På veggen på badet i Gjengstøa henger et bilde med denne teksten:

 

“Å være sterk, er ikke å løpe raskest, hoppe lengst eller løfte tyngst.

Å være sterk, er ikke alltid å vinne, alltid å ha rett, eller alltid å vite best.

Å være sterk, er å se lyset når det er som mørkest, 

sloss for noe man tror på selv om man ikke har flere krefter igjen..

se sannheten i øynene, selv om den er hard. “

 

Jeg har lest dette nesten hver dag, for jeg var jo innom badet flere ganger om dagen.

 

Og når jeg har lest det har jeg tenkt:  Det er sant, men det er så vanskelig å være sterk, å være tøff..

 

Jeg har alltid følt meg feig, fordi jeg ikke alltid sier det jeg tenker og mener der og da.  Går heller med ting inni meg, og det til strikken er tøyd så langt at den ryker…

 

Har jeg trodd og tenkt…

 

Men du skjønner, jeg har sagt mye høyt også.. ikke alt har vært like bra, men jammen meg har jeg sagt mye bra også når jeg får tenkt meg om 😉

 

Så kanskje jeg allikevel kan ta til meg det så mange har skrevet i kommentarfeltene di siste to dagene, at jeg er tøff osv.  Nesten så jeg har hatt lyst til å slette kommentarene og gjemme meg, for jeg er da slett ikke tøff.

 

Nei, det jeg har gjort, det er å endelig ta på min egen surstoffmaske først.  For når jeg begynte å merke at jeg ikke lenger hadde krefter igjen til å være den jeg ønsker å være for andre, mine nærmeste, mine venner…bare ønsket å få være i fred. Slippe å ta hensyn til andre, for det eneste jeg følte jeg trengte var å få puste….alene..

 

Da er det godt når en får uventet hjelp, at ting skjer nesten av seg selv..

 

Også lurer du kanskje på; Hvem var det som hjalp deg da?

 

For meg, som en troende, så er det Gud. Jeg ba mye om hjelp…akkurat som den gangen for mange år siden da jeg opplevde store økonomiske vanskeligheter.

 

Noen av dere har sikkert lest det innlegget.

Du finner det HER

Også denne gangen fikk jeg slik hjelp. Ikke så uventet for meg egentlig, for jeg ber og forventer svar…Ikke alltid svaret er slik jeg ønsker og tror, men svar får jeg.

 

Etter den dagen jeg opplevde det, så ble jeg sterk, tøff, modig…eller, jeg valgte å ta på meg surstoffmaska. Tenkte først på meg selv, uten å tenke at det var egoistisk, som jeg hadde tenkt så mange ganger før…

 

Og vet du, det er rart hvor fort den surstoffmaska hjelper. Det går ikke lange stunda før en igjen får krefter til å hjelpe andre, tenke på andre.

 

Igjen kan jeg tenke, kjenne, at hver dag er en sjelden gave. Spesielt de to første linjene, men tar med hele sangen:

 

 

 

 

 

…det krever viljestyrke, og ikke minst, det krever energi og alle krefter en har, å stå opp for seg selv, å ta tøffe valg.

Mange er overrasket, og det forstår jeg.  For på bloggen kommer alt det positive fram.  Joda, jeg har fortalt når jeg har hatt vonde dager i forhold til kroppen og andre ting. Men om man sliter ellers, så forteller en jo ikke alt på en offentlig blogg.

For ingen andre har noe med det, og ingen andre trenger å vite noe heller..

Derfor ble det nok en overraskelse for mange, for selvfølgelig har jeg hatt det bra…19 år er lang tid, og man vokser sammen, og man vokser fra..

 

Om vi har vokst fra hverandre, det føler jeg ikke, men om du har lest mine innlegg i vinter, så kunne du lest og forstått, og sluppet å bli like overrasket ☺️

 

Et av innleggene handlet om mange typer kjærlighet..

 

Når det er ting som involverer mange, familie og venner, da sitter det veldig langt inne til meg å gjøre valg som er bra for meg, men kanskje ikke for andre. Dårlig samvittighet er noe jeg kunne hatt diplom i, men det vet jeg at det er veldig mange som sliter med.  Kanskje mye vi som er litt oppi årene.

 

Men om man har passert 60, skal man da liksom gi opp å glede seg over livet og de små ting?  Skal man sette seg ned og tenke: Nei, nå er jeg så gammel, så nå får jeg bare la ting være som de er….?

Det hadde vært det enkleste, for jeg har latt de være som de er i lang tid, men når gleden over også de små ting er borte, og det til slutt stopper seg selv…ja, da var jeg plutselig i Halden

 

 

Ja, jeg sier plutselig, for det gikk så raskt at jeg nesten ikke forsto det sjøl da jeg var på vei ned gjennom Østerdalen.

 

Plutselig, tenker du…det går jo ikke i en sånn situasjon. Neida, ikke så plutselig at jeg ikke har vært med på hele reisen selv, i laaang tid, men i forhold til det jeg har tenkt, så var det plutselig. For du vet, når noe endelig er bestemt, da er det ingen vits i lenger å drøye..

 

Jeg har ikke tenkt å fortelle og utdype noe mer, men vil skrive litt for det kan være mange i min situasjon, som tenker at en må ting pga at en skal ta hensyn til andre.

 

Men du, det er lov å respektere seg selv nok til å ta tøffe valg, også når det involverer andre. Det er ingen andre enn akkurat du som vet hvordan du har det, og det er du som kan gjøre noe med det.. ❤️

 

Også er det lov, ja veldig viktig, å respektere hverandre, og lytte til hverandre, se hverandre.

 

Kanskje til og med være glad i noen på tross av…

 

Selv om dagene nå er veldig opp og ned i følelser, tanker og alt, så vet jeg at mitt valg også denne gangen er riktig. (ikke trodde jeg at jeg skulle bli skilt 2 ganger i livet)

 

Det er jo det som er så vanskelig når en skal ta valg som involverer andre, og når tankene og følelsene kan svinge etter hvordan dagen og situasjonen er.

Og når en skilles som venner, så er det kanskje enda vanskeligere, for en vet jo hva en har kjent og følt, og ikke minst trodd. Vi skulle bli gamle sammen, flytte i leilighet sammen, leve på landet en god stund først. Nyte utsikten, dyra, hverandre og livet..

Et siste bilde av oss to dagen jeg dro. Godt å kunne smile mellom tårene ❤️

Sånn ble det ikke, men jeg tror og håper at vi begge får det fint også de neste 20-30 årene av livet, om vi får bli her så lenge. Noen garanti har vi jo ikke for kommende dager, men nå vil jeg gjøre alt for å kjenne gleden over livet igjen!

Med en litt annen utsikt enn så lenge 🥰

Og kanskje jeg rekker å ta bilde av haren som sprang forbi her i går, eller alle duene, kråkene og måkene som spiser av morelltreet 😀Må bare komme meg ut av senga først 😉

 

Vi skrev i minnebøkene før:

Lev livet lykkelig! 

La oss prøve på det, ihvertfall kunne kjenne hverdagsgleden og lykken over å leve.  Motgang møter vi, og det er ingen som har lovet oss bare lykke og glede.

Uten motgang ville vi ikke vite om forskjellen heller….

 

 

 

Nå er jeg i Halden, og her blir jeg værende.

Kjørte ned onsdag og det ble en lang og fin tur, med mange opplevelser. ☺️

Kl 06 i Gjengstøa

Innom kirkegården med rhododendron

 

Ankomst Halden 17:35 ved ingen stopp

Litt kø må en regne med på kjøretur 😄

Og mye vegarbeid og mange røde lys og flere stopp

Innom Kvikne kirkegård også

 

Noen av dere har sikkert fått med dere at jeg hilste på Mette Marit. Ja, selveste Mette Marit…også Solan og Ludvig da. 😀

Fant ut at jeg skulle ta matpausa på Aukrustsenteret som for en gangs skyld var åpent når jeg kjørte forbi, og da fikk jeg høre at Mette Marit skulle komme innom.  Og det om bare 20 minutter.  Vel, så gikk det 50 minutter da, men det var verdt å vente litt ekstra på henne.

Ludvig ville vente sammen med meg, og jammen meg ville han bli med videre på turen også 😉

Ikke var det så mye folk der heller, så jeg sto litt for meg selv for å filme og se henne, og plutselig så hun rett på meg og sa hei 😀 Joda, jeg vet at hun er et vanlig menneske som alle oss andre, men det er ikke hver dag jeg hilser på en kronprinsesse. 😉

Det ventes spent

Så kom hun endelig 😍

 

 

 

 

Ellers gikk kjøreturen fint, og selv om jeg faktisk aldri har kjørt så langt på en dag helt alene, så var det ikke noe problem. Jeg har tross alt hatt sertifikat siden jeg var 19 år og kjørt mye. Slapper godt av når jeg kjører bil alene, og koser meg.

Brukte 2 timer mer enn vanlig, men det var fordi jeg tok det som en tur, og tok mange stopp underveis.

Elgen må jeg jo ta bilde av, og det kan jeg ikke gjøre når jeg kjører, så da ble det nok en stopp 😉

Med en halv time igjen til Halden åpnet himmelens sluser seg, og det plaskregnet, og lynte. Litt av en velkomst til Halden dette. Sønnen min kom ut med paraply og vi sprang inn.

Framme kl 19:09

Bagasjen fikk vi hente senere. Ble opphold en liten stund etterpå.

 

Det har regnet alle dagene siden jeg kom hit, men det er helt greit.

En tøff start ble det, for dagen etter jeg kom, døde farmor til ungene mine.  Jeg fikk være sammen med dem og henne, og jeg er veldig glad for at timingen var sånn at jeg fikk sagt hade til henne. Og at jeg var glad i henne. Selv om hun ikke hadde lenge igjen, så svarte hun meg med: “jeg er glad i deg og. ”

 

Dessverre stoppet jeg ikke for å besøke henne på vei ned slik jeg pleier, for jeg var ikke lydhør nok, og tenkte at “nå har jeg tid til å kjøre og besøke henne en av de nærmeste dagene”  Så jeg burde lyttet til den stemmen jeg pleier å lytte til, å ta en liten stopp, for du vet ikke når det er for sent..

Heldigvis var vi også sammen med henne i mai ved konfirmasjonen til barnebarna mine, og det er jeg glad for. Hun fylte 98 år på lørdag, og da var mange av hennes kjære samlet hos henne, så en fin avslutning på livet ble det for henne. Hun bodde hjemme til siste dag, og var helt klar i hodet. Hun har vært en veldig oppegående, god, snill og energisk dame.

Det ble mye på en gang når jeg kom hit, men nå skal jeg bare roe ned litt og puste…

Litt fint vær innimellom ☺️

Flyttebilen kom som avtalt

Jeg har vært rundt på flere visninger, og det er heldigvis mange ledige leiligheter i Halden, men så langt så blir det ingen av de jeg har sett på. Må føles riktig og hjemme ☺️

Dette blir for dyrt 😁😂

Rød Herregård

Rusler tilbake og nyter utsikten mot Fredriksten festning

Ellers så tok jeg en del bilder inne på Aukrustsenteret, og de kan jeg vise i et senere innlegg.  Nå skal jeg legge inn bildene, også skal jeg stå opp.  Var godt å slappe av litt ekstra i senga i dag. Det trengs nå kjenner jeg etter mange uker/måneder med hard jobbing m.m.

 

God lørdag! 🥰

 

Husker du jeg fortalte deg om fru Rauer?

Du kan lese Her

Nå har alle 3 eggene klekket, og mor har fullt opp med å mate se små.

Far kommer med fisk, og passer på at de får nok å spise. 😉

Her kan du følge dem direkte 😀

 

Tirsdag var jeg en tur innom -nille på Alti Heim på Kyrksæterøra, og da fikk jeg øye på denne fjonge dama 🙂

Jeg fikk lov til å legge ut bilde av henne, men måtte love å ha med hvor det var. 😉 Litt gratis reklame er jo fint. Jeg får ihvertfall ikke betalt 😀

Det er jo sommer, så da må det gjøres litt ekstra for å reklamere for sommervarene.

 

Hele 3 turer til Kyrksæterøra ble det denne uka. En dag for hårklipp, en for fotpleie, og til slutt legetime på fredag.

Noen bilder ble det alle dagene. Tirsdag, frisørtime og litt handling

Plutselig ble jeg passert av disse to dykkerene 🙂

Siden været var så fint, tok jeg en tur ned til havna også

 

 

 

 

 

 

Onsdag fotpleie

Og vi spiste middag på Kafé Koselig

Fredag legetime for meg, og audiolog for Olav

Jeg gikk fra legekontoret og ned til Alti Heim

 

 

På veien passerte jeg mange hjerter. Det var Humorfestivalen denne helga på Kyrksæterøra, og den ble markert med uttalliget hjerter overalt.

Barna hadde skrevet mange fine ord

 

Ny fin parkeringsplass har det blitt ved Alti Heim

 

Jeg besøkte også Nemi og Lillebror, ja matmor og matfar også da 😉

Nemi hviska meg litt i øret også 😉

 

 

Joda, jeg vet det er sommer, men det ble kalde dager igjen her i Trøndelag, så det er greit å strikke litt for slike dager også.

 

Denne gangen var det til eldste dattra til Olav. Hun ønsket disse fargene.

 

Ble fornøyd med resultatet, og det viktigste er at de er gode og varme. ☺️

Bare 9 °  ute nå, så vi har satt opp varmepumpa. Nesten så vi vurderte å fyre også 😄

 

Så ble det noen bilder av ekorna igjen.

 

De er jo her hver dag og spiser litt, og noen er tammere enn andre. ☺️

Dette sto på hue for å finne ei nøtt eller solsikke…

“Oi, der er hu derre papparazzidama igjen! ”

“Skal jeg stikke nå tro? ”

“Nei, jeg finner heller noe å spise jeg”

 

“Får smile pent til fotografen”

“Litt fotogen bør jeg være”

Ekornet på andre huset hadde det bare travelt med å spise solsikke

“Bryr meg ikke om fotografen jeg, her er det mat som gjelder! ”

“Stikker straks oppi igjen, skal bare løfte taket først”

“Jippi! Jeg fant ei peanøtt! :D”

“Den vil jeg ha i fred, så nå stikker jeg”

 

“Gjemmer meg her jeg”

Snipp, snapp, snute, så var dette ekorneventyret ute!

De siste to dagene har rådyrmamma ligget rolig i gresset nesten hele dagen.

 

I dag fikk Olav øye på dem, og da var kalven kommet og sto og diet.

Bildene ble tatt gjennom vinduene på lang avstand, men vi ser det godt likevel 🙂

 

 

 

Rådyrpappa’n holdt seg lenger unna

Hva er vel bedre enn å bake litt da? 🙂

Hjembakt brød er alltid godt 😉

 

Også ble det Ole’s saltkake igjen. Kan minne om tekake, men er mye bedre synes jeg

 

Så tok jeg en tur til en annen hyttenabo litt oppi bakken. Hun hadde nemlig bedt meg komme for en stund siden. Hun kjøpte et par malerier av meg, og ville at jeg skulle komme og se dem på veggen.

Ikke vanskelig å be jeg, så etter bakinga og lunsj med ferskt brød, gikk jeg opp bakken. Og tror du ikke jeg ble servert hjemmebakte boller og brus da 😀

Selv om jeg var mett, så måtte jeg jo spise en bolle også.  Dagen for mye fersk bakst 😉

Før vi kom så langt fikk jeg litt omvisning i hagen. De har flere forskjellige rohododendron, og de er jo bare lekre i fargene og blomstene.

 

 

 

 

Var også innom hagen til svigerinna mi. Hun har tatt over svigermors gamle rhododendron, og den står snart i full blomst.

 

 

 

 

Nå tror du sikkert jeg hadde glemt å ta bilder av maleriene hun kjøpte av meg, men neida, de kommer her:

De passet fint inn sammen med fiskeren i gult regnhyre, og mange andre blå elementer rundt omkring i stua.

Jeg gikk etterhvert hjem igjen, og på veien fant jeg også mye fint. Det kan jeg jo vise deg siden. Ble nok bilder nå tenker jeg 😁

En litt tung dag, ble fin likevel ❤️