I går måtte jeg en tur til Solsiden i Trondheim. Bussturen gikk raskt og greit, og da jeg gikk av bussen, måtte jeg over veien for å komme til bestemmelsesstedet. Jeg sto der og venta og venta pga rødt lys….
Joda, du leser riktig. Fredag er da vel rengjøringsdag?
Det var det for meg før, i “gamle”dager. Da var det såå godt å gjøre rent, det lukta grønnsåpe, eller ajax over hele huset, og hvis jeg i tillegg fikk bakt brød var jo inngang til helgen helt topp! 😀
Det skinte alle steder
Gikk fint den gangen jeg var ung og hadde mye energi til overs etter endt arbeidsdag, men nå…nå gjør jeg det ikke på samme måten når jeg går hjemme engang. 😉
Det er ikke mye gammel skitt her, neida, men alt blir gjort mye enklere. Så jeg har faktisk gjort rent i dag jeg. Har brukt tørrmoppen på alle gulv, støvsugd tepper og sofa. Vasket bad og toalett.
Kjøkkenet ble vasket litt i går for jeg mista vispen i sausekjelen på gulvet, og da var det saus på skap, komfyr og gulv…og sist men ikke minst, meg selv. 😀
Så jeg måtte skynde meg å vaske litt før mannen kom hjem. 😉
Tåler han ikke at det er skittent?, spør du. Joda, men han erter meg vet du, for jeg kan være ganske klumsete innimellom. Så når jeg fortalte det i går, så sa han at det er mye bedre å bruke tresleiv å røre i sausen med. Da slipper du at den skvetter ut av kjelen. Men tror du jeg går på den du da? hehe…nei, saus har jeg alltid lagd ved bruk av visp, så jeg fortsetter med det jeg. 😀
Om jeg er sta? Kan være det ja, men bare til det motsatte er bevist. Og jeg skal prøve å bruke tresleiv neste gang, så får jeg se om jeg får ut alle klumper. og kjenner jeg mannen min, så får han vel rett denne gangen også. 🙂
Er ikke sånn at jeg ikke skal gi meg på tørre møkka, da skal jeg være veldig overbevist for å si det sånn. Har nemlig gått i den fella noen ganger, at jeg står bastant på mitt, også viser det seg at motparten, (les mannen) hadde rett likevel. Og det er så innmari kjedelig..føler liksom at jeg taper mer ansikt da, enn om jeg sier jeg skal sjekke først 😉
Rart hvor mye man lærer når man får noen år (0g kilo) på baken. 😀 Den var igrunn god, for er det et sted jeg ikke har mange kilo, så er det på baken, den er flat 😉 Nei, kiloene de sitter rundt midjen…
Men det var jo rengjøring jeg skulle skrive om da…herlighet, fingrene og tankene flyr jo sin egen vei som vanlig. Håpløst tilfelle! Neida, ikke håpløs jeg vet du….bare litt rar. Det sa ungene til meg når de var små, men så la de til; men vi er glad i deg likevel! <3 Så heldig er jeg! 😀
Som du skjønner, her er det rent og pent til helg.;) Svinekoteletter er tatt fram for tining, og det skal tilberedes like før mannen min kommer hjem fra jobb. Heldig han som har ei kone som går hjemme og lager middag. 😀 Hehe…og jeg er enda mer heldig som får gjøre det, og ikke minst at jeg har en så snill og flott mann som kommer hjem..til meg! <3
Som du skjønner…igjen, (i dag skjønner du jammen meg mye) hehe…litt rar humor her i da, så er det freddan her i huset! Kos deg og nyt at det er fredag og helg, det skal jeg gjøre. 🙂
God helg fra meg med godskjorta på, (arvet fra mannen min)! <3
PS: Har du orka å lese alt dette, og ikke minst, har du forstått noe av det, da er du god! 😉
Jeg tenkte: Åja, jeg må kjøpe kort til pappa. Det er jo snart farsdag.
Så gikk det i samme sekund opp for meg; Jeg har jo ingen pappa å sende farsdagskort til! <3
Det gjorde nesten fysisk vondt med det samme. Har ikke vært helt forberedt på at det vil dukke opp slike ting fremover. Joda jeg har visst, og vet at den tida ville komme, men allikevel glemte jeg det nå som den tida er her.
Uansett om pappa er her eller ikke, han fortjener mange ekstra gode tanker på farsdagen, selv om jeg ikke har noen adresse å sende kort til. Heldigvis har jeg fortsatt svigerfar <3
Som du kunne lese i forrige kapitel HER, så ble det ikke mange årene i Norge før vi skulle sette kursen mot Paraguay igjen.
Jeg maste veldig på foreldrene mine om å få være igjen i Norge. Eldste søstra mi skulle jo være her. Men nei, det var ikke mulig. Jeg var ikke myndig, og måtte nok pent føye meg.
Etter avskjedsfester og pakking, dro vi avgårde til Fornebu. Når vi kom dit var det jo den vanlige passkontrollen, og da viste det seg at passet mitt hadde gått ut. Jeg ble jo hoppende, sprettende glad! Nå kan jeg ikke dra, husker jeg at jeg tenkte. 🙂
Pappa gikk avgårde og ble borte en stund, og når han kom tilbake, hadde han ordnet så jeg kom igjennom allikevel. Et nødpass ble utstedt, og skuffelsen hos meg var stor. Var jo ikke det at jeg ikke ville være med familien min, hadde bare tanker og følelser et helt annet sted. 😉
Her venter vi på pappa
Vi kom oss ombord på flyet, og jeg prøvde å slappe av med en bok… tror jeg måtte lese sidene omigjen, for jeg mener å huske at tankene var et helt annet sted enn på det som sto i boka. Var vel mer for å få være i fred for søstra mi som satt ved siden av meg, at jeg leste tenker jeg.
Flyturen gikk fint, og vi kom vel fram til flyplassen i Paraguay. En mye enklere og raskere reise enn forrige gang med båt. Vi ble møtt på flyplassen av andre misjonærer, og vi bodde første tiden i en liten by som het Caacupé. Du kan lese mer om det HER.
Vi bodde hjemme hos noen misjonærer, som skulle reise til Norge året etterpå. Jeg husker så godt jeg satt og sang og spilte, og diktet sang om hvor mye jeg lengtet til Norge 😉
Vi hadde vel bare vært noen dager når jeg snakket med mine foreldre igjen, sa hvor mye jeg ønsket å reise hjem, og jeg mener å huske at det ble bestemt ganske tidlig at jeg skulle reise hjem sammen med de vi bodde hos den første tiden. Da ble det mye lettere, og året ble fint også for meg.
Det var snakk om at jeg skulle gå på en amerikansk skole, men jeg stolte ikke nok på meg selv, at jeg ville klare skole som gikk bare på engelsk, så det ble ikke noe av det. Dessverre tenker jeg nå. Tror nok jeg hadde klart det, for språk er noe jeg alltid har hatt lett for.
I stedet jobbet jeg det året jeg var i Paraguay, 1978-1979. Litt som hushjelp hos noen misjonærer, og litt som lærer for de første klassetrinna på den Norske skolen. Det synte jeg var veldig artig, men jeg hadde jo ingen utdannelse enda, så det ble bare litt som hjelpelærer. Var det jeg burde utdannet meg til, for det var et ønske fra jeg var lita. Jeg skulle bli lærerinne. Vet ikke hvorfor jeg slapp dette, men det ble ihvertfall ikke noe av.
Vi bodde i Asuncion mesteparten av tiden, og reiste også til Paso Cadena og andre steder foreldrene mine hadde møter.
Du kan se litt av det på bildene
Her er vi hjemme hos noen indianere og har møte, og hjelper dem praktisk. Hadde som regel med brukte klær fra Norge, og det var så herlig å se hvor glad de ble. 🙂
Her sitter jeg i bilen på en av de mange turene vi var på. Lillebroren min satt som regel på fanget, og vi sang, eller jeg fortalte eventyr.
Han husker fortsatt at han syntes en av sangene var veldig skummel:
“Jeg gikk en tur på stien, og søkte skogens ro. Da hørte jeg fra lien, en gjøk som sang ko – ko.”
Jeg tenkte ikke på da at han kunne synes den var skummel, og han var liten og sa ingenting om det. Litt artig å snakke med søskna mine om tiden i Paraguay, og hva vi husker. Hvilke minner vi har. Det er jo veldig forskjellig ettersom hvilken alder vi var i.
Vi var også på bytur mamma og jeg, og jeg poserte villig ser det ut til 🙂 Og når jeg ser bildene nå, så forstår jeg ikke helt at jeg synes jeg var så tykk 😉
Fortsettelse følger i neste kapitel. Håper du følger med meg videre også. 🙂
At Østby i Trysil skulle bli det stedet hvor jeg kanskje har flest gode minner kommer nok av flere ting. Men først skal du få linken til kapittel16 om du ikke fikk med deg det.
En av grunnene til at jeg likte meg så godt i Østby er folkene der, de er kjempetrivelige, også dialekta da! 😀 Så kommer det at det var skikkelig vinter, mye snø og skikkelig kaldt. Jeg liker jo veldig godt det. 🙂
Jeg kunne bruke sparken, og gikk på ski. Det siste var jeg jo ikke så god på, men ble nå med vennene på en tur ihvertfall, som jeg husker. De måtte nok ta det litt med ro, for jeg var både treg og forsiktig. Pga årene i Paraguay fikk jeg jo ikke vedlikeholdt kunsten å gå på ski.
Men syntes det var litt artig også da. Bare ikke skia var bakglatte eller kladda. 😉 Har vært med på nok turer med det. For noen flotte vinterkvelder det var det året!
Ikke minst når vi kom til februar mnd. Da skulle pinsemenigheten ha fellesmøter med misjonsmenigheten, og jeg troppet selvfølgelig opp. Den første kvelden var det en “Mannsmusikk” fra en menighet i Østfold som sang. Ja, de sang vel hele uka tror jeg. Der var det med et par unge gutter også, kjekke sådanne 😀
På det første møtet sang disse to guttene duett, og de sang veldig bra. Og han ene var jo bare ekstra kjekk. Men lille meg, den grå musa som jeg følte meg som, turte jo ikke se til hans kant engang. Var jo greit når han sto og sang, for da så jo alle på han/dem likevel, 😉
Her ser du den lille grå jenta 😉 Nå skjønner jeg ikke helt hva jeg skjemtes for, men sånn er det jo i den alderen. Tenk så stygg jeg var hvis det blåste litt og håret ble bustete.. Ja, sånn tenkte jeg…også var jeg så veldig tykk 😉
Jeg glemte ikke helt denne unggutten på 18 år, var jo ikke så mye eldre enn meg. Men fikk vite at han var sammen med ei av ungjentene som var med, så da var jo det greit. Uoppnåelig for meg uansett.
De dro hjem igjen, men kom tilbake vel en uke etterpå. Da var de flere dager, og søstra mi og jeg var med på ungdomsmøtene som ble holdt felles mellom menighetene.
En av kveldene gikk jeg ut en liten tur, og da sto han også utenfor. Jeg skyndte meg inn og hentet kåpa mi, tenkte å gå hjem, og kanskje jeg fikk snakket med han om ikke annet. Når jeg kom ut igjen hadde han gått på andre siden av veien. Jeg bodde ikke så langt i fra lokalet så jeg begynte å gå hjemover. Plutselig kom den kjekke gutten skrånende over veien, spurte om han kunne få gå sammen med meg. Jeg sa ja, også gikk vi videre. Han la armen om meg, og vi gikk mange meter før noen av oss sa noe 🙂
Jeg kom til meg selv av at han spurte om det gikk bra, og jeg trodde jeg nesten ikke det jeg så. Han, den kjekke gutten gikk sammen med meg, og ønsket å være sammen med meg. Men var ikke han opptatt da? Neida, han hadde gjort slutt med jenta etter første gang han så meg på møtet. Han hadde ikke glemt meg han heller. 😉
Så da ble vi sammen vi da. Men jeg turte ikke fortelle mamma og pappa det enda. Han spurte om han kunne få hente meg etter skolen dagen etterpå, og jeg sa ja.
Han sto og ventet på meg da jeg kom ut fra siste timen, og jeg skyndte meg å sette meg inn i bilen hans, og håpet at ingen så det. Men venninna mi, som tok samme bussen, så selvfølgelig det. Turen hjem kjørte han en omvei, det var mye snø og tror du ikke han kjørte seg fast da. Jeg ble jo så nervøs når jeg forsto at vi ikke rakk hjem før bussen likevel. Var jo det vi skulle gjøre. 😉
Bilde lånt fra google
Så når jeg da endelig kom hjem etter at en bonde med traktor fikk oss opp fra snøfonna, da møtte jeg en mamma som ikke var helt blid. For venninna min var jo så “snill” at hun gikk innom og fortalte mamma at jeg ikke var med bussen. Og at jeg satt på med en gutt. Makan! Jeg ble ikke helt blid på venninna mi den dagen akkurat. Mamma “kjeftet”. Dvs. hun sa klart i fra hva hun mente om at jeg ikke hadde sagt i fra, og han hadde på formiddagen vært hjemme og hjulpet pappa med bilen hans, så hun mente han burde sagt ifra 😉 Akkurat som han hadde lyst til å si noe om dette. 🙂 Og jeg måtte jo huske hvor ung jeg var, osv. osv…
Vel, mens mamma ga meg inn, vasket jeg komfyren etter middagen, og jeg tror ikke den har vært så ren hverken før eller siden 😀 Likte nemlig ikke å få tilsnakk på noe som helst vis, og dette var så spesielt for meg at jeg ønsket ikke at den følelsen skulle forsvinne…
Det gikk nå bra, han ble godtatt, og var mye på besøk når han var i Østby. Mest ble det selvfølgelig brev igjen da. Jeg fylte 16 det året, og han 19. Det var en fin tid.
Jeg var også på besøk hos han, hjemme hos familien hans, og da var jeg nervøs da! Hjelp! Også hadde de ordnet god mat og det var reker. Også jeg som ikke likte reker. Det var det første han også overrasket meg med en gang vi skulle kjøpe pølse med brød. Han ba om rekesalat, og det hørte ikke jeg før jeg sto med pølsa i hånda. Den som spiste rekesalat, det var meg 😉
Rekene slapp jeg unna ettersom de ordnet pølser også hjemme hos foreldrene. Da turte jeg si i fra, og beklaget selvfølgelig. Jeg unnskyldte meg vel for alt mulig i mange år. Men jeg ble nå godtatt hjemme hos dem også 😀
Jeg var ikke så lenge i “Paradis”, for en dag kom pappa og fortalte at vi skulle til Paraguay igjen. Da ble jeg så lei meg. Jeg ønsket slett ikke å reise dit igjen, og ihvertfall ikke nå som jeg hadde fått meg kjæreste. Men jeg var bare 16 år, og hadde ikke så mye jeg skulle sagt. Eldste søstra mi skulle være igjen hjemme, for hun var gammel nok nå, hun jobbet og skulle gå på Landbruksskole, så hun var heldig hun 😉 Spurte om ikke jeg kunne få være igjen i Norge, men det var blankt nei.
Så det var bare å forberede seg på…neste kapittel i livet mitt. Flytting igjen!