Som du kunne lese i forrige kapitel HER, så ble det ikke mange årene i Norge før vi skulle sette kursen mot Paraguay igjen.

Jeg maste veldig på foreldrene mine om å få være igjen i Norge. Eldste søstra mi skulle jo være her. Men nei, det var ikke mulig. Jeg var ikke myndig, og måtte nok pent føye meg.

Etter avskjedsfester og pakking, dro vi avgårde til Fornebu. Når vi kom dit var det jo den vanlige passkontrollen, og da viste det seg at passet mitt hadde gått ut. Jeg ble jo hoppende, sprettende glad!  Nå kan jeg ikke dra, husker jeg at jeg tenkte. 🙂

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Pappa gikk avgårde og ble borte en stund, og når han kom tilbake, hadde han ordnet så jeg kom igjennom allikevel. Et nødpass ble utstedt, og skuffelsen hos meg var stor. Var jo ikke det at jeg ikke ville være med familien min, hadde bare tanker og følelser et helt annet sted. 😉

Her venter vi på pappa

Vi kom oss ombord på flyet, og jeg prøvde å slappe av med en bok… tror jeg måtte lese sidene omigjen, for jeg mener å huske at tankene var et helt annet sted enn på det som sto i boka. Var vel mer for å få være i fred for søstra mi som satt ved siden av meg, at jeg leste tenker jeg.

Flyturen gikk fint, og vi kom vel fram til flyplassen i Paraguay. En mye enklere og raskere reise enn forrige gang med båt. Vi ble møtt på flyplassen av andre misjonærer, og vi bodde første tiden i en liten by som het Caacupé.  Du kan lese mer om det HER.

Vi bodde hjemme hos noen misjonærer, som skulle reise til Norge året etterpå. Jeg husker så godt jeg satt og sang og spilte, og diktet sang om hvor mye jeg lengtet til Norge 😉

Vi hadde vel bare vært noen dager når jeg snakket med mine foreldre igjen, sa hvor mye jeg ønsket å reise hjem, og jeg mener å huske at det ble bestemt ganske tidlig at jeg skulle reise hjem sammen med de vi bodde hos den første tiden. Da ble det mye lettere, og året ble fint også for meg. 

Det var snakk om at jeg skulle gå på en amerikansk skole, men jeg stolte ikke nok på meg selv, at jeg ville klare skole som gikk bare på engelsk, så det ble ikke noe av det. Dessverre tenker jeg nå. Tror nok jeg hadde klart det, for språk er noe jeg alltid har hatt lett for.

I stedet jobbet jeg det året jeg var i Paraguay, 1978-1979.  Litt som hushjelp hos noen misjonærer, og litt som lærer for de første klassetrinna på den Norske skolen. Det synte jeg var veldig artig, men jeg hadde jo ingen utdannelse enda, så det ble bare litt som hjelpelærer. Var det jeg burde utdannet meg til, for det var et ønske fra jeg var lita. Jeg skulle bli lærerinne.  Vet ikke hvorfor jeg slapp dette, men det ble ihvertfall ikke noe av.

Vi bodde i Asuncion mesteparten av tiden, og reiste også til Paso Cadena og andre steder foreldrene mine hadde møter.

Du kan se litt av det på bildene

Her er vi hjemme hos noen indianere og har møte, og hjelper dem praktisk. Hadde som regel med brukte klær fra Norge, og det var så herlig å se hvor glad de ble. 🙂

Her sitter jeg i bilen på en av de mange turene vi var på. Lillebroren min satt som regel på fanget, og vi sang, eller jeg fortalte eventyr.

Han husker fortsatt at han syntes en av sangene var veldig skummel:

“Jeg gikk en tur på stien, og søkte skogens ro. Da hørte jeg fra lien, en gjøk som sang ko – ko.” 

Jeg tenkte ikke på da at han kunne synes den var skummel, og han var liten og sa ingenting om det. Litt artig å snakke med søskna mine om tiden i Paraguay, og hva vi husker. Hvilke minner vi har. Det er jo veldig forskjellig ettersom hvilken alder vi var i.

Vi var også på bytur mamma og jeg, og jeg poserte villig ser det ut til 🙂 Og når jeg ser bildene nå, så forstår jeg ikke helt at jeg synes jeg var så tykk 😉

Fortsettelse følger i neste kapitel. Håper du følger med meg videre også. 🙂

#livetmitt #kjæreste #flytte #paraguay #søramerika #blogg #livet #pasocadena #asuncion #caacupé