Tenker at du kjenner igjen denne avslutningen på kommentarer fra Toril – Dixirose

Jeg synes det er så leit å tenke på at hun ikke er her lenger. Ble kjent med henne gjennom blogg, og selv om jeg ikke var med på bloggreffet i Trondheim, så fikk jeg møtt henne på treningsstudio på Lerkendal, og vi snakket også sammen på meldinger innimellom.

På treningsstudioet hun var både titt og ofte.

Annonsørinnhold

KUN FOR VOKSNE: Kalenderne for en hetere advent

Jeg var, og er så imponert over det pågangsmotet hun viste. Uansett hva som møtte henne, og hva hun måtte gjennom av smerter, operasjoner og andre ting så holdt hun alltid motet og humøret oppe.

Hun var et unikum når det gjaldt å finne muligheter til å trene. Kunne hun ikke gå ute, så gikk hun utallige runder fra stuen og inn i kjøkkenet for å gå alle skrittene hun hadde som mål.

Hun var med i team for å spise sunt og trene, hun gikk ned mange kilo med egeninnsats, og i tillegg var hun med i sangkor, hun spilte et instrument, var på utstilling med abyssinerkattene sine, og elsker å ta bilder av blomster og natur på sine mange gåturer. I tillegg strikket hun mye, spesielt votter som det ble mange av, og som jeg tror mange fikk glede av.

Hun engasjerte seg ofte i forskjellige ting som hun gjerne skrev lange innlegg om på bloggen, og la ikke skjul på hva hun mente. Det står det stor respekt av, for selv blir jeg nok ofte for feig til å uttale meg offentlig om ting slik hun gjorde.

Slik jeg ble kjent med henne, hadde hun et stort hjerte, og en veldig positiv innstilling, og glede over livet. Og de siste årene har hun og mannen kost seg mye på campingen, og hun gledet seg til mange fine dager der.  Livet er brutalt til tider, og plutselig er det over. Det får meg til å enda mer tenke at jeg må glede meg over hver dag jeg får, og alt jeg kan gjøre og være.

Glad jeg ble kjent med henne, og hun har satt spor etter seg på mange vis.

Fred over ditt minne Toril ❤️