I dag var det på tide å ta en tur ut for å handle resten av julegavene, tenkte jeg.
Skulle ta bussen kl 08.24, for da kom jeg akkurat til åpningstiden kl 09.00 Men før jeg rakk det fikk jeg melding fra mannen min, at han ikke hadde mat i dag. Joda, han hadde smurt seg matpakke, men røkt makrell på matpakkebrød var visst ikke så vellykka. Så da tenkte jeg at siden jeg skulle nesten forbi arbeidsplassen hans, kunne jeg stikke innom med ny matpakke. Måtte skifte litt buss osv, men jeg hadde jo god tid jeg da.
Som tenkt, så gjort. Før 8 satt jeg på bussen, og kom til Dora ved 08:30 tida.
Da ringte jeg mannen min, og ba han komme ut. Ble nok glad for matpakka selv om han sa at det gikk fint uten mat. Jeg hadde ikke orket en hel dag uten mat selv, så greit å sørge for at mannen ikke er helt utsulta når han kommer hjem 😉
Etterpå tok jeg buss videre til City Lade. Der trålet jeg butikkene en times tid, uten noe resultat.
Fant ikke noe av det jeg skulle ha, så da gikk jeg likegodt for å ta bussen til byen. Måtte vente12 min på neste buss, så da tok jeg like godt matpakke mens jeg venta. Ja, du har vel fått med deg at jeg liker å ha med meg matpakke? 😉 Er ikke så glad i å kjøpe meg mat ute hvis jeg ikke må, matpakka smaker bedre syns jeg. Litt snål sjø 😀
I sentrum gikk jeg først innom Byhaven og kikka litt
Så til Japan photo for å hente julegaver jeg har bestilt, og deretter innom flere butikker og til slutt Trondheim torg.
Fikk kjøpt to julegaver, så nå er det vel bare et par til jeg må ha før jeg kan si meg ferdig.
Da var klokka nærmere 12 og jeg kjente at jeg ikke orket mer handling i dag. Vondt i hodet, og sliten. Blir alltid sliten av sånn butikkflying jeg. 😉
Så det var bare å finne første buss hjem, og jeg måtte bare vente 10 minutter før den kom. Sola skinte litt igjennom skyene, og regnet fra i morges var ikke tilstede nå ihvertfall.
Men jeg var ikke før kommet inn før snøen lavet ned. Snakk om fin timing! 🙂
Da gjorde det godt med en kaffekopp, litt youghurt og en liten sjokolade.
Hodepina forsvant heldigvis etterhvert, og nå har jeg tenkt å jobbe litt med albumet vårt igjen. Har kommet helt til oktober, så jeg er snart ajour. Men som jeg sa i fjor, neste år må jeg ta mindre bilder! Det blir litt store album, for jeg liker ikke å ha bildene liggende på pc’n, mye koseligere å ha det i album. Også litt naturbilder, trenger bare ikke ta 10 bilder av samme motiv..ikke sant?
Så kjære mannen min, om du leser dette; jeg SKAL skjerpe meg! (håper jeg) hehe…..lurer på hvor mange ganger jeg har sagt det.?
Nei, nå havnet jeg på et sidespor… håper dagen din er fin! En god klem fra meg. 🙂
Vi bor jo for langt unna til å ta en tur ofte, og jeg kan bare ikke ha dårlig samvittighet for det.
Men enkelt er det ikke
Nå er hun jo også mer avhengig av hjelp etter at hun falt, og klarer ikke gjøre så mye selv. Hun kommer seg heldigvis rundt i rullestol, men lite folk å treffe på huset nå som det er mye ski m.m på TV. De har ingen felles TV stue, og da blir alle sittende hver for seg.
Hun har det godt der hun er, men det er tungt å høre den triste stemmen flere ganger om dagen. Det gjør jo noe med meg også.
Ikke lett å bli gammel og dårlig, selv om man har stor familie. Er ikke enkelt å få til å besøke henne så ofte som hun ønsker. (Da måtte det vært noen der nesten hele tiden 😉 ). Så jeg ringer ofte, for det hjelper noe på savnet sier hun. Og da er jo det det minste jeg kan gjøre.
Vi gikk en liten tur på ettermiddagen, og fikk med oss julegrantenninga på Saupstad. Det var ikke så mye som minnet om julestemning annet enn et lite miniorkester med nisseluer, som spilte veldig flott julesanger mens julegrana tentes. Koselig å være tilstede da. 🙂
Resten at dagen gikk med til å bare kose oss, med enkel og god mat, og mye avslapning med ski på tv.
Jeg fikk jobbet litt med albumet vårt, og litt annet.
Det var en koselig lørdag, og etter en sen frokost i dag, er vi nå i gang med 2. desember. Lysene er tent, og det er bare å starte nedtelling til jul. Vi skal prøve å kose oss maks, med å ikke stresse. 😉
Som jeg skrev i fjor også, så har jeg alltid hatt stor glede av å lage pepperkakehus. Steke, skjære ut, sette sammen, og pynte.
Her er reprise fra i fjor:
Litt nostalgi fra de siste 12 årene. Jeg har lagd pepperkakehus hvert år siden 1982, minus ett år. Og det ene året ble det et savn, så jeg måtte gjøre noe med det. Derfor har jeg bakt pepperkakehus selv om jeg ikke har små barn lenger, men har jo barnebarn 🙂
Når det er 3 hus, så lager jeg sammen med sønnen min, og mannen min. 🙂 Lagde 3 hus i alle år, så lenge ungene bodde hjemme. De pyntet ett hver seg, og jeg måtte jo ha et selv også. 😉
2005
2007
2008
2009
Huset har blitt mindre, men med en flink arkitekt, mannen min er med på pyntinga 🙂
2010
2011
2012
Barnebarn på besøk til baking og pynting, da må vi ha to hus 🙂 Når Caisa skulle bake pepperkaker husket hun hvordan Pippi gjorde det, så hun tok like godt deigen på gulvet, og kjevlet i vei. 😉 Da måtte bestemor si, at det er bare Pippi som gjør sånt, vi baker på bordet vi 🙂
2013
Dette året var det barnebarnet Tian som hjalp til 🙂
2014
2015
Dette er huset som ble modell til mitt egenkomponerte heklede pepperkakehus.
2016
Da er det slutt på husbaking for meg. Kjente at det holdt nå. 🙂 Ble så fornøyd med dette, at jeg kommer ikke til å savne ekte pepperkakehus.
Litt artig å ha en samleside på flere år med pepperkakehus. Har jo bilder fra alle siden 1982, men de fleste er jo ikke digitalt. Og de er ganske like det første. Jeg var litt kjedelig i pyntinga, ble ofte det samme. Ungene som sto for kreativiteten den gangen. 🙂 Men det har vært koselig, en fin tradisjon, og når vi bakte og pyntet, hørte vi på forskjellig julemusikk. Men Putti Putti Plott åtte alltid spilles. 🙂
Godt å ha gode minner. Og jeg prøver å ikke bli for melanskolsk, men ved juletider så blir man ofte det. Ihvertfall jeg. Minner gir også savn etter tider med mine barn, som aldri kommer tilbake. Men det er godt å se at de har det bra og skaper sine tradisjoner. Våre barnebarn får gode minner med sine foreldre, og artig å se at det vi har hatt føres videre. Slik er dette livet, generasjon, etter generasjon. Fascinerende, glede og vemodighet på en og samme tid!
Det er livet!
Her er årets hus, ferdig pyntet med lys og nisser. 🙂 Savner litt å pynte det forskjellig, men da må jeg i tilfelle hekle et til 😀
Adventstid betyr mye lys i heimen. Mens vi venter….
Venter på hva da? Julaften, julegaver, familiesammenkomster?
Ja, det også men det betyr i utgangspunktet at vi venter på å feire Jesu fødselsdag. Og Han er raus, for han lar oss gi hverandre haugevis med gaver både i adventskalender og til jul.
Hva får Han av oss?
Det jeg tror Han ønsker seg aller mest at vi har tid til Han i alt styret. Og Han sa:
“Det du har gjort mot en av mine minste, det har du gjort for meg”
Det burde ikke være så vanskelig å gi Ham det. Men vi har det jo så travelt, også må jeg først bli bra, også må jeg først gjøre alle MÅ ting…osv.
Dette er skrevet mest til meg selv i dag. Hva gjør jeg?
I det minste ønsker jeg å være med å støtte de som gjør noe. Som Kirkens Bymisjon, Frelsesarméen. De er vel de som jeg mener er best på det å vise omsorg for de svake i samfunnet.
Så i år har jeg kjøpt en del av gavene gjennom Kirkens Bymisjon. Og gitt en liten gave.
Føles litt bedre enn å bare kjøpe mye dilldall til oss som har alt. Og vi har sagt til ungene at de heller kan gi til formål de syns er bra fremfor gaver til oss. Vi er litt lei alt gavehysteriet. Og vi har alt vi trenger og mere til. Det har barn og barnebarn også. Ingen av oss lider nød eller mangler noen ting.
Vi gi selvfølgelig gaver til barnebarna, og det blir ofte klær de trenger. Vi er nok litt de “kjedelige” besteforeldrene når det kommer til gavefronten. Men det blir litt spill og div de trenger utenom klær også noen ganger.;)
Det er hyggelig å gi og få gaver, bare alt med måte 🙂
