Er du en meningsbærende person? Da er du kanskje en av stadig flere meningsdannere i meningstyranniet.
AV ERLEND LØNNUM
Det har blitt svært vanlig å mene mye om mangt. Jeg mener, det er så mange som mener fremfor å tro og anta, synes og gå ut fra.”
Definisjonen av ordet meninger kan du lese litt om HER
“Mening er en tanke, en fornuftig sammenheng eller en oppfatning.”
Kilde: Store norske leksikon
Det er mange meninger om mangt og meget.
Nå det kommer til blogg, så er mange av oss kanskje litt “meningsløse”
Nei, ikke sånn meningsløs, men at vi deler våre meninger lite.
Da tenker du kanskje at vi ikke har noen meninger i det hele tatt, her vi deler naturbilder, blomster og hjerter.
Men klart vi har meninger, jeg har ihvertfall det.
Av flere grunner, så er jeg ikke så lysten på å mene så høyt hele tiden.
Og kanskje spesielt ikke på blogg som “hele verden” kan lese.
Ikke det at jeg har så mange spesielle meninger, mer at jeg ikke har behov for å mene noe hele tiden, eller rettere sagt/skrevet; Jeg har ikke behov for å fortelle hva jeg mener hele tiden.
Men tro meg, de som kjenner meg, vet at jeg kan si meninga mi når jeg vet at jeg har dekning for det jeg mener, eller tror på det jeg mener noe om.
Og det kan være noe helt annet enn andre mener.
Ser at enkelte har mistet lysten til å blogge, og det kan være mange årsaker til det.
Har selv vurdert flere ganger å slutte, for det har vært litt mye siste året, og når jeg ikke har energi og så mye ork, så sier det seg selv at bloggen må lide for det.
For andre kan det sikkert være at det er sommer og ferie, og andre prioriteringer.
Tror kanskje det også kan være en årsak at enkelte har så sterke meninger om hvordan vi skal blogge, hvem vi skal kommentere, og ikke kommentere, for da holder vi med, eller mot, eller what ever….det menes så mye, og det er lov det.
Er det dermed sagt at vi ikke bryr oss om? Kanskje heller at vi ikke bryr oss med?
Hvem vet hva den enkelte av oss gjør, tar tak i, sier ifra om, uten at vi gjør, eller “mener” det høyt?
Mener noe om mye jeg også som du ser 😉
Jeg tror ikke det er bare jeg som mister motivasjonen av dette, uten at jeg kan påstå det.
Men jeg har funnet ut igjennom livet, at ting jeg kan føle på, eller mene noe om, det er det mange andre som gjør også.
Jeg er nemlig ikke så unik ☺️
En kan mene mye om tistil også, men den er jo fin 😀
Vi har jo mye blomstereng rundt oss, om enn ikke akkurat i hagen, og jeg kjøpte inn en del blomsterfrøposer, og hadde det ut rundt bjørka tidlig, før det grodde igjen
Litt vanskelig å få bra bilde gjennom regntungt vindu 😁
9,6° og regn i dag også, så de fine sommermånedene juni og juli forsvinner i regn og vedfyring.
Tilbake til hvorfor det regner så mye…
Leste nettopp at skal man så blomsterengfrø, så må det vannes jevnlig etterpå. Og det har jo ikke jeg ork til, så da sier det seg selv at det må regne, så det jeg har hatt ut av frø, kan vokse 😄
Så nå har jeg skønt det…
“La regnet øse ned, la det renne strie strømmer”
De flotte peonene var nesten ferdigblomstra, så jeg fikk klippet dem vekk, så vi slipper en haug med hvite peonblader i hele bedet. De drysser jo veldig når de er ferdige.
Det var 4 igjen som sto fint, men de tok jeg med inn, så jeg får nytt synet av dem. Er jo ikke mye vi får vært ute og sett dem nå.
Håper du har litt mer sol der du er, men har du sådd blomstereng, får du ønske deg regn 😉
Hvis du leste det forrige innlegget mitt som heter Millions missing, så fortalte jeg litt om meg selv og ME diagnosen jeg har fått, i tillegg til at det i dag 12.mai, er ME dagen.
Jeg pleier ikke å fokusere så altfor mye på det her i bloggen, men den heter heidisverden MEd ord og bilder, og at ME står med store bokstaver, betyr at jeg også har ME, og at jeg deler litt om det innimellom.
(Vet at det var langt innlegg det forrige også, men her kommer allikevel nok et langt innlegg. ;))
Jeg hadde tidligere bare hørt om denne sykdommen, og tenkte aldri at det var noe som kom til å ramme meg.
Er det ikke sånn vi ofte tenker?
Det gjelder vel stort sett alle sykdommer, leddgikt, demens, kreft, als, diabetes, sjøgrens, osv, osv.
Ingen av oss går og tenker at vi skal få noe av dette. Allikevel er det daglig noen som rammes av en eller annen sykdom.
Jeg liker ikke å fokusere for mye på sykdom og død. Stort sett så er bloggen mitt fristed, men den har også plass for alvoret i livet.
Du som har fulgt meg noen år, vet at jeg liker å ha det artig, jeg liker å skrive, dikte, og fotografere, natur og dyrebilder. Og jeg har ekstremt mange bilder av det, men jeg har også veldig mange bilder av familien.
De som er i familie med meg, slipper nesten aldri unna. Jeg har med mobilen og tar som regel alltid noen bilder.
Hvorfor jeg gjør det? For livet, for å se oss og andre når vi blir gamle, og for barn og barnebarn for at de skal se hvordan det var før, og å sette i album, for å se hva vi gjør, hvem vi gjør det med, og det er utrolig koselig å finne igjen etter en del år. Men dette kan jeg skrive om i et annet innlegg, et sidespor igjen, som jeg er så god på 😉
Tilbake til ME og hva denne sykdommen er. Du kan lese mye om det i forrige innlegg, men etter at jeg har fått denne diagnosen selv, så er det først da jeg virkelig forsto hva de som har ME snakket om, hva de kjenner på og i kroppen, og at jeg “ser” alle de som mangler, og forstår hva som menes med det uttrykket..Ref. Millions missing.
Hvordan de mangler? Jo, de mangler på jobben, i mange familieselskaper, de mangler ved barnas tilstelninger, fotball, håndball, skole osv. Bestefar/bestemor, mormor/morfar, farmor/farfar, og tanter og onkler, de klarer ikke være med på ting fordi de er for dårlige til å være tilstede.
Det er så mange unge, både med og uten barn som har denne sykdommen. Og mange midt i livet og eldre som meg også. De synes ikke så mye for det har vært, og er fortsatt mange myter om denne sykdommen.
Og vet du hva som går igjen av hva de ønsker seg? Et helt vanlig liv. Et liv der de kan følge opp mann/kone og barn, barnebarn. Annen familie. Kunne gå en skikkelig god tur i skogen, på fjellet, nabolaget.
Gå en tur, ta en dusj og ikke måtte ligge og hvile lenge etterpå.
Å våkne om morgenen og føle seg frisk..
Er en med ME med på tilstelninger, må det kanskje dager til med hvile. Og ikke bare etterpå, de må som regel prøve å få hvilt noen dager før også. Og det igjen fører til mange andre utfordringer fordi de vet hvor tungt det kan bli å være med på ting, derfor er det mange som må velge mellom gjøremål, hva som er viktigs der og da…
Du skal få glimt av noen ønsker her:
Så til deg som ikke vet om denne sykdommen, eller som kanskje har hørt om den, du vet noen i din nærhet som har ME, og du forstår ikke helt at de ikke bare kan gjøre slik eller sånn.
Vet du, jeg forstår deg så godt!
Det nytter ikke i det hele tatt å forstå det før du har kjent det på kroppen selv. Det må bare respekteres, og at du tror på den som forteller deg om dette.
Jeg trodde jeg forsto.
Var på besøk til Kari Engesvik (hun som jeg lånte litt tekst av til forrige innlegg) like før jeg fikk diagnosen selv, og trodde jeg forsto, for jeg hadde jo hanglet selv noen år, men ikke så jeg trodde det var ME den gangen.
Jeg har fulgt Annebe på blogg i flere år, og makan til flott og fresh dame skal du lete lenge etter. ☺️
Ikke så lett å se at hun er syk. Men det er hun, og det er ikke mye hun klarer i løpet av en dag. Det er vondt å lese, og når det går en stund uten at hun blogger, da forstår jeg at hun ikke har gode dager.
Jeg trodde jeg forsto – helt til jeg fikk ME diagnosen selv, og min tilstand hadde forverret seg. Først da forsto jeg fullt ut hva de snakket om…
At det er så mange rundt omkring som ligger i seng/sofa, i mørke rom. Som savner, som lengter etter bare det å få føle seg frisk. Det er så utfattelig vondt å vite!
Ofte så ser vi at noen som får feks kreft eller annen alvorlig sykdom deler dette, og det er støtteerklæringer, god bedring meldinger, spleis og det ene med det andre. Og det synes jeg er flott!
MEN, om noen får ME diagnosen, ja, da synes ofte de du forteller det til at det er trist, men så blir det nesten bom stilt.
Vi dør jo ikke av denne sykdommen, vi dør mest sannsynlig med den…
Jeg tror mye av grunnen er at de ikke vet hvordan de skal forholde seg til en som har det. For vi forteller jo at vi blir slitne/utmattet av så lite, at vi kanskje ikke orker lange tlf samtaler ofte etc. etc.
At vi ikke klarer å komme til den avtalen vi hadde…
Men allikevel orker vi, og ikke minst trenger vi omtanke, og at noen bryr seg om oss. Det viktige er at når noen forteller deg at de har ME, så ikke slutt å ringe, sende meldinger, eller lignende. Om du ringer og vedkommende ikke orker å snakke akkurat da, eller må si ifra at nå må jeg dessverre avslutte, så prøv å ikke bli lei deg, eller fornærmet, eller slutt å ringe, selv om jeg forstår godt at det kan være sårende. Tro meg, det har ikke noe med deg å gjøre, det er sykdommen som gjør det.
Det er ikke lett å si ifra om slikt, og jeg tror alle ønsker å snakke med noen, chatte med noen, eller bare vite at noen tenker på deg.
Når du forstår at den som er syk har en dårlig dag, gi en klem om de takler berøring, send en enkel melding med at du tenker på vedkommene. Gi omtanke! ❤️
Å få ME var for meg en lettelse, samtidig en stor sorg. For da hadde jeg mer kunnskap om hva det var, og er, og det var en sykdom jeg absolutt ikke ville ha. Nå vil jeg ikke ha noen sykdom i det hele tatt, men denne er så usynlig invalidiserende, og ofte vanskelig å få rask og god hjelp. Heldigvis hadde jeg en lege som tok tak, og hjalp meg å finne ut av hva som feilte meg. Hun så ikke bare en gammel dame med smerter som skulle være normalt pga alder etc. Hun begynte også å sette seg enda mer inn i ME etter at jeg fikk diagnosen.
Jeg har etter alt jeg har vært igjennom av ting for å prøve å bli bedre i kroppen, bare blitt værre, og symptomer, og PEM kommer oftere, og er værre enn de var for bare halvannet til et år siden.
Jeg kunne oppleve å kjenne at jeg holdt på å besvime om jeg gjorde noe som fikk opp pulsen, eller måtte skynde meg å legge meg ned pga smerter og utmattelse..
En periode var jeg noe bedre, for nå å tåle mindre igjen. Jeg er heldigvis slik at jeg klarer å gjøre ting i huset, lage mat, jeg er med å pusse opp, men er jeg for flink, så kommer smellen i form av influensasymptomer, smerter, hodepine, dårlig søvn m.m. Såkalt PEM
Får jeg PEM må jeg gå og legge meg og hvile en god stund.
Jeg har lest en fin bok som heter Aktivitetsavpassing – for en bedre hverdag med ME, og denne har vært til god hjelp. Derfor gjør jeg litt, også hviler jeg i alt fra 10 – 30 min til en time mellom ting jeg gjør. Da går det stort sett ganske bra så jeg slipper smerter.
Men når jeg jobber i 2 timer eller mer med noe, da kommer smertene, og trenger lenger hvile. Hodet blir ullent, gråten kommer lett, og alt blir tungt.
Dette er fortsatt uvant for meg, for jeg har alltid likt å holde på med ting i huset, bake, vaske, male osv. Ikke minst gå turer.
For ikke å glemme, så har mange ofte dårlig samvittighet, også jeg, selv om jeg vet at det ikke er min skyld at jeg ikke klarer like mye som før.
Nå er jeg under 50 % på det jeg klarer i forhold til før, og det vil si at jeg nok ligger på mild til moderat grad av ME. Det veksler litt på dagene.
Jeg sliter med å gjøre lite nok, for arbeidslysten er stor, og jeg liker også å hjelpe til på så mange måter. Men det går ikke lenger. Det blir ihvertfall minimalt.
Så, sånn går dagene for meg nå. Jeg håper selvfølgelig å bli bedre, men da må jeg bare ligge og hvile mye. Jeg bruker både tlf og pc en del, men da ligger jeg med pc,n på magen som nå, eller med mobilen, og noen ganger helt uten. For den beste hvilen er å ligge, gjerne uten stimuli, ihvertfall innimellom…Eller jeg leser bøker, hører lydbok e.l som ikke tar for mye energi.
Heldigvis har vi flyttet til Huset ved sjøen, og det gir meg bedre livskvalitet, for jeg kommer meg enklere ut, ned til sjøen, og i naturen.
Vi har underholdning med rådyr, ekorn, hare, hakkespett, mange andre fugler, og for ikke å glemme Nemi, hyttenaboens hun og hennes eiere som vi snakker med ofte.
Det er så godt å ha gode naboer som vi har god kjemi med. Begynner å bli mange rundt oss nå, selv om ikke alle bor her, men har hytte i nærheten. Det gjør at vi har sosial omgang med andre uten å måtte dra langt for å få det.
Så jeg vil si, at til tross for ME diagnosen så har jeg det godt, men det dukker opp tanker og følelser av sorg og savn innimellom, og gjerne om natten når jeg ikke får sove…. Men det gjør det jo uansett i livet det da.
Det ble et langt innlegg igjen, men håper du orket å lese også dette. Blir ikke så ofte jeg skrive slike innlegg, men i dag følte jeg for det. ❤️
Nå håper jeg ikke du som eventuelt leser føler at jeg snakker om eller til akkurat deg, for dette er generelt utifra ting jeg leser hos andre som også ha ME, og som de har uttalt.
Dette bildet er fra mine innlegg om alternative toppturer i fjor, og jeg tenker at de kommer i reprise her i år ettersom jeg ikke hadde blogg her, men på nouw da. Tror ikke jeg orker å ta nye toppturer i tillegg til oppussing 😉☺️ Her ligger jeg på soverommet for å hvile, og klare resten av en sommerdag i fjor.
Fortsettelsen på dette bildet kommer i løpet av 10 toppturer 😉🙂
Jeg har tidligere vært veldig prippen, ihvertfall har jeg følt meg sånn.
Særlig når det gjelder å snakke om sex, banning og ting som jeg er oppdratt til å ikke snakke om.
Når vi så noe som omhandlet sex eller nakenhet på tv, da var mamme rask til å si til pappa, som satt med fjernkontrollen, eller måtte bort på tv og trykke på en annen kanal: “Trykk på 16!”
Tror du at vi da måtte se hva som skjedde på tv? Jeg satt som regel med et håndarbeid, eller leste, men da ble det jo automatisk at jeg måtte se.
Og da følte jeg skam og skyld pga at mamma var så hysj og fy med dette.
Egentlig rart at de fikk 6 barn 😉😄
Da vi ble voksne glemte vi jo ikke dette, så mamma har fått høre dette en del ganger, og nå bare ler hun av det. Eller det vil si, hun gjorde det da hun var sitt gamle jeg.
Det som er leit med slik oppdragelse, er at en kan bli prippen, sånn som jeg ble. Ikke sex før ekteskapet, vel, det er jo greit egentlig, Men ikke bare greit det heller tenker jeg nå…
Og det er ihvertfall ikke greit å føle at alt som har med det å gjøre, er skittent, og ikke bra.
Jeg var bare14 år, og en gang jeg var hjemme alene. ( jeg var hjemme alene flere ganger altså), men denne gangen satt jeg å så på tv. Vi hadde nettopp fått tv, og det var jo mye spennende å se på.
Men så kom en film på tv, med Grynet Molvig husker jeg. Hva filmen het, det vet jeg ikke….
Plutselig så lå hun naken på en seng, og jeg fikk jo hetta, ble flau (selv om jeg satt alene), og dårlig samvittighet. Så hva gjorde jeg da?
Jo, jeg, lydig som jeg var, jeg slo av tv. Men glemte jo aldri det jeg så. Og det var jo ikke noe galt med det i det hele tatt.
Det er mye bedre at man får et normalt forhold til nakenhet, og kropp, om enn kanskje ikke så normalt som alt har blitt nå. Ungene som har tilgang til nett, de får jo mer enn nok undervisning, om en skal kalle det det,.. tidlig.
Nå skal det sies at jeg fortsatt er litt prippen når det gjelder hvor langt man har kommet i enkelte realityprogrammer. Da har jeg nok med det som kommer fram på overskrifter. Jeg synes fortsatt at enkelte ting hører hjemme privat og ikke til alles skue.
Det kan diskuteres hva som er rett og galt, og det er vel ingen fasit på det, men for meg så var det ikke bra å ha så streng oppdragelse på dette. Nå har jeg jo forandret meg en god del, for det må man gjøre når man flytter til trøndelag og gifter seg med en trønder.
Nøtter,nte å være prippen da! 😀
Liker fortsatt ikke banning, enkelte ord og uttrykk er greit det, men jeg synes det er unødvendig om det blir for mye av det.
For mange år siden sa jeg til en som bannet i hver eneste setning: “Nå må du vaske munnen din med såpe!”
Han kikket på meg, også sa han: ” Er du religiøs eller?”
Jaja, jeg var og er jo det, eller som jeg sier, Jeg tror på Jesus og Gud. 🙂
….Sånn at det ble litt enklere å lokalisere hvor den enkelte var.
Grunnen til at jeg kom på det nå, var at jeg ser det er så mange som er inne og leser innlegg jeg legger ut, som aldri gir lyd fra seg. 😉
Å lokalisere dem, det klarer jeg, men det er få som gir et lite pip, så jeg vet hva de tenker, og da føler jeg at det er vår lille bloggblokk som leser, og kommenterer.
Når jeg da ser hvor mange forskjellige som er inne og leser, da blir jeg noen ganger litt svett, og tenker….
“Huff, jeg må tenke meg litt mer om når jeg skriver”
Folk må jo tenke at jeg er spik, spenna gæren 😲😳
Eller kanskje ikke? ☺️
Ser at det er mange av de samme som går igjen, helt fra Dublin til Karasjok, Spania og Rakkestad, Sarpsborg, Fredrikstad, Oslo, Drammen, Vinje, Aure, Kristiansand, Salangen, Voss, Sandefjord, Kristiansund, Amerika, Sandnes, Stavanger, Alta, Tromsø, Lødingen, Luleå og mange flere. 😀
Bare noen av de jeg kom på i farta.
Er litt artig å følge med på det også innimellom 🙂
Men du, gi et lite pip da vel 😉🙂 Jeg er så glad for alle som legger igjen en liten hilsen, for da blir vi kjent på et vis.
Og jeg har alltid likt å bli kjent med nye folk 😉😀
Finner du meg på Facebook, er det lov å sende privat melding også 🙂
Alt er jo relativt, så når jeg sier mange, så er det ikke mange hundre., men mange for meg ☺️
Hva med alle oss som har jobbet hele livet, og aldri kommet opp i slike summer som tilsynelatende er lønna til vanlige folk? Vi får ofte til svar, at vi kan skylde oss selv som har valgt de yrkene vi har valgt, eller tatt for lite utdannelse etc.etc.
Som Randi, så blir jeg provosert, og da måtte jeg også komme med et innlegg om dette.
Det er faktiskt mange som ikke er så høyt oppe som 400 000 i året en gang, og helt sikkert mange like over 300 000 også.
De som sitter og styrer og steller, har jo lønninger som vi bare kan drømme om, for ikke å nevne de som sparker fotball, er direktører, ledere e.l.
HER kan du lese litt om hva de gjør for vanlige folk, feks vi som er utføretrygdede. Og det kan du lese hos Zoeticworld, Hun har innlegg om hvordan det er å prøve å jobbe som ufør, og at hun måtte slutte med det da det ble altfor utfordrende å klare det innenfor det Nav har bestemt er lov å tjene. Fant ikke innlegget hennes nå, men ligger inne på sida hennes. Kanskje du kan linke det hvis du kommentere dette Helene?
For ikk å glemme Aud Marit, som ofte går sulten og sitter hjemme og fryser fordi strømmen har blitt så dyr.
Joda, jeg vet at det er noen som nå vil si, at det er bare å prioritere det. Men vet du hva?
Det er faktisk ikke alle som har noe å prioritere av. De som må telle hver krone for å handle et minimum av ting de trenger.
Og hvis du lurer på hvordan jeg kan vite det, så er det fordi jeg har vært der selv. Og var ikke skyld i det selv heller. Noen er sikkert skyld i å ha lite penger, men jeg tror de fleste som har dårlig råd, har slitt hele livet mer eller mindre, og når helsa heller ikke er på deres side, og en blir ufør, da blir det ikke mye å leve at.
Jeg var heldig som hadde en jobb hvor jeg tjente litt bedre de siste 3 årene, og har derfor en grei månedsinntekt. Allikevel var det langt igjen til “vanlige folks inntekt”.
Men om jeg hadde bodd alene, så ville jeg nok slitt jeg også med alle utgiftene, og måtte tenkt på hva jeg brukte pengene til.
Nå tenker jeg på det uansett, for det er noe jeg har blitt vant til etter mange år med dårlig råd, men jeg er heldig, for vi er to som deler på utgiftene.
Husker så altfor godt hvordan det var å ha små barn, og vi satt på foreldremøter og de skulle på skoletur hit, og dit, og trengte skiutstyr, og det ene med det andre.
Da var jeg ærlig, og svarte at mine kunne ikke være med, for vi hadde ikke råd til det. Vi hadde ikke noe ekstra i det hele tatt, heller minus.
Og når jeg da fikk beskjed om å prioritere, ja, da treffer det veldig. For hvordan skal man kunne prioritere når man ikke har noe å prioritere av!!
For ikke å glemme når ungene sa at skoa var for små, eller klærne. Jeg husker at jeg fikk vondt i magen, og ble kvalm. Vi hadde jo ikke penger til nye klær.
Heldigvis hadde vi en bruktbutikk der vi bodde, og der handlet jeg en del. I tillegg hadde ungene en farmor som sydde om klær og hjalp oss mye.
Jeg er så takknemlig for at jeg hadde snill og hjelpsom familie, som hjalp i krise, og var der for meg/oss. Og jeg er heldig stilt, for nå er det min tur til å hjelpe andre når jeg ser det trengs.
Og noe av det dummeste jeg hører, er når folk med mer penger enn de trenger sier at penger ikke betyr noe 😳😲
Nei, så klart det ikke betyr noe når du har alt du trenger, og kan kjøpe det du vil, når du vil.
Det er først når du ikke har penger at de virkelig betyr noe!
Vel, dette var mitt lille hjertesukk, og frustrasjonsinnlegg i dag.
Skulle ønske det var flere vanlige folk jeg, og at flere av oss var i den kategorien ❤️
Sensitiv betyr følsom for fysisk eller psykisk påvirkning; overfølsom, nærtagende.
I tillegg brukes ordet om noe som kan vekke sterke reaksjoner, og som derfor bør unngås eller hemmeligholdes, for eksempel sensitive personopplysninger.
Sensitiv brukes også om noe som berører personlige eller forretningsmessige forhold og må behandles med diskresjon.
Sensitivitet er følsomhet, det å være sensitiv, en evne til å bruke sansene effektivt.
Hva kjennetegner en sensitiv person?
Som høysensitiv er du var for støy og kaos. Du er mer oppmerksom enn andre, og tar inn over deg små nyanser og inntrykk i enhver situasjon. Du blir lett overveldet av egne og andres følelser. Dermed blir du overstimulert og sliten.
Hvordan vet man at man er høy sensitiv?
– Å være høysensitiv kjennetegnes av at man er ekstra vâr, intuitiv og oppmerksom på atmosfærer og situasjoner, som stemningen i et rom, hvordan andre mennesker har det, om det er konflikter under overflaten, sier Trude Sletteland daglig leder for Impulssenteret AS og leder for Senter for høysensitivitet.
Blir fort overveldet?
Følsomme blir raskere overveldet av inntrykk fra omverdenen, og trenger mer avstand til andre mennesker. Det betyr ikke at alle som er veldig følsomme, er innadvendte. Men det er som om man mangler en vegg mellom seg selv og omverdenen. Den følsomme fornemmer stemninger og andres reaksjoner veldig raskt.
Disse utklipp er hentet fra Store norske leksikon, ABC Nyheter, og Impulssenteret AS
-Selv har jeg nok alltid vært ganske sensitiv, og jeg vil nok si at jeg er høysensitiv. Forsto ikke det før, men jeg senser fort stemning i rommet, og hvordan den enkelte er, eller har det.
Sier ikke at jeg alltid har rett, men forbausende ofte så treffer den følelsen jeg får ved første møte. Og det fører også til at jeg ofte er en slags mekler i enkelte situasjoner. Jeg vil at alle skal ha det bra, og det igjen kan føre til at jeg prøver å gjøre alle til lags. Noe som ikke alltid er så lurt å gjøre.
Vi hadde litt om dette i en jobbsammenheng jeg var i, og når vi skulle si litt om våre tanker om de andre, så traff jeg så blink at noen til og med ble sinte på meg. Hvordan kunne jeg si det, jeg kjente dem jo ikke. Men så kom det fram at det stemte likevel.
Og det er litt skremmende og slitsomt til tider.
En såkalt 6. sans har jeg nok også til en viss grad, for jeg har sagt ting til folk som også har stemt.
Et eksempel var et par ungjenter jeg jobbet sammen med for mange år siden. Den eldste av disse to søstrene skulle opp til eksamen og lurte på om hun kom til å komme opp i muntlig. Dette kom fram i en samtale, og hun spurte ikke meg direkte, men så datt det ut av meg:
“Nei, du kommer ikke opp i muntlig.”
Og det gjorde hun heller ikke.
Da kom også den yngste søstra en liten stund etterpå og spurte meg direkte om hun kom til å slippe å komme opp også.
Og da svarte jeg:
“ja, du kommer ikke opp i muntlig”.
Men jeg hadde ikke før sagt det, så måtte jeg dessverre si:
“Jo, du kommer opp i muntlig.” For jeg kjente det var feil når jeg sa hun ikke kom opp.
Også stemte det også. Da ble jeg nesten litt skremt sjøl. Og slike ting har jeg opplevd mange ganger, og det er nesten som en innskytelse som dukker opp.
Det er ikke alltid at jeg tar rett, men da er det som regel fordi jeg lar andre ting, tanker og følelser styre over det jeg kjenner.
Nå er jeg nok ikke så văr at jeg er en såkalt synsk person, mer ting som bare dukker opp når det trengs.
Har ikke ønsket å snakke så høyt om det heller, for da tenker jeg at, kanskje jeg mister den sansen. Men det gjør jeg nok ikke.
Skulle nesten ønske det, for det er slitsomt å være sensitiv og ta inn både innenfra og utenfra hele tiden.
Jeg var også veldig nærtagende før, men det har jeg lært meg å ikke være lenger.
Joda, det hender jeg tar meg nær av ting enda, men da tar jeg en liten prat med meg selv, eller noen andre, så går det mye raskere over.
Uansett hva vi møter i livet, så tror jeg vi takler mye mer enn vi selv tror vi takler.
Jeg er selv et levende bevis på det, for som lita og ungdom, så trodde jeg at NÅ, nå klarer jeg ikke mer. Og hadde jeg visst da hva livet hadde å by på, så hadde jeg gjemt meg godt under dyna og blitt der.
Men så har jeg taklet det likevel. Jeg klarte det! Og nå sier jeg heller ikke at jeg er superflink på å takle ting, for det hender det går veldig skeis, og at jeg gjemmer meg litt under dyna sånn mentalt, men kommer meg raskere opp igjen nå heldigvis.
Jeg synes det er lærerikt å se på Kompani Lauritsen. For selv om det er en del fiktive ting som skjer, og jeg ikke liker krig, eller våpenbruk, så må de igjennom mange tøffe ting, og det er fascinerende å se hvor forskjellig den enkelte takler det.
Men hvis de ikke gir opp, så kommer alle sterkere ut av det. Og det tror jeg selv livet også handler om.
Vi sier jo:
Det som ikke dreper oss, gjør oss sterkere. Og det tror jeg virkelig er sant!
I går snakket jeg med sønnen min, og da spurte han om det var godt å ha påskeferie 🙂 Med en liten humoristisk undertone, for vi har jo fri hele tiden nå. 😁
Og da svarte jeg: Ja det er godt med påskeferie, og det ble plutselig påskefølelse når påskepynten kom fram 😀
