var trange årer som var årsaken til mine plager og utmattelse.

 

Har sagt det til de rundt meg, at dette forhåpentligvis var årsaken.  Men nå, et år etter jeg blokket ut, så er ikke min helsetilstand bedre, den har heller blitt dårligere igjen, så når jeg etterhvert innså at jeg måtte godta at jeg fortsatt har ME, ja, da fikk jeg en sorgreaksjon på nytt. Vet ikke om jeg helt klarer å godta det enda..

 

Dette å ikke klare alt jeg ønsker, å bli sliten, rettere sagt..utmattet, vissen i kroppen, …få vondt av det minste jeg gjør, det gjør hverdagen litt tung. Og dette la seg oppi hodet mitt også, et tungsinn, og en sorg over alt egentlig.

 

Når jeg da kjenner folk med mye alvorligere sykdommer, og som klarer å være positive, ha troa på at ting blir bra, eller vet at det ikke vil bli bra, men allikevel klarer de å være glade, finne fine ord som de deler med oss, og vi beundrer dem, og synes de er helt topp..  men så gjør det meg nesten enda mer tungsinnet.

 

For hva har jeg å klage over liksom?  Jeg dør ikke av denne sykdommen, ihvertfall er det ikke mange som gjør det, men mange må leve med det i mange år, og med enda alvorligere grad enn jeg har.

Noen ligger i et mørkt rom hele dagene, og likevel synes de livet er verdt å leve. ..

 

Hvordan klarer de det?

 

Livet mitt er verdt å leve. Jeg klarer mye i forhold til mange, jeg klarer bare så mye mindre enn jeg har vært vant til..

Jeg er ikke alene, vi er to som begge sliter med hvert vårt, og vi har fine dager, og vi har mindre fine dager…sånn er jo livet for alle, om de er friske eller syke.

Det jeg sliter veldig mye med, er at jeg tror jeg trenger å forklare og forsvare at jeg ikke klarer å stille opp for mine like mye som før.  Jeg sliter enormt med dårlig samvittighet for alt og alle…egentlig uten grunn, det er bare i mitt hode, eller er det det?…

 

De siste dagene har endelig tungsinnet letnet, og jeg føler meg bedre både spykisk og fysisk, måtte det bare vare. 🙂

 

Jeg savner gleden over å være kreativ, finne på noen sprell, som toppturene jeg gikk for 2 år siden, og som du har sett om du har fulgt med meg de siste dagene. Nå har jeg litt glede av å dele de i reprise, men repriser blir aldri det samme som originalen, og første sending.  Jeg liker å være litt “sprø”, ha det moro på min egen bekostning, men som jeg leste i et innlegg hos Zoeticworld så føler jeg meg lite verdt for tida.

 

Hun skriver det så fint, at å slite med psyken gjør en jo ikke mindre verdt! ❤️  Jeg vet at hun sliter en del, men har aldri tenkt på at hun er lite verdifull pga det. Mye er oppi vår eget hode når vi får slike tanker, men det er også folk som kan si ting, gjøre, eller ikke gjøre ting,  som får oss til å føle det sånn.

 

Det hun skrev er også årsaken til at jeg valgte å skrive dette innlegget nå.  Noen ganger er det godt å bare få ting ned på “papiret”..

 

Det fine med å oppleve dette selv, er at en lærer seg at det ikke er “å bare ta seg sammen”   Jeg var veldig god på det før….å ta meg sammen, og bare gjøre. Men når det da ikke går lenger, ja, hva da?