I dag er dagen da vi alle minnes Utøya og regjeringskvartalet, men jeg har tidligere år valgt å ikke skrive så mye om denne dagen. Er så mange som gjør det, og for meg så er det sånn at jeg ofte minnes ting kun for meg selv.
Ikke fordi jeg ikke bryr meg, men fordi det er så mange berørte, en dag som var så utrolig spesiell, en dag hvor vi alle husker hvor vi var når vi hørte om det som skjedde. Og jeg føler meg så lita og ubetydelig i denne sammenhengen.
15 år har gått.
Jeg var på vei hjem fra jobb, gikk av bussen og traff en kollega av meg som spurte om jeg hadde hørt hva som skjedde i Oslo. Det hadde jeg ikke, men var rask til å sette på tv da jeg kom hjem for å finne ut av hva det var.
Jeg bodde på Flatåsen i Trondheim, og skulle utover til Gjengstøa på ettermiddagen sammen med yngste datter til Olav.
På turen utover, da vi var nesten framme, kom det et utbrudd fra henne: Ka du fortæl mæ?
Radioen ble satt på full styrke, og vi trodde igjen ikke det vi hørte. Resten av kvelden ble det å følge med på situasjonen på Utøya og Oslo. Det var vanskelig å ta inn alt som skjedde, men vi måtte jo tro det vi så.
Dattera til søskenbarnet mitt var også på Utøya, men det fikk vi høre først i ettertid. Det gikk bra med henne, mener hun gjemte seg på utedo.. Hvordan de overlevende har hatt det i ettertid, er nok forskjellig, men vi har fått lese og høre mange historier og hvordan mange sliter med ettervirkninger
De som overlevde er nok veldig takknemlige, samtidig som de fikk endret livene sine totalt, og hvor urettferdig det måtte føles..
Så i dag, valgte jeg å minnes de som ikke overlevde denne dagen, med bilder fra tv og fra Trondheim torg dagen etter.
Til minne om alle de som døde denne dagen ❤️




















































