På hva? På å være modell for en dag. Husker du at jeg prøvde på det en gang tidligere? Ikke det, vel, da kan du se det HER. 😉
Fikk kjøpt noen nye kjoler i sommer. Ja, du leste faktisk helt riktig, “noen” nye kjoler. Det er ikke verst altså. Jeg har ikke hatt sommerkjoler på flere år, for jeg har ikke funnet noen som har kledd min smukke kropp. 🙂
Men nå fant jeg hele 3 stk. Og da er jeg nesten nødt til å være modell, ikke sant? Er en stund siden jeg tok bildene, så nå er det på tide å vise dem fram.
Tar i mot både ros og ris. 😉
Også brukte jeg et par forskjellige sko, for jeg ville se selv om kjolene kunne brukes både til “pent” og mindre pent. Du skjønner hva jeg mener når du ser bildene tenker jeg. Dessverre har jeg ikke fått brukt mer enn en av kjolene til nå, for det ble så mye regn og lite pynting. Men da har jeg jo noe nytt til neste sommer. 😀
Nå lar jeg bildene tale for seg selv. Som sist er de ganske uklare selv om jeg brukte speilrefleks denne gangen. Er bare så vanskelig å fokusere riktig for så å bruke selvutløser. Får vel trene på å la mannen min ta bildene. Med å trene mener jeg å posere når han ser det 😉 Mye lettere når jeg er alene hjemme 😀
Må ha det litt moro også 😉
Fant denne kappa til halv pris også. Kjekt til litt kjøligere dager, og det har vi jo en del av her i trøndelag. 🙂
Så kjøpte jeg meg noen topper på salg også. Så nå er jeg klar for neste sommer 😀
Ja, i dag skal du få se meg før og etter morgenstellet. 😉
Ikke så veldig spennende kanskje, men du verden så godt humør jeg ble når jeg så meg i speilet på morran 😀
Med snart 8 uker siden klipp, er det ikke så rart håret står rett til værs 😉 Ser nesten ut som jeg har krøller, men det finnes ikke, så det er bare en veldig urolig natt 😉
Skal ut en tur i dag, så jeg måtte prøve å bli litt mer representabel…om mulig da 🙂
Joda, føler jeg kan gå utenfor døra nå. 😀
Er jo litt sånn at vi har flere ansikter, utseende etter hva vi skal gjøre. Ble litt inspirert av Frodith her om dagen. Du kan ta en titt hos henne også om du vil her 🙂
I dag var jeg i sånn skikkelig kosemeginnedagmodus. Det gikk veldig fint en god stund…
Helt til sola plutselig kommer og viser meg skitne vinduer og støv overalt. Herlighet, hvor kom det fra da?
Jeg tenkte jo, hvorfor ikke mure seg inne, når regnværet ikke innbyr til å more seg ute. 🙂
Også kommer sola og sier det stikk motsatte. Jaja, sånn er det med den saken. Men nå skal jeg lage middag, så da murer jeg meg inne fortsatt jeg . Så det så! 😀
Fra historien om min dåpsdag, skal jeg nå over til en leir jeg var med på som 14-åring.
Har vært på leir som barn, men første gang som tenåring. Min onkel var en av lederne, og om det var positivt eller ikke, det skal du få høre litt mer om. 😉
Vet ikke om du har vært på leir, men det er sikkert mange slag av type leir. Dette var en såkalt “kristen” leir under pinsemenigheten, og det var alltid spennende å se hvem som var der. Om jeg ble kjent med de andre og om jeg ville ha det fint.
Jeg slet litt i ungdommen med å bli kjent med andre ungdommer. Tror kanskje det kom av at tiden i Sør-Amerika da vi var bare en liten gjeng med unger i alle aldre, og jeg var uvant med Norge og mange ungdommer på et sted.
Jeg var der sammen med eldste søstra mi, og tanta mi, men de hadde jo ikke lyst til å være med meg hele tiden. Og det var vel like greit.
Nå er det jo ikke bare jenter på slike leire, så det var noen kjekke gutter der også 😉 Ja, du lese riktig; kjekke gutter! 😀
Det var spesielt en jeg så litt mer på. Jeg turte jo ikke snakke med han, så det ble bare litt ekstra lange blikk. Tenkte jo ikke at han skulle gjøre noe med det. Var bare spennende å kjenne på slike følelser, det å synes en ung gutt var kjekk. 😉
Hadde jo aldri hatt noen kjæreste, herlighet, jeg var da bare 14, men hadde nok sett litt på guttene på internatskolen også. Var jo noen kjekke der også (les en kjekk) men han så aldri til min kant. De som så til min kant den tiden, da jeg var 12-13 år de viste sin interesse ved å erte meg og plage meg. Hva slags flørting er det da? 😉 Så de likte jeg absolutt ikke. Ble så sint en gang at jeg slo gitaren min i hodet på den ene gutten, og kassa sprakk gitt. Kan tro jeg angret på akkurat det. Ikke fordi han fikk vondt i hodet, men fordi gitaren min fikk varig mén. 😀
Vel, tilbake til leiren. Den var på et sted som het Nylænne i Stjørdal. Der var det altså en kjekk trønder, (Rødme, rødme….) dessverre ikke han jeg er gift med nå, men det viser jo bare at jeg synes trøndere er kjekke 😉
Etter en tid med å bare se, så ba han meg sette meg ved siden av ham på en stubbe oppi skogkanten. Vi kunne sees fra husene, men det var jo greit. Snakke litt kunne vi jo. Men så gikk jammen meg denne trønderen rett på sak. ( De har jo en tendens til å gjøre det) Også spurte han om jeg mente noe med blikka jeg sendte ham. …(rødme, rødme igjen og igjen. ;))
Pila viser sånn ca hvor stubben var 🙂
Jeg måtte jo til slutt svare, og så sa jeg: Ja, jo, jeg mente vel det. Husker ikke om vi snakket så mye mer, jeg var så flau så jeg ville bare gå. Tror jeg gjorde det ganske raskt etter en liten stotrende samtale.
Så skulle jeg vaske litt klær, men gikk ut en tur først. Da kom denne kjekke gutten bort til meg igjen, og spurte om vi skulle gå tur. Det turte jeg ikke altså…hjelpes meg. Alle kunne jo se det, onkelen min også. Huffamegen. Så jeg unnskyldte meg med at jeg måtte vaske klær først. Og tror du ikke han spurte om jeg kunne vaske skjorta hans også. Kunne jo ikke si nei, hadde ikke lært meg ordet nei enda nemlig.
Så jeg vasket skjorta hans jeg, men så fikk jeg et dilemma; Hvor skal jeg henge skjorte til tørk da? Joda, jeg valgte et stede som ikke syntes så godt…inne…jeg hang den på utsiden av badevinduet. For der syntes den jo ikke i det hele tatt…
Gjett om dette ble oppdaget da! 😀 Men det visste ikke jeg før siste kvelden.
Nå ble det til at vi gikk en tur til slutt. Også tok han hånda mi også, men slapp den når vi kom til husa igjen da. Den vi traff når vi kom tilbake var selvfølgelig onkelen min, og han er ikke en som ikke lar seg merke med noe, nei, han elsker å erte litt, og få en stakkar til å rødme. Ihvertfall følte jeg det sånn. Så vi var liksom sammen den kjekke gutten og jeg da.
Siste kvelden hadde noen diktet sang, og der hadde de vært så snille å ta med vasking og tørking av skjorta. Gjett hvem som forsvant ut av rommet da?
Jaja, jeg overlevde, vi var kjærester, og skrev brev til hverandre en liten stund. Vi bodde jo langt fra hverandre. Etter en kort stund fikk jeg et brev hvor han gjorde slutt. Han hadde truffet en annen.
Som 14 åring var jo dette veldig hardt å få vite gjennom brev, og jeg satt foran ovnen og brant alle brevene. Dumt, hadde jo vært artig å lest dem nå 😉 Har nemlig nå nettopp fått tilbake brev jeg skrev som barn fra 6-12 år, og jeg lo så jeg gråt over hvordan jeg skrev. Det skal jeg komme tilbake til i et annet innlegg.
Vel, jeg kom nå relativt raskt over denne kjekke gutten, så det var vel slik det er i den alderen. Man forelsker seg lett, også går det heldigvis fort over.
Livet fortsetter og fortsetter. Om man noen ganger føler at det står litt på vent, så ser man at det allikevel fortsetter. Og dermed er det på tide å skrive neste kapittel i serien om livet mitt. Om du ikke har fått med deg de forrige kapitlene, kan du lese dem HERKAPITTEL 11
Fortsetter der jeg slapp, i Rakkestad. Der gikk jeg som sagt i 8. klasse og mange av de jeg ble kjent med da, er nå mine venner på facebook. Ettersom jeg kom tilbake til Rakkestad senere, traff jeg mange av dem igjen, og det er veldig koselig å ha litt kontakt.
Vi var med i menigheten i Rakkestad, og som 14 åring valgte jeg å la meg døpe. I pinsemenigheten praktiseres voksendåp, og derfor var det et naturlig valg for meg.
Ettersom min morfar var ledende eldste, var det han som sto for dåpen. Nå var det ingen stor og god opplevelse akkurat selve dåpen, for jeg var litt uheldig og sto for nærme kanten. Dermed smalt hodet i kanten, og det førte til at jeg fikk vann i nesa, og slukte masse vann, og hodepine fikk jeg også.
Så da jeg kom bak forhenget og skulle skifte var jeg bare lei meg, og gråt. Men døpt ble jeg! 🙂
Var så “heldig” at faren min sto og filma alt sammen, så da har jeg bilder av hodepina mi også 😉 Du kan tro morfar var lei seg etterpå 🙂
Man kan si mye om pinsemenigheten, men den debatten skal jeg ikke begi meg inn på her.
Jeg vokste opp innenfor disse kretsene, og med foreldre som var evangelister og misjonærer, ble det naturlig for meg også å velge denne veien. Som troende, …altså jeg tror på Jesus og det har jeg med meg også nå, selv om det er lenge siden jeg meldte meg ut av pinsemenigheten. Jeg har vært i forskjellige menigheter, og opplevd mye både på godt og mindre godt. Har tatt mine valg, både bra og mindre bra valg.
Nå er jeg ikke engasjert på samme måte, men like troende. Ettersom dette har vært, og er en del av mitt liv, ønsket jeg å skrive litt om det også på historien om livet mitt. Det er ikke alt jeg er glad for å ha vært med på, og jeg er glad for at det er mulig å se ting på annet vis etterhvert, uten å hverken dømme andre eller gå på kompromiss med seg selv.
For meg er livet med Jesus av bare nåde. Jeg kan ikke gjøre hverken fra eller til for å være en troende, jeg er meg, og skapt i Guds bilde.
Den eneste veien til Gud er gjennom Jesus, da hjelper det ikke hvor mye godt jeg tror jeg må gjøre. Jeg er godtatt og god nok akkurat slik jeg er, og det er også du!
Vel, det var den eneste forkynnelsen du får av meg i dag. Ikke fordi jeg skammer meg over evangeliet, men fordi bloggen min ikke skal være evangeliserende. Den skal være bare meg og livet mitt sånn til hverdags. 🙂
Herlig med en dag med sol, og høstfarger også i trøndelag. 🙂
Nå har det regnet og regnet, så i dag måtte jeg ut en liten tur og nyte finværet. Det var kaldt i natt, så det var is på bilrutene. Men det har jo ikke noe å si for meg, som ikke skal ut, dessuten så står vår bil i garasje 😉
Ettersom jeg måtte en tur på butikken, passet jeg på å ta litt bilder samtidig. Kjenner at jeg virkelig har lyst på en skikkelig lang gåtur snart, men jeg får smøre meg med tålmodighet. Og det har jeg jo i tonnevis 😀
Men like etterpå forsvant den igjen og regnet pøste ned nok en gang.
Olav lessa inn i bilen når det regnet litt mindre, for i dag ble det ikke opphold.
På hjemveien ble det noen timer stopp hos svigerfar. Han kom ikke utover i helga ettersom der var så dårlig vær, og Olav hadde lagd ferdig hønsefrikasé, så det var bare å varme den og koke poteter.
Den smakte helt fortreffelig, og svigerfar var ikke lei å ha litt rester til uka. 😉
Hemne kirke omringet av høstfarger
Så er søndagen, og helga snart over. For ikke å glemme september. I morgen er det allerede oktober, og vi håper på mange fine dager, og færre overraskelser av trist art.
Midt på dagen fikk vi besøk av jentene til Olav med to av barnebarna, jentene.
Koselig at de kommer en tur og ungene løp straks inn på den andre stua og hentet dukkene. Og de koste seg og lekte. Også fikk de is av bestefar som alltid 😉
Det ble hjemmelagd pizza i dag igjen, og den ble som den pleier, veldig god. 🙂
Nå er det tv kos resten av kvelden. Fyr i ovnen, og tent lys.
I dag våknet vi til haglvær og regn. Det var bare 3 grader på morran, og nå er det 5. Det har vært litt sol og opphold innimellom, så mannen min har holdt på litt ute. Jeg gikk ned til sjøen en liten tur med mat til måkene, men var ikke forberedt på at det var så kaldt. Hadde ikke sett på gradestokken før jeg gikk ut, så jeg tok på meg litt for lite klær. 😉
Ettersom jeg ikke kan gå så mye, blir det lite uteliv på meg for tida. Jeg fikk nemlig en tlf fra legen min dagen vi kom til Halden. Jeg hadde vært og tatt MR 14 dager tidligere ettersom jeg ikke blir bra i låret/benet mitt.
Det legen da kunne fortelle var at MR viste at jeg har tretthetsbrudd i låret. Dette er så uvanlig at hun hadde vært nødt til å ringe andre leger, ortoped m.m. Og hun sa at ortopeden hadde sagt at jeg måtte være veldig forsiktig, og avlaste benet.
Javel, svarte jeg, “hva mener du med avlaste?” “Du kan ikke belaste det benet mer enn 15 kg”,var beskjeden jeg fikk. 15 kg? “Det er jo ingen ting!”
“Nei, men det er stor fare for at benet kan knekke helt om du ikke er forsiktig”., var svaret jeg fikk.
Veldig greit å få en slik beskjed når jeg er i Halden, og har en uke med mye gåing og gjøremål i forbindelse med pappa’s begravelse. Så jeg sa til legen, “nå har jeg gått i 4 mnd og belastet benet. Jeg har fått beskjed om å gå forsiktig, men trene/tøye etc. Og i førsten fikk jeg jo beskjed fra lege og fysioterapeut at det var hofteslitasje, og at det ikke var farlig å hverken tøye eller gå. Kan det da ha noe å si om jeg går og belaster benet en uke til?”
“Nei, kanskje ikke, men det kan jo plutselig knekke…”
Måtte bare ta sjansen på det, hadde ikke så mye valg akkurat den uka.
Kan forstå at legen kunne misforstå, for jeg hadde også veldig vondt i hofte og utside lår. Men som jeg skrev i første innlegget, så ba jeg om å få MR første gang jeg var til legen i juni. Og røntgen og til slutt MR kunne da til slutt vise at jeg har mye væske rundt hoftekule, og betennelse over der igjen. I tillegg til tretthetsbrudd, så det er kanskje ikke så rart at jeg har hatt mye vondt?
Kunne de bare hørt på meg første gang og tatt MR med en gang hadde jeg vært spart for mye vondt, og det hadde ikke forverret seg som det gjorde. Men legene vet jo best…eller? Jeg kommer til å gi tilbakemelding om dette, for jeg mener at legene bør høre litt mer på pasienten, når denne gjentatte ganger sier at: “Noe skjedde oppe i låret. Jeg ønsker MR for å bekrefte, avkrefte, se hva det er!”
Nå blir det spennende å se hva ortopeden sier når jeg skal dit 12. okt. Fikk time relativt raskt, så de ser det nok som en hastesak. Jeg skulle jo i utgangspunktet begynne å jobbe snart igjen, nå må alt settes på vent.
Ble ganske lei meg og frustrert med det samme, men med fokus på begravelse og mamma som trengte meg den uka jeg var der, så måtte jeg bare glemme dette. Er kanskje ikke så rart at jeg nå er utrolig sliten, og orker nesten ingenting. Og dessuten bør jeg jo helst ikke gå så mye på benet. Har krykker, men har ikke brukt dem enda. Det føltes snålt å plutselig bruke det, når jeg har gått uten det i 4 mnd, trilla ved m.m.
Men spørs om ikke det må til. Får håpe jeg slipper operasjon, men det gjenstår å se. Er nå glad for at jeg fulgte mer det jeg selv følte etterhvert og ikke tøyde og trente så mye som legen mente jeg skulle. Jeg kjente jo hele tida at det var noe som ikke stemte, og følelsen av at det kunne glippe, eller brekke var og er der hele tiden.
Så dessverre må maling, fisking og hjelp til trefelling og kvist bare vente nå. Olav må gjøre mye alene, og det er vel det som sliter meg mest.
Jaja, livet er nå bare sånn…det byr på utfordringer og ting hele tida, men jeg har det jo veldig godt ellers. Har det varmt og og godt innendørs, nok gjøremål på pc m.m. Så kjeder meg gjør jeg ikke. Er mest den følelsen av å ikke få komme meg tilbake på jobb på lang tid, som er verst akkurat nå. Gledet meg veldig til noen dager på jobb etterhvert.
Litt info om min situasjon i dag, men nå skal du få høstbilder fra Gjengstøa til slutt. September er fin, også med hagl og regn. 🙂