Hva med alle oss som har jobbet hele livet, og aldri kommet opp i slike summer som tilsynelatende er lønna til vanlige folk? Vi får ofte til svar, at vi kan skylde oss selv som har valgt de yrkene vi har valgt, eller tatt for lite utdannelse etc.etc.
Som Randi, så blir jeg provosert, og da måtte jeg også komme med et innlegg om dette.
Det er faktiskt mange som ikke er så høyt oppe som 400 000 i året en gang, og helt sikkert mange like over 300 000 også.
De som sitter og styrer og steller, har jo lønninger som vi bare kan drømme om, for ikke å nevne de som sparker fotball, er direktører, ledere e.l.
HER kan du lese litt om hva de gjør for vanlige folk, feks vi som er utføretrygdede. Og det kan du lese hos Zoeticworld, Hun har innlegg om hvordan det er å prøve å jobbe som ufør, og at hun måtte slutte med det da det ble altfor utfordrende å klare det innenfor det Nav har bestemt er lov å tjene. Fant ikke innlegget hennes nå, men ligger inne på sida hennes. Kanskje du kan linke det hvis du kommentere dette Helene?
For ikk å glemme Aud Marit, som ofte går sulten og sitter hjemme og fryser fordi strømmen har blitt så dyr.
Joda, jeg vet at det er noen som nå vil si, at det er bare å prioritere det. Men vet du hva?
Det er faktisk ikke alle som har noe å prioritere av. De som må telle hver krone for å handle et minimum av ting de trenger.
Og hvis du lurer på hvordan jeg kan vite det, så er det fordi jeg har vært der selv. Og var ikke skyld i det selv heller. Noen er sikkert skyld i å ha lite penger, men jeg tror de fleste som har dårlig råd, har slitt hele livet mer eller mindre, og når helsa heller ikke er på deres side, og en blir ufør, da blir det ikke mye å leve at.
Jeg var heldig som hadde en jobb hvor jeg tjente litt bedre de siste 3 årene, og har derfor en grei månedsinntekt. Allikevel var det langt igjen til “vanlige folks inntekt”.
Men om jeg hadde bodd alene, så ville jeg nok slitt jeg også med alle utgiftene, og måtte tenkt på hva jeg brukte pengene til.
Nå tenker jeg på det uansett, for det er noe jeg har blitt vant til etter mange år med dårlig råd, men jeg er heldig, for vi er to som deler på utgiftene.
Husker så altfor godt hvordan det var å ha små barn, og vi satt på foreldremøter og de skulle på skoletur hit, og dit, og trengte skiutstyr, og det ene med det andre.
Da var jeg ærlig, og svarte at mine kunne ikke være med, for vi hadde ikke råd til det. Vi hadde ikke noe ekstra i det hele tatt, heller minus.
Og når jeg da fikk beskjed om å prioritere, ja, da treffer det veldig. For hvordan skal man kunne prioritere når man ikke har noe å prioritere av!!
For ikke å glemme når ungene sa at skoa var for små, eller klærne. Jeg husker at jeg fikk vondt i magen, og ble kvalm. Vi hadde jo ikke penger til nye klær.
Heldigvis hadde vi en bruktbutikk der vi bodde, og der handlet jeg en del. I tillegg hadde ungene en farmor som sydde om klær og hjalp oss mye.
Jeg er så takknemlig for at jeg hadde snill og hjelpsom familie, som hjalp i krise, og var der for meg/oss. Og jeg er heldig stilt, for nå er det min tur til å hjelpe andre når jeg ser det trengs.
Og noe av det dummeste jeg hører, er når folk med mer penger enn de trenger sier at penger ikke betyr noe 😳😲
Nei, så klart det ikke betyr noe når du har alt du trenger, og kan kjøpe det du vil, når du vil.
Det er først når du ikke har penger at de virkelig betyr noe!
Vel, dette var mitt lille hjertesukk, og frustrasjonsinnlegg i dag.
Skulle ønske det var flere vanlige folk jeg, og at flere av oss var i den kategorien ❤️
I går malte vi 2.strøket på “barnerommet” Joda, jeg vet at jeg skrev at det ikke kom mer før vi er helt ferdige, men litt drypp av oppussing må du få 😉
Vi hadde holdt på en stund da mannen min plutselig sa: “Her har vi glemt å male”
Og jammen hadde vi det. En liten bit mellom muren og klesskapene.
Det var fint han så det, for det er jo kjedelig å oppdage det når vi er ferdige, og har ryddet bort alt.
Kan jo hende jeg hadde oppdaget det også, men ikke i dag tror jeg. Hodet mitt har vært helt på bærtur i dag.
Har glemt hva jeg skulle si glemt hva jeg skulle ordne på pc,n og ordene har bare blitt borte liksom. 😳
Merket når jeg våknet i dag som i går, at jeg var veldig sliten. Formen har jo vært ganske god noen dager, men har vel gjort litt for mye.
Særlig at jeg satt flere timer ved pc,n på søndag etter å ha bakt.
Sensitiv betyr følsom for fysisk eller psykisk påvirkning; overfølsom, nærtagende.
I tillegg brukes ordet om noe som kan vekke sterke reaksjoner, og som derfor bør unngås eller hemmeligholdes, for eksempel sensitive personopplysninger.
Sensitiv brukes også om noe som berører personlige eller forretningsmessige forhold og må behandles med diskresjon.
Sensitivitet er følsomhet, det å være sensitiv, en evne til å bruke sansene effektivt.
Hva kjennetegner en sensitiv person?
Som høysensitiv er du var for støy og kaos. Du er mer oppmerksom enn andre, og tar inn over deg små nyanser og inntrykk i enhver situasjon. Du blir lett overveldet av egne og andres følelser. Dermed blir du overstimulert og sliten.
Hvordan vet man at man er høy sensitiv?
– Å være høysensitiv kjennetegnes av at man er ekstra vâr, intuitiv og oppmerksom på atmosfærer og situasjoner, som stemningen i et rom, hvordan andre mennesker har det, om det er konflikter under overflaten, sier Trude Sletteland daglig leder for Impulssenteret AS og leder for Senter for høysensitivitet.
Blir fort overveldet?
Følsomme blir raskere overveldet av inntrykk fra omverdenen, og trenger mer avstand til andre mennesker. Det betyr ikke at alle som er veldig følsomme, er innadvendte. Men det er som om man mangler en vegg mellom seg selv og omverdenen. Den følsomme fornemmer stemninger og andres reaksjoner veldig raskt.
Disse utklipp er hentet fra Store norske leksikon, ABC Nyheter, og Impulssenteret AS
-Selv har jeg nok alltid vært ganske sensitiv, og jeg vil nok si at jeg er høysensitiv. Forsto ikke det før, men jeg senser fort stemning i rommet, og hvordan den enkelte er, eller har det.
Sier ikke at jeg alltid har rett, men forbausende ofte så treffer den følelsen jeg får ved første møte. Og det fører også til at jeg ofte er en slags mekler i enkelte situasjoner. Jeg vil at alle skal ha det bra, og det igjen kan føre til at jeg prøver å gjøre alle til lags. Noe som ikke alltid er så lurt å gjøre.
Vi hadde litt om dette i en jobbsammenheng jeg var i, og når vi skulle si litt om våre tanker om de andre, så traff jeg så blink at noen til og med ble sinte på meg. Hvordan kunne jeg si det, jeg kjente dem jo ikke. Men så kom det fram at det stemte likevel.
Og det er litt skremmende og slitsomt til tider.
En såkalt 6. sans har jeg nok også til en viss grad, for jeg har sagt ting til folk som også har stemt.
Et eksempel var et par ungjenter jeg jobbet sammen med for mange år siden. Den eldste av disse to søstrene skulle opp til eksamen og lurte på om hun kom til å komme opp i muntlig. Dette kom fram i en samtale, og hun spurte ikke meg direkte, men så datt det ut av meg:
“Nei, du kommer ikke opp i muntlig.”
Og det gjorde hun heller ikke.
Da kom også den yngste søstra en liten stund etterpå og spurte meg direkte om hun kom til å slippe å komme opp også.
Og da svarte jeg:
“ja, du kommer ikke opp i muntlig”.
Men jeg hadde ikke før sagt det, så måtte jeg dessverre si:
“Jo, du kommer opp i muntlig.” For jeg kjente det var feil når jeg sa hun ikke kom opp.
Også stemte det også. Da ble jeg nesten litt skremt sjøl. Og slike ting har jeg opplevd mange ganger, og det er nesten som en innskytelse som dukker opp.
Det er ikke alltid at jeg tar rett, men da er det som regel fordi jeg lar andre ting, tanker og følelser styre over det jeg kjenner.
Nå er jeg nok ikke så văr at jeg er en såkalt synsk person, mer ting som bare dukker opp når det trengs.
Har ikke ønsket å snakke så høyt om det heller, for da tenker jeg at, kanskje jeg mister den sansen. Men det gjør jeg nok ikke.
Skulle nesten ønske det, for det er slitsomt å være sensitiv og ta inn både innenfra og utenfra hele tiden.
Jeg var også veldig nærtagende før, men det har jeg lært meg å ikke være lenger.
Joda, det hender jeg tar meg nær av ting enda, men da tar jeg en liten prat med meg selv, eller noen andre, så går det mye raskere over.
Uansett hva vi møter i livet, så tror jeg vi takler mye mer enn vi selv tror vi takler.
Jeg er selv et levende bevis på det, for som lita og ungdom, så trodde jeg at NÅ, nå klarer jeg ikke mer. Og hadde jeg visst da hva livet hadde å by på, så hadde jeg gjemt meg godt under dyna og blitt der.
Men så har jeg taklet det likevel. Jeg klarte det! Og nå sier jeg heller ikke at jeg er superflink på å takle ting, for det hender det går veldig skeis, og at jeg gjemmer meg litt under dyna sånn mentalt, men kommer meg raskere opp igjen nå heldigvis.
Jeg synes det er lærerikt å se på Kompani Lauritsen. For selv om det er en del fiktive ting som skjer, og jeg ikke liker krig, eller våpenbruk, så må de igjennom mange tøffe ting, og det er fascinerende å se hvor forskjellig den enkelte takler det.
Men hvis de ikke gir opp, så kommer alle sterkere ut av det. Og det tror jeg selv livet også handler om.
Vi sier jo:
Det som ikke dreper oss, gjør oss sterkere. Og det tror jeg virkelig er sant!
