Endelig på besøk

 

I dag var planen å fjerne snø av bilen, igjen 😁 Og deretter kjøre på bruktbutikken på Saupstad og levere litt som vi ikke trenger, og som jeg ikke vil kaste.

Og like i nærheten der, så bor og jobber to jeg hadde litt avtale med at vi skulle treffes før jeg flytter, og dermed tenkte jeg at, jeg kunne kjøpe med sjokolade og stikke innom.

 

Hun ene var på jobb, og jeg stakk så vidt innom for å si hei og levere sjokoladen, og var så heldig at hun akkurat var utenfor vaskerommet der alt av mopper og utstyr for renholderne er.

Så da fikk vi snakket litt, og etterpå kjørte jeg nedom neste person som jeg også hadde jobbet sammen med på samme sted. Håpet hun var hjemme.

Og det gikk bare ei lita stund etter jeg ringte på, så stakk hun hodet ut av vinduet i 2. etg…hun holdt på å vaske håret.  Så hun ble overrasket, men kom ned og ba meg komme inn.

 

Jeg hadde jo tenkt å bare si hei utenfor, men det fikk jeg ikke lov til. Dermed ble det kaffe, smultringer og fyrstekake og koselig prat en times tid.  🙂

 

Ikke dårlig å endelig få det til.  Vi har bodd bare 15 minutter fra hverandre i 15 år, og det er første gang jeg var på besøk 😀

Hun har vært hos meg for noen år siden.  Så vi kan ikke si at vi renner ned dørene til hverandre.

 

Kanskje vi kommer til å treffes oftere når jeg flytter?  Det hender jo at det blir sånn.  Jo nærmere, desto sjeldnere besøker man hverandre.☺

 

Uansett, det ble en veldig koselig formiddag, og nå skal jeg slappe av litt før Olav kommer fra jobb.  Og slapper av med blogging da kan du skjønne 😉

 

Det snør litt ute igjen, så det er bare å kose seg inne.  Håper du nyter dagen, og har det fint!

 

Bøye seg i støvet?

 

Det er jammen meg sant!  Ofte så har vi kanskje en tendens til å bli i støvet for lenge om vi først har havnet der.

 

Men det er veldig viktig å børste av seg støvet, og gå videre! ☺

Alle gjør vi feil til tider, men uten å gjøre feil, så lærer vi heller ikke.

 

Så kom igjen, børst av deg støvet og gå videre på veien du har foran deg!  🙂❤

Ble du nysgjerrig?

På frisyren jeg hadde når søstra mi klippa meg?  Du kan lese om det HER  .

 

Jeg har jo bilder av meg fra den gangen, så du skal da få se 😄

 

Fra dette

 

Til dette 😁   Ikke så rart sjefen steilet litt kanskje 😉

 

Dette føltes ikke helt som meg, så jeg hadde det ikke sånn så lenge ☺

 

 

Snart var jeg tilbake her

Dette er tatt på 40 årsdagen min. Nesten 20 år siden 😀

 

Som du ser, så var det ikke så veldig stor forskjell, mest med måten jeg ordnet det på, fargen og hvordan hun klippet luggen.

 

Nok med egobilder for denne gang 😁☺

 

 

Spørsmål og svar – 6

På tide med litt spørsmål og svar igjen.

Låner dette fra VeraLynn denne gangen.🙂

 

Spørsmål 1: Når du var liten, hva ville du bli når du ble stor?

Jeg ville bli lærerinne. Eller butikkdame. Lekte ofte butikk med søskna mine 🙂

 

Spørsmål 2: Har du noen gang blitt så misfornøyd etter et frisørbesøk, at du har begynt å gråte?

Nei, kan ikke huske det. Brukte søstra mi som frisør i mange år, og en gang spurte hun om ikke jeg ville klippes helt annerledes for å få ny stil. Vel, som tenkt, så gjort.  Veldig annerledes ble det,  og jeg var sånn…jaja  litt artig er det jo, og jeg synes jeg var litt kul.

Så kom jeg på jobb i fotobutikken, og når sjefen kom på jobb, og så meg, sa han:

“Å, hjelpe meg! ”

Mer sa han ikke, men jeg forsto jo at han ikke syntes det var så fint da 😁😂

 

Spørsmål 3: Hva er det mest romantiske øyeblikket i ditt liv?

 

Å, det kan du lure på det! 😯😁☺🥰😄

 

Spørsmål 4: Reiser du helst med tog, fly eller bil når du skal reise langt av sted?

Ja, takk, alle sammen. Kommer an på hvor og hva jeg skal. Liker veldig godt å reise med tog.

 

 

Spørsmål 5: Irriterer det deg at noen leser boken eller avisen din over skulderen, når du reiser med tog eller buss?

Nei, tror ikke det.  Har ikke opplevd det mange ganger, men det blir heller til at jeg holder det slik at de ser bedre, eller sier at de kan få låne avisen etterpå. Ikke boka da ☺

 

 

MÅ jeg? Finnes det ingen utvei?

Jo, det gjør vel det, men noen ganger så må jeg uansett.

 

Hva jeg må?

 

På Obs.

Mannen min følger med på tilbudsaviser, og da var det noe på tilbud som vi trengte.  Og jeg kjente at det orker jeg ikke. Blir irritert og hissig bare han nevner det 😳

Er SÅ lei å handle på Obs.  Det er stort, langt å gå både til butikken, og i butikken..  Og da vet jeg at resten av dagen blir det ikke mye annet gjort.

 

Men så måtte jeg på Biltema, og når jeg først har fått kostet og skrapt bilen, så kunne jeg jo like godt ta  turen til Obs også.  Så slapp mannen min å gjøre det.   Han er jo tross alt på jobb! ☺

Det var flott soloppgang i dag, så jeg kunne nyte den og 7 minusgrader mens jeg måkte bilen, og når jeg ventet på at Obs skulle åpne klokka 9.

Biltema åpner kl 7, så der var jeg 08:15  Det ble litt venting, men den tiden benyttet jeg til tlfringing, som ikke førte frem, så det ble litt hvile før handling på Obs.

 

Føler meg som en maskert banditt 😄

 

Ingen reklame dette altså 😉

 

Kom meg hjem før klokka 10, og da var det bare å pakke ut, vakumere, og til slutt spise lunsj, og hvile, for å få bort irritasjonen,  og ikke minst smertene som alltid kommer nåe jeg går i butikker. Er ingen handledame jeg altså, sjelden jeg synes det er veldig artig, og enda mindre nå enn før kroppen ble som den er nå. 😁

 

Men det gikk raskt og greit ihvertfall. 😄

 

Tar sjansen på litt pc i dag. Støtter opp armen, bruker ikke musa, og får hvile litt etterpå igjen når jeg har skrevet dette.

 

Håper du har en god mandag!

Det har jeg nå, for nå har jeg fått bort irritasjonen.😁

Orker jo ikke være det så lenge. Nei, jeg velger også i dag, gleden!  😀🥰

 

En vei for andre?

 

Det er så sanne ord!

Mange ganger har vi lett for å forklare andre hva de skal gjøre, hvordan de skal gjøre det, hvor de skal gå…. og ofte uten å forklare hvorfor.

Og har den  vi forteller hva han eller hun skal gjøre,  bedt oss om å fortelle dem det?

 

Har merket at ofte så blir det gjort uoppfordret. Og da kan det såre mer enn det gagner.

 

Hva med veien vi selv går, eller skal gå?

Gjør vi selv det som vi ber andre gjøre?

Går vi selv den veien?

Livet har lært meg at det som virker så enkelt når vi ber andre gjøre det, kan være veldig vanskelig om vi må gjøre det samme selv.

Min tid i Konfliktrådet lærte meg mye om dette, og jeg har tatt det med meg videre i livet,  og det har hjulpet meg masse.

Både til å tørre å ta egne valg  og veier, og til å ikke måtte fortelle andre hvilken vei de skal gå.

Men heller stille spørsmål og samtalen slik at både de og jeg kan komme på andre tanker, og ta de riktige valgene selv. ❤

 

 

Rolig søndag

I dag ble det en veldig rolig dag.

Ingen av oss er i god form, så vi har sett på ski på tv, sett på snøværet, som har kommet og gått,  med litt sol innimellom 🙂

Jeg hadde tenkt å få gjort mye på albumet mitt i helga,

men betennelse og smerter fra nakken og ut i høyre arm, satte stopper for det. Vært litt for ivrig med pc,n de siste dagene ☺

Da fikk jeg endelig lest ferdig boka naboen lånte meg, og den var veldig bra skrevet, og overraskende slutt 😀

Liker å lese vanlige bøker, og ikke bare lydbøker 😀

Passe spennende bok ☺

Til middag lagde jeg omelett i dag. Enkelt og godt 🙂

Har du fått med deg formiddagens innlegg om glede? Hvis ikke, kan du lese det HER

Gled deg! 😀 Er det mulig å gjøre det på tross av?

En liten historie fra mitt liv som passer til dette diktet:

For mange år siden drev jeg og min eksmann en sportsbutikk i Østfold.

Det var noen tøffe år i starten, og det var vanskelig å få det til å gå rundt økonomisk.

Det var så ille at vi risikerte å miste huset vi nettopp hadde bygget.

En dag føltes det utrolig svart, og vanskelig. Jeg var utslitt, og langt nede.

Jeg måtte gå en tur for å få luft, og for å klare dagen på jobb i butikken,  og ettersom jeg har en tro på Gud  og at Han kan hjelpe, gi styrke og mot, så sendte jeg et desperat rop om hjelp inni meg.

Jeg sa/tenkte:

“HJELP MEG DA!”

 

Følelsen av å ikke orke mer, var stor!

 

I neste sekund datt det en sang ned i hodet mitt:

“Livet er herlig, livet er bra. Jeg har jo grunn til å være glad! 

Gud er min Far, tenk hvilket liv jeg har! 

Selv om jeg møter motgang i blant, så vet jeg at det Han sier er sant.

Han gjør meg glad, derfor har jeg det bra! “

 

Da begynte jeg å le, så opp mot himmelen og sa høyt:

“Du er nå morsom da!

… det tunge, svarte som hadde fylt hele meg forsvant.

Hadde jeg fått hjelp til å betale regninger?

Nei, men jeg fikk hjelp, så jeg klarte å være glad på tross av.

Og etter dette, så gikk det bedre også økonomisk, sakte men sikkert. Og vi klarte oss til tross for at alt hadde vært helt håpløst.

Så ja, jeg tror at vi kan få hjelp. Men ikke alltid på den måten vi ønsker. Dette var så konkret, og så spesielt, for jeg tenkte absolutt ikke på en gladsang denne dagen ☺

 

Ønsker deg en god og glad søndag! ❤

MGP

 

Tror jeg begynner å bli gammel og enda tregere enn noen gang 😳🤔😄

Så på Melodi Gran Prix i kveld, og kunne ikke stemme på noen av dem jeg 😁

Jaja, ting er ikke som før, ei heller MGP

Men mest sannsynlig er det vel jeg som ikke er som før tenker jeg 😂

Blir sikkert bra den som vinner til slutt, kanskje…😯🙄😉

Vi ser ikke vanligvis på mgp denne gangen,  men i dag ble det til at vi så det. Ellers ser jeg det i reprise i uka når jeg holder på med andre ting 🙂

Ser du på MGP?

 

Å gå inn fra mørket – Inspirert av Bforb

Da jeg leste dette innlegget til Bforb ble jeg insipirert til å fortelle om en gang jeg virkelig tenkte at jeg gikk inn fra mørket.

 

Det var i Paraguay, Sør-Amerika.  Nærmere bestemt Paso Cadena.   Mine foreldre har vært misjonærer, og de bodde den gangen i 1973 i Paso Cadena. HER  kan du lese mer om livet mitt der.

 

Litt uklart bilde, men dette er altså meg fra den tiden. Jeg er 11 år

 

 

I Paso Cadena var det ikke strøm den gangen, så det ble brukt parafinlamper for å lyse opp.   Første gang faren min hentet oss fra skolen, og hjem på ferie, kom vi fram på kvelden.

Det hadde blitt mørkt, og når vi gikk ut av bilen, og han slo av lysene på den, så var det skikkelig, stummende mørkt. Jeg så ikke hvor jeg satte føttene mine engang.

 

Jeg følte meg utrygg. Vi hadde kjørt 30 mil, 10 av dem på dårlige veier, og det var jungel rundt oss.  Min første tanke var: Her vil jeg ikke være!

 

Vi gikk ut av bilen, og inn i hagen.  En liten sti opp mot huset, før vi kunne gå inn døra fra stummende mørke ute.

 

Det som møtte meg da, var for det første mamma, men også lys. Koselig lys fra parafinlamper, og hjemmekoselig.  Da kjente jeg, at jeg var trygg likevel. ☺❤

 

Mamma har hatt en helt egen egenskap til å gjøre hjemmet vårt lunt og koselig uansett hvor vi har bodd. Og det er mange plasser. Hun gjorde at jeg kjente meg hjemme og trygg, midt i jungelen.  Denne plassen var misjonsstasjon, og det var flere hus, skole med mere der.  Dette så jeg når morgenen og dagslyset kom.  Veldig spesielt for en 11 åring å komme dit, og alt jeg opplevde disse årene der.

 

Men det er en annen historie 🙂

 

I dag var det fra mørke til lys!

 

Lånt bilde fra nett. Våre lamper var aldri så støvete, for der var mamma nøye 😉

Parafinlampe – Wikipedia

 

 

 

Om du har tid og lyst kan du lese hele livshistorien min på den andre bloggen min. Har ikke orket å legge det over hit.  Følg denne linken HER