Da jeg leste dette innlegget til Bforb ble jeg insipirert til å fortelle om en gang jeg virkelig tenkte at jeg gikk inn fra mørket.

Det var i Paraguay, Sør-Amerika.  Nærmere bestemt Paso Cadena.   Mine foreldre har vært misjonærer, og de bodde den gangen i 1973 i Paso Cadena. HER  kan du lese mer om livet mitt der.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Litt uklart bilde, men dette er altså meg fra den tiden. Jeg er 11 år

I Paso Cadena var det ikke strøm den gangen, så det ble brukt parafinlamper for å lyse opp.   Første gang faren min hentet oss fra skolen, og hjem på ferie, kom vi fram på kvelden.

Det hadde blitt mørkt, og når vi gikk ut av bilen, og han slo av lysene på den, så var det skikkelig, stummende mørkt. Jeg så ikke hvor jeg satte føttene mine engang.

Jeg følte meg utrygg. Vi hadde kjørt 30 mil, 10 av dem på dårlige veier, og det var jungel rundt oss.  Min første tanke var: Her vil jeg ikke være!

Vi gikk ut av bilen, og inn i hagen.  En liten sti opp mot huset, før vi kunne gå inn døra fra stummende mørke ute.

Det som møtte meg da, var for det første mamma, men også lys. Koselig lys fra parafinlamper, og hjemmekoselig.  Da kjente jeg, at jeg var trygg likevel.

Mamma har hatt en helt egen egenskap til å gjøre hjemmet vårt lunt og koselig uansett hvor vi har bodd. Og det er mange plasser. Hun gjorde at jeg kjente meg hjemme og trygg, midt i jungelen.  Denne plassen var misjonsstasjon, og det var flere hus, skole med mere der.  Dette så jeg når morgenen og dagslyset kom.  Veldig spesielt for en 11 åring å komme dit, og alt jeg opplevde disse årene der.

Men det er en annen historie

I dag var det fra mørke til lys!

Lånt bilde fra nett. Våre lamper var aldri så støvete, for der var mamma nøye

Om du har tid og lyst kan du lese hele livshistorien min på den andre bloggen min. Har ikke orket å legge det over hit.  Følg denne linken HER