Nok en utfordring som jeg så hos Kari Engesvik
Jeg har mye å være takknemlig for:
Mannen min ❤️
Hjemmet vårt 🥰
Familien min/vår ❤️
Utsikten og naturen utenfor Huset 🥰
Fred i landet vårt ❤️
Alle de flotte dyrene rundt oss her ved sjøen 🥰
Blomstene som lyser opp naturen med sine vakre farger 🥰
Mye mer jeg er takknemlig for, men kan godt ta et takknemlighetsinnlegg ved en senere anledning også 😊❤️
Tar du også utfordringen?
Hvis du leste det forrige innlegget mitt som heter Millions missing, så fortalte jeg litt om meg selv og ME diagnosen jeg har fått, i tillegg til at det i dag 12.mai, er ME dagen.
Jeg pleier ikke å fokusere så altfor mye på det her i bloggen, men den heter heidisverden MEd ord og bilder, og at ME står med store bokstaver, betyr at jeg også har ME, og at jeg deler litt om det innimellom.
(Vet at det var langt innlegg det forrige også, men her kommer allikevel nok et langt innlegg. ;))
Jeg hadde tidligere bare hørt om denne sykdommen, og tenkte aldri at det var noe som kom til å ramme meg.
Er det ikke sånn vi ofte tenker?
Det gjelder vel stort sett alle sykdommer, leddgikt, demens, kreft, als, diabetes, sjøgrens, osv, osv.
Ingen av oss går og tenker at vi skal få noe av dette. Allikevel er det daglig noen som rammes av en eller annen sykdom.
Jeg liker ikke å fokusere for mye på sykdom og død. Stort sett så er bloggen mitt fristed, men den har også plass for alvoret i livet.
Du som har fulgt meg noen år, vet at jeg liker å ha det artig, jeg liker å skrive, dikte, og fotografere, natur og dyrebilder. Og jeg har ekstremt mange bilder av det, men jeg har også veldig mange bilder av familien.
De som er i familie med meg, slipper nesten aldri unna. Jeg har med mobilen og tar som regel alltid noen bilder.
Hvorfor jeg gjør det? For livet, for å se oss og andre når vi blir gamle, og for barn og barnebarn for at de skal se hvordan det var før, og å sette i album, for å se hva vi gjør, hvem vi gjør det med, og det er utrolig koselig å finne igjen etter en del år. Men dette kan jeg skrive om i et annet innlegg, et sidespor igjen, som jeg er så god på 😉
Tilbake til ME og hva denne sykdommen er. Du kan lese mye om det i forrige innlegg, men etter at jeg har fått denne diagnosen selv, så er det først da jeg virkelig forsto hva de som har ME snakket om, hva de kjenner på og i kroppen, og at jeg “ser” alle de som mangler, og forstår hva som menes med det uttrykket..Ref. Millions missing.
Hvordan de mangler? Jo, de mangler på jobben, i mange familieselskaper, de mangler ved barnas tilstelninger, fotball, håndball, skole osv. Bestefar/bestemor, mormor/morfar, farmor/farfar, og tanter og onkler, de klarer ikke være med på ting fordi de er for dårlige til å være tilstede.
Det er så mange unge, både med og uten barn som har denne sykdommen. Og mange midt i livet og eldre som meg også. De synes ikke så mye for det har vært, og er fortsatt mange myter om denne sykdommen.
Og vet du hva som går igjen av hva de ønsker seg? Et helt vanlig liv. Et liv der de kan følge opp mann/kone og barn, barnebarn. Annen familie. Kunne gå en skikkelig god tur i skogen, på fjellet, nabolaget.
Gå en tur, ta en dusj og ikke måtte ligge og hvile lenge etterpå.
Å våkne om morgenen og føle seg frisk..
Er en med ME med på tilstelninger, må det kanskje dager til med hvile. Og ikke bare etterpå, de må som regel prøve å få hvilt noen dager før også. Og det igjen fører til mange andre utfordringer fordi de vet hvor tungt det kan bli å være med på ting, derfor er det mange som må velge mellom gjøremål, hva som er viktigs der og da…
Du skal få glimt av noen ønsker her:
Så til deg som ikke vet om denne sykdommen, eller som kanskje har hørt om den, du vet noen i din nærhet som har ME, og du forstår ikke helt at de ikke bare kan gjøre slik eller sånn.
Vet du, jeg forstår deg så godt!
Det nytter ikke i det hele tatt å forstå det før du har kjent det på kroppen selv. Det må bare respekteres, og at du tror på den som forteller deg om dette.
Jeg trodde jeg forsto.
Var på besøk til Kari Engesvik (hun som jeg lånte litt tekst av til forrige innlegg) like før jeg fikk diagnosen selv, og trodde jeg forsto, for jeg hadde jo hanglet selv noen år, men ikke så jeg trodde det var ME den gangen.
Jeg har fulgt Annebe på blogg i flere år, og makan til flott og fresh dame skal du lete lenge etter. ☺️
Ikke så lett å se at hun er syk. Men det er hun, og det er ikke mye hun klarer i løpet av en dag. Det er vondt å lese, og når det går en stund uten at hun blogger, da forstår jeg at hun ikke har gode dager.
Jeg trodde jeg forsto – helt til jeg fikk ME diagnosen selv, og min tilstand hadde forverret seg. Først da forsto jeg fullt ut hva de snakket om…
At det er så mange rundt omkring som ligger i seng/sofa, i mørke rom. Som savner, som lengter etter bare det å få føle seg frisk. Det er så utfattelig vondt å vite!
Ofte så ser vi at noen som får feks kreft eller annen alvorlig sykdom deler dette, og det er støtteerklæringer, god bedring meldinger, spleis og det ene med det andre. Og det synes jeg er flott!
MEN, om noen får ME diagnosen, ja, da synes ofte de du forteller det til at det er trist, men så blir det nesten bom stilt.
Vi dør jo ikke av denne sykdommen, vi dør mest sannsynlig med den…
Jeg tror mye av grunnen er at de ikke vet hvordan de skal forholde seg til en som har det. For vi forteller jo at vi blir slitne/utmattet av så lite, at vi kanskje ikke orker lange tlf samtaler ofte etc. etc.
At vi ikke klarer å komme til den avtalen vi hadde…
Men allikevel orker vi, og ikke minst trenger vi omtanke, og at noen bryr seg om oss. Det viktige er at når noen forteller deg at de har ME, så ikke slutt å ringe, sende meldinger, eller lignende. Om du ringer og vedkommende ikke orker å snakke akkurat da, eller må si ifra at nå må jeg dessverre avslutte, så prøv å ikke bli lei deg, eller fornærmet, eller slutt å ringe, selv om jeg forstår godt at det kan være sårende. Tro meg, det har ikke noe med deg å gjøre, det er sykdommen som gjør det.
Det er ikke lett å si ifra om slikt, og jeg tror alle ønsker å snakke med noen, chatte med noen, eller bare vite at noen tenker på deg.
Når du forstår at den som er syk har en dårlig dag, gi en klem om de takler berøring, send en enkel melding med at du tenker på vedkommene. Gi omtanke! ❤️
Å få ME var for meg en lettelse, samtidig en stor sorg. For da hadde jeg mer kunnskap om hva det var, og er, og det var en sykdom jeg absolutt ikke ville ha. Nå vil jeg ikke ha noen sykdom i det hele tatt, men denne er så usynlig invalidiserende, og ofte vanskelig å få rask og god hjelp. Heldigvis hadde jeg en lege som tok tak, og hjalp meg å finne ut av hva som feilte meg. Hun så ikke bare en gammel dame med smerter som skulle være normalt pga alder etc. Hun begynte også å sette seg enda mer inn i ME etter at jeg fikk diagnosen.
Jeg har etter alt jeg har vært igjennom av ting for å prøve å bli bedre i kroppen, bare blitt værre, og symptomer, og PEM kommer oftere, og er værre enn de var for bare halvannet til et år siden.
Jeg kunne oppleve å kjenne at jeg holdt på å besvime om jeg gjorde noe som fikk opp pulsen, eller måtte skynde meg å legge meg ned pga smerter og utmattelse..
En periode var jeg noe bedre, for nå å tåle mindre igjen. Jeg er heldigvis slik at jeg klarer å gjøre ting i huset, lage mat, jeg er med å pusse opp, men er jeg for flink, så kommer smellen i form av influensasymptomer, smerter, hodepine, dårlig søvn m.m. Såkalt PEM
PEM betyr anstrengelsesutløst symptomforverring.
Får jeg PEM må jeg gå og legge meg og hvile en god stund.
Jeg har lest en fin bok som heter Aktivitetsavpassing – for en bedre hverdag med ME, og denne har vært til god hjelp. Derfor gjør jeg litt, også hviler jeg i alt fra 10 – 30 min til en time mellom ting jeg gjør. Da går det stort sett ganske bra så jeg slipper smerter.
Men når jeg jobber i 2 timer eller mer med noe, da kommer smertene, og trenger lenger hvile. Hodet blir ullent, gråten kommer lett, og alt blir tungt.
Dette er fortsatt uvant for meg, for jeg har alltid likt å holde på med ting i huset, bake, vaske, male osv. Ikke minst gå turer.
For ikke å glemme, så har mange ofte dårlig samvittighet, også jeg, selv om jeg vet at det ikke er min skyld at jeg ikke klarer like mye som før.
Nå er jeg under 50 % på det jeg klarer i forhold til før, og det vil si at jeg nok ligger på mild til moderat grad av ME. Det veksler litt på dagene.
Jeg sliter med å gjøre lite nok, for arbeidslysten er stor, og jeg liker også å hjelpe til på så mange måter. Men det går ikke lenger. Det blir ihvertfall minimalt.
Så, sånn går dagene for meg nå. Jeg håper selvfølgelig å bli bedre, men da må jeg bare ligge og hvile mye. Jeg bruker både tlf og pc en del, men da ligger jeg med pc,n på magen som nå, eller med mobilen, og noen ganger helt uten. For den beste hvilen er å ligge, gjerne uten stimuli, ihvertfall innimellom…Eller jeg leser bøker, hører lydbok e.l som ikke tar for mye energi.
Heldigvis har vi flyttet til Huset ved sjøen, og det gir meg bedre livskvalitet, for jeg kommer meg enklere ut, ned til sjøen, og i naturen.
Vi har underholdning med rådyr, ekorn, hare, hakkespett, mange andre fugler, og for ikke å glemme Nemi, hyttenaboens hun og hennes eiere som vi snakker med ofte.
Det er så godt å ha gode naboer som vi har god kjemi med. Begynner å bli mange rundt oss nå, selv om ikke alle bor her, men har hytte i nærheten. Det gjør at vi har sosial omgang med andre uten å måtte dra langt for å få det.
Så jeg vil si, at til tross for ME diagnosen så har jeg det godt, men det dukker opp tanker og følelser av sorg og savn innimellom, og gjerne om natten når jeg ikke får sove…. Men det gjør det jo uansett i livet det da.
Det ble et langt innlegg igjen, men håper du orket å lese også dette. Blir ikke så ofte jeg skrive slike innlegg, men i dag følte jeg for det. ❤️
Nå håper jeg ikke du som eventuelt leser føler at jeg snakker om eller til akkurat deg, for dette er generelt utifra ting jeg leser hos andre som også ha ME, og som de har uttalt.
Dette bildet er fra mine innlegg om alternative toppturer i fjor, og jeg tenker at de kommer i reprise her i år ettersom jeg ikke hadde blogg her, men på nouw da. Tror ikke jeg orker å ta nye toppturer i tillegg til oppussing 😉☺️ Her ligger jeg på soverommet for å hvile, og klare resten av en sommerdag i fjor.
Fortsettelsen på dette bildet kommer i løpet av 10 toppturer 😉🙂
Jeg kom til å tenke på dette etter innlegget mitt tidligere i dag. Du kan se det HER
Det jeg kom til å tenke på, er at den pripne og forsiktige jenta jeg en gang var, hun har forsvunnet litt etter litt.
I Din ordbok står dette om å være prippen:
Fra: Den Norske Akademiske ordbok
Jeg har tidligere vært veldig prippen, ihvertfall har jeg følt meg sånn.
Særlig når det gjelder å snakke om sex, banning og ting som jeg er oppdratt til å ikke snakke om.
Når vi så noe som omhandlet sex eller nakenhet på tv, da var mamme rask til å si til pappa, som satt med fjernkontrollen, eller måtte bort på tv og trykke på en annen kanal: “Trykk på 16!”
Tror du at vi da måtte se hva som skjedde på tv? Jeg satt som regel med et håndarbeid, eller leste, men da ble det jo automatisk at jeg måtte se.
Og da følte jeg skam og skyld pga at mamma var så hysj og fy med dette.
Egentlig rart at de fikk 6 barn 😉😄
Da vi ble voksne glemte vi jo ikke dette, så mamma har fått høre dette en del ganger, og nå bare ler hun av det. Eller det vil si, hun gjorde det da hun var sitt gamle jeg.
Det som er leit med slik oppdragelse, er at en kan bli prippen, sånn som jeg ble. Ikke sex før ekteskapet, vel, det er jo greit egentlig, Men ikke bare greit det heller tenker jeg nå…
Og det er ihvertfall ikke greit å føle at alt som har med det å gjøre, er skittent, og ikke bra.
Jeg var bare14 år, og en gang jeg var hjemme alene. ( jeg var hjemme alene flere ganger altså), men denne gangen satt jeg å så på tv. Vi hadde nettopp fått tv, og det var jo mye spennende å se på.
Men så kom en film på tv, med Grynet Molvig husker jeg. Hva filmen het, det vet jeg ikke….
Plutselig så lå hun naken på en seng, og jeg fikk jo hetta, ble flau (selv om jeg satt alene), og dårlig samvittighet. Så hva gjorde jeg da?
Jo, jeg, lydig som jeg var, jeg slo av tv. Men glemte jo aldri det jeg så. Og det var jo ikke noe galt med det i det hele tatt.
Det er mye bedre at man får et normalt forhold til nakenhet, og kropp, om enn kanskje ikke så normalt som alt har blitt nå. Ungene som har tilgang til nett, de får jo mer enn nok undervisning, om en skal kalle det det,.. tidlig.
Nå skal det sies at jeg fortsatt er litt prippen når det gjelder hvor langt man har kommet i enkelte realityprogrammer. Da har jeg nok med det som kommer fram på overskrifter. Jeg synes fortsatt at enkelte ting hører hjemme privat og ikke til alles skue.
Det kan diskuteres hva som er rett og galt, og det er vel ingen fasit på det, men for meg så var det ikke bra å ha så streng oppdragelse på dette. Nå har jeg jo forandret meg en god del, for det må man gjøre når man flytter til trøndelag og gifter seg med en trønder.
Nøtter,nte å være prippen da! 😀
Liker fortsatt ikke banning, enkelte ord og uttrykk er greit det, men jeg synes det er unødvendig om det blir for mye av det.
For mange år siden sa jeg til en som bannet i hver eneste setning: “Nå må du vaske munnen din med såpe!”
Han kikket på meg, også sa han: ” Er du religiøs eller?”
Jaja, jeg var og er jo det, eller som jeg sier, Jeg tror på Jesus og Gud. 🙂
Hva med deg? Er du prippen?
Husker du når vi lekte gjemsel, boksen går, titten på hjørnet, og mange andre leker?
Noen ganger, når vi lekte gjemsel, kunne den som lette rope: “Gi et lite pip”
….Sånn at det ble litt enklere å lokalisere hvor den enkelte var.
Grunnen til at jeg kom på det nå, var at jeg ser det er så mange som er inne og leser innlegg jeg legger ut, som aldri gir lyd fra seg. 😉
Å lokalisere dem, det klarer jeg, men det er få som gir et lite pip, så jeg vet hva de tenker, og da føler jeg at det er vår lille bloggblokk som leser, og kommenterer.
Når jeg da ser hvor mange forskjellige som er inne og leser, da blir jeg noen ganger litt svett, og tenker….
“Huff, jeg må tenke meg litt mer om når jeg skriver”
Folk må jo tenke at jeg er spik, spenna gæren 😲😳
Eller kanskje ikke? ☺️
Ser at det er mange av de samme som går igjen, helt fra Dublin til Karasjok, Spania og Rakkestad, Sarpsborg, Fredrikstad, Oslo, Drammen, Vinje, Aure, Kristiansand, Salangen, Voss, Sandefjord, Kristiansund, Amerika, Sandnes, Stavanger, Alta, Tromsø, Lødingen, Luleå og mange flere. 😀
Bare noen av de jeg kom på i farta.
Er litt artig å følge med på det også innimellom 🙂
Men du, gi et lite pip da vel 😉🙂 Jeg er så glad for alle som legger igjen en liten hilsen, for da blir vi kjent på et vis.
Og jeg har alltid likt å bli kjent med nye folk 😉😀
Finner du meg på Facebook, er det lov å sende privat melding også 🙂
Alt er jo relativt, så når jeg sier mange, så er det ikke mange hundre., men mange for meg ☺️
Tør du gi et lite pip? 😳🙂
Gårsdagens solnedgang 🌞
Neida, ikke sjakk, matt!
Mer at jeg reagerer når jeg leser dette innlegget hos Natheless. Hun skriver et flott innlegg i dag! 😀
Tenk å lage en reklame med spørsmålet om hvor lenge en har tenkt å leve da! Hvem er det som vet det liksom.
Nei, nå er det noen som må finne seg en annen jobb, både i reklamebransjen, og økonomer av mange slag.
Det er vanlige folks tur…
Når det sies at vanlige folk, er de med inntekter over 5 – 600 000, ja, da er det, som jeg skrev til Randi, veldig mange uvanlige folk gitt!
Du kan lese hele innlegget hos Nettavisen HER
Hva med alle oss som har jobbet hele livet, og aldri kommet opp i slike summer som tilsynelatende er lønna til vanlige folk? Vi får ofte til svar, at vi kan skylde oss selv som har valgt de yrkene vi har valgt, eller tatt for lite utdannelse etc.etc.
Som Randi, så blir jeg provosert, og da måtte jeg også komme med et innlegg om dette.
Det er faktiskt mange som ikke er så høyt oppe som 400 000 i året en gang, og helt sikkert mange like over 300 000 også.
De som sitter og styrer og steller, har jo lønninger som vi bare kan drømme om, for ikke å nevne de som sparker fotball, er direktører, ledere e.l.
HER kan du lese litt om hva de gjør for vanlige folk, feks vi som er utføretrygdede. Og det kan du lese hos Zoeticworld, Hun har innlegg om hvordan det er å prøve å jobbe som ufør, og at hun måtte slutte med det da det ble altfor utfordrende å klare det innenfor det Nav har bestemt er lov å tjene. Fant ikke innlegget hennes nå, men ligger inne på sida hennes. Kanskje du kan linke det hvis du kommentere dette Helene?
For ikk å glemme Aud Marit, som ofte går sulten og sitter hjemme og fryser fordi strømmen har blitt så dyr.
Joda, jeg vet at det er noen som nå vil si, at det er bare å prioritere det. Men vet du hva?
Det er faktisk ikke alle som har noe å prioritere av. De som må telle hver krone for å handle et minimum av ting de trenger.
Og hvis du lurer på hvordan jeg kan vite det, så er det fordi jeg har vært der selv. Og var ikke skyld i det selv heller. Noen er sikkert skyld i å ha lite penger, men jeg tror de fleste som har dårlig råd, har slitt hele livet mer eller mindre, og når helsa heller ikke er på deres side, og en blir ufør, da blir det ikke mye å leve at.
Jeg var heldig som hadde en jobb hvor jeg tjente litt bedre de siste 3 årene, og har derfor en grei månedsinntekt. Allikevel var det langt igjen til “vanlige folks inntekt”.
Men om jeg hadde bodd alene, så ville jeg nok slitt jeg også med alle utgiftene, og måtte tenkt på hva jeg brukte pengene til.
Nå tenker jeg på det uansett, for det er noe jeg har blitt vant til etter mange år med dårlig råd, men jeg er heldig, for vi er to som deler på utgiftene.
Husker så altfor godt hvordan det var å ha små barn, og vi satt på foreldremøter og de skulle på skoletur hit, og dit, og trengte skiutstyr, og det ene med det andre.
Da var jeg ærlig, og svarte at mine kunne ikke være med, for vi hadde ikke råd til det. Vi hadde ikke noe ekstra i det hele tatt, heller minus.
Og når jeg da fikk beskjed om å prioritere, ja, da treffer det veldig. For hvordan skal man kunne prioritere når man ikke har noe å prioritere av!!
For ikke å glemme når ungene sa at skoa var for små, eller klærne. Jeg husker at jeg fikk vondt i magen, og ble kvalm. Vi hadde jo ikke penger til nye klær.
Heldigvis hadde vi en bruktbutikk der vi bodde, og der handlet jeg en del. I tillegg hadde ungene en farmor som sydde om klær og hjalp oss mye.
Jeg er så takknemlig for at jeg hadde snill og hjelpsom familie, som hjalp i krise, og var der for meg/oss. Og jeg er heldig stilt, for nå er det min tur til å hjelpe andre når jeg ser det trengs.
Og noe av det dummeste jeg hører, er når folk med mer penger enn de trenger sier at penger ikke betyr noe 😳😲
Nei, så klart det ikke betyr noe når du har alt du trenger, og kan kjøpe det du vil, når du vil.
Det er først når du ikke har penger at de virkelig betyr noe!
Vel, dette var mitt lille hjertesukk, og frustrasjonsinnlegg i dag.
Skulle ønske det var flere vanlige folk jeg, og at flere av oss var i den kategorien ❤️
De fleste av oss har nok fått med oss dette ordet. Og hva er det å være sensitiv?
I Store norske leksikon står det:
Sensitiv betyr følsom for fysisk eller psykisk påvirkning; overfølsom, nærtagende.
I tillegg brukes ordet om noe som kan vekke sterke reaksjoner, og som derfor bør unngås eller hemmeligholdes, for eksempel sensitive personopplysninger.
Sensitiv brukes også om noe som berører personlige eller forretningsmessige forhold og må behandles med diskresjon.
Sensitivitet er følsomhet, det å være sensitiv, en evne til å bruke sansene effektivt.
I går snakket jeg med sønnen min, og da spurte han om det var godt å ha påskeferie 🙂 Med en liten humoristisk undertone, for vi har jo fri hele tiden nå. 😁
Og da svarte jeg: Ja det er godt med påskeferie, og det ble plutselig påskefølelse når påskepynten kom fram 😀
Selv om vi har fri hver dag nå, så har vi bestemt oss for å ha forskjell på hverdag og helg.
Det er godt å kunne glede seg til helg, og også viktig at det er et par dager uten at vi må gjøre noe.
Vi har jo masse å gjøre med de rommene vi skal pusse opp, og ting vi skal rydde bort, og andre ting monteres.
Men lørdag kan vi heller roe ned litt, gjøre litt husarbeid om det trengs (og det gjør det jo etter all jobbinga i uka ☺️)
Søndagen kan vi nyte med en tur ut hvis det er fint vær, ja, vi kan jo gå ut i ruskeværet også, men ikke like fristende. Og vi kan lese, strikke, m.m.
Strikkinga står mannen min over da 😂
Rett og slett nyte at det er helg.
Så det er greit å ha litt forskjell på hverdag og helg, samtidig som vi godt kan ta en rolig dag midt i uka også. Og etter hva kroppen sier ifra om ☺️
Snakk om å ha det fint da! 😀
Hvordan er det med deg om du har fri alle dager. Gjør du forskjell på hverdag og helg?
Nå står nyhetene på her, og det er bare ikke noe godt å se og høre om alt som skjer, og har skjedd i Ukraina. Det advares mot sterke inntrykk. Hva med inntrykkene for de som står midt oppe i det? De kan aldri bli de samme igjen, om de overlever.
Det var vel ingen som hadde trodd at den skulle vare så lenge, og at den skulle bli så brutal. Nå, i 2022, hvorfor skal man krige?
For oss som sitter her i våre trygge hjem, så orker vi nesten ikke se på nyhetene, mens andre står midt oppe i dette, og må se og oppleve ting som vi vel ikke trodde skulle skje, her, i Europa i 2022.
Å binde folk på hender og føtter, for deretter å skyte en etter en, hva slag mennesker er det som klarer sånt?
Det må jo være at de unge soldatene som er midt oppe i det, blir helt gale i hodet av det de er med på, og ikke enser et menneskeliv og hva det er verdt. Om de har hatt empati for andre før, så virker det jo som de mister alt av det som er normalt å føle for andre.
Det å se eldre, barn, og folk i alle aldre som må flykte, som ikke vet hvor de skal gjøre av seg, og som mister sine nærmeste mens de venter på toget.
Det er så brutalt, at vi forhåpentligvis aldri vil klare å forstå hvor forferdelig det er, for da må vi oppleve det selv, og er det noe jeg ber om, så er det at vi aldri må få det slik i Norge igjen. Ikke i noen land i verden burde det være krig.
Hva i all verden skal det være godt for?
Noen, (en mann) vil ha makt over dette landet, så da myrdes folka der, og de ødelegger all infrastruktur. For meg er dette så uforståelig, at jeg vel aldri klarer å finne noe logisk forklaring..
Det er ikke lenge siden svigerfar satt her hos oss og snakket om hvordan det var før. Under krigen og når de hadde korn, grønnsaker m.m. på Magerøya som vi ser fra stuevinduet her.
Han sa: “En dag så må det dyrkes der ute igjen. Det vil komme en tid hvor Norge må dyrke og ha sin egen mat tilgjengelig fordi det blir for dyrt eller ikke tilgjengelig fra andre land.”
Det blir nok ikke i vår tid, svarte vi…….
Så skjer dette i Ukraina, og vi ser og hører allerede at det er vanskelig å få tak i enkelte varer, både mat og andre ting. Skulle tro svigerfar var synsk.
Vi har muligheten her vi bor, til å sette poteter, og grønnsaker m.m. og fisk får vi også tak i rett utenfor her.
Jegere har vi også rundt oss, så vi får rådyr og hjort om vi ønsker det. Men ingen av oss klarer å ta livet av disse flotte dyrene vi ofte har i hagen.
Kan godt sette poteter og ha våre egne grønnsaker, for det har vi hatt før, og det er vel ikke mye som slår det å hente inn fra egen hage. Så vi skal klare oss, men jeg håper det ikke er krig som er grunnen til av vi gjør det.
Litt mer enn rips, solbær, epler, rabarbra og stikkelsebær som vi har nå.
Svigerfar er veldig glad i å gå slik og spise av det som vokser og gror, og han plukket blåbær siste gang det året han var 88. 🙂 Her er det ripsen som blir smakt på 😀
Vi håper på flere epler i år, for i fjor kom det et voldsomt regnvær og slo av alle blomstene før de hadde rukket å sette frukt.
Det å ha hatt svigerfar så mye hos oss de siste årene, har vært koselig, interessant og lærerikt.
Vi har fått høre mye histore, og jeg har filmet en del når han har snakket om fra han var liten gutt, og bodde på Magerøya i dette store huset. Olav snakket nettopp med han i tlf nå, og han synes det er litt rart å tenke på at når han var liten var det krig, og nå kanskje det blir krig igjen på slutten av livet hans. Vi får håpe han slipper å oppleve det 90 år gammel!
Det var mange hus på øya den gangen, og det var post, og butikk og mye mer. De hadde kuer, sauer, gris, og det var nesten et eget samfunn.
Men det kan jeg fortelle om en annen gang. 🙂
Dette Huset vi bor i nå var poståpneri, og det sto på Magerøya før.
Hvorfor skrive om krigen på Palmesøndag?
Fordi det føles innimellom ekstra ille her vi sitter og koser oss med god mat, kaker og krim på tv, også er andre midt i sitt livs mareritt akkurat nå.. Da måtte jeg ta fram pc,n mens nyhetene rullet over skjermen, og dele mine tanker rundt dette….
Men vi skal kose oss, vi skal nyte at vi har det godt, samtidig som vi ikke glemmer det som skjer andre steder. ❤️
Jeg hadde egentlig tenkt å skrive et innlegg for å svare på en annens innlegg, men det ble som en kommentar på bloggen til Bunny istedet.
Et innlegg som provoserte meg nok i dag, til å kommentere for en gangs skyld.😁
Det lureste er sikkert å ikke kommentere sånt, men jeg vet at Bunny tåler det. Tror nemlig han skriver litt sånn for å provosere oss til å føle noe, og kommentere, og kanskje skrive bedre innlegg.😉
Nå har jeg brukt opp den lille energien jeg hadde til å svare på hans innlegg, så jeg tar det ikke lenger her.
Har du lyst til å lese min lange kommentar på hans innlegg, går du inn her Bunny
Ellers har dagen gått med til andre ting enn å bli engasjert i en annens blogg 😀
Måtte til legen, og har fått sjekket diverse av mine nye symptomer, for det må tas alvorlig.
Kan ikke legge alt på ME heller. Kroppen begynner jo å bli gammel og sliten, så det kan dukke opp andre ting også, som bør sjekkes bedre.
Så nå er det bare å vente på svaret på testene, og om jeg må videre testes.
Værmeldingen for i dag er, sol, skyer, snø, sol, osv. Som den siste uka 🙂
Soverommet har jeg fått gjort rent, og selv om jeg hadde håpet mannen hadde gjort det ferdig når jeg kom hjem, så var det enda bedre at han hadde ryddet og bar mange ting opp på mørkeloftet. Vi får gjøre litt hver, og jeg er god på husarbeide…
Det er han også, når han vil! 😄
God helg! 😀
Nattens og morgenens bilde får pryde dette lite samfunnsengasjerte innlegget 😁
Vi bodde i leiligheten på Flatåsen i 15 år, med ting som stort sett har stått på samme plass hele tiden.
Tror du at vi hadde fått noen vaner da? 🙄😄
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg åpnet denne skapdøra for å kaste søppel de siste dagene vi bodde der, men det er ikke få 😁
Det er bare det, at etter at jeg vasket inni skapet, så sto søppelbøtta utenfor 😉
For ikke å glemme at her hadde vi et nøkkelskap, så jeg har gått hit for å hente nøkler så mange ganger, at jeg til og med løfta hånda for å ta ut nøklene ..mot en tom vegg liksom 🙄😄
Rart det der hvor fort vi blir vant til ting, men så innmari lang tid det tar å venne seg av med dem igjen! 🙂
Jammen meg godt at vi hadde en del innøvde vaner her i Huset når vi flyttet hit. Men så kom vi med mye nye ting, og da måtte vi endre litt plasser og sånn, så nå går vi litt hit og dit, og omhverandre. Heldigvis kræsjer vi ikke så ofte, for Huset er stort, og mange rom. 😁
Er du sånn også? At du har vaner du sliter med å legge av deg igjen?
Det kan jo være mye annet også det….vanen med en røyk etter maten, eller en sjokoladebit etter middagen.
Fant litt på nettet om dette også:
“Gjennom oppveksten har vi lært at gammel vane er vonde å vende, og vi har således også en overbevisning om at det er vanskelig å gjøre ting på nye måter. Tid er med andre ord ikke forklaringen: innstillingen vår er det.”
Webpsykologene har også skrevet en del om dette. Artikkelen er gammel, men vanene er like tenker jeg 🙂
”
”Gammel vane er vond å vende”. Denne artikkelen inngår i en serie atikler om endringsprosesser. Målet er å reflektere rundt muligheter for positiv vekst og selvutvikling, og hva det er som hindrer eller vanskeliggjør en slik utviklingsprosess? I denne artikkelen skal vi se at det som regel alltid er mulig å endre seg, men det kan være vanskelig.
Mange av oss går mer eller mindre på autopilot, og på den måten holder vi oss innenfor egen komfortsone hvor fortidens tabber, problemer og konflikter har en tendens til å gjenta seg på nytt og på nytt.”
Selvutvikling kan handle om å forandre holdning, tenke på nye måter, tåle flere følelser og handle i tråd med nye og større perspektiver. Igjen krever det at man forlater gamle livsperspektiver og selvforståelser til fordel for nye, noe som altså kan øke vår tilbøyelighet til angst og uro.”
Her har jeg klippet ut noe fra artikkelen, og jeg synes det er et interessant tema.
Jeg liker i utgangspunktet å forandre meg, og jobber ofte hardt for å endre på ting jeg merker ikke er positivt.
Som et eksempel kan jeg nevne at jeg tidligere ikke likte nye ting, og utfordringer som fikk meg ut av komfortsonen. Spesielt på jobb merket jeg dette. Liker en oppskrift, og følger den, var tanken jeg hadde, og det jeg jobbet etter.
Men så har jeg jobbet mange steder, og opplevd at de endret på ting, og jeg var pent nødt til å følge med, og lære nye ting. Etterhvert oppdaget jeg at det som ofte skjedde, var at jeg likte det nye bedre enn det gamle.
Og etterhvert så omfavnet jeg utfordringer og nye ting, og ba gjerne om flere nye oppgaver selv. Etter det har jeg hatt mange fint jobber, og kommet mye mye lenger enn om jeg bare ville gjøre det samme hele tiden.
Nå kan jeg ikke tenke meg at jeg hadde orket å gjøre det samme år ut og år inn. Men det er mange som gjør det, og trives godt med det. Og fint er det.
Når jeg hører noen si: “Jeg er bare sånn jeg. Kan ikke gjøre noe med det”
Da tenker jeg, og noen ganger sier jeg det også: At “Jo du kan faktisk det, og det er bare du som kan gjøre noe med det.”
Men det er viljen vår det kommer an på!
Vil du, så kan du!
