Jeg fikk følge henne de siste dagene, og holde henne i hånda da hun tok sitt siste åndedrag, og det var godt å være med henne ❤️
Jeg er så uendelig takknemlig for at jeg har hatt en mamma med masse kjærlighet, og omsorg. ❤️
Ikke bare til meg, mine søsken og hele familien ..
Hun hadde, og ga kjærlighet til alle. Til de fattigste, tiggeren på gata, barn og voksne i Paraguay, de hun levde for og hadde i hjertet siden hun var 9 år, menneskene hun møtte på sin vei gjennom livet.
Hun har flyttet så mange ganger, at jeg har kommet ut av tellinga. Og uansett hvor vi bodde, så kom bildene av oss barna først opp på veggen. Da var hun hjemme.
Et lunt, varmt og kjærlig hjem klarte hun å gi oss samme hvor i Norge, og verden vi bodde.
Jeg klarer aldri å leve opp til det hun har gjort.. hun er mitt gode forbilde, sammen med pappa. De har ofret mye for å være til for andre.
Om det har vært tunge dager nå, så har det også vært godt å være med henne.
Mange av oss søsken, barnebarn og oldebarn var hos henne de siste dagene, og hun som alltid ønsket alle hos seg samtidig og særlig til jul, fikk det ønsket oppfylt i førjulstida.
Nå skal hun feire jula med pappa, og de hadde bryllupsdag nyttårsaften, så det blir nok fest nå som de møttes igjen 🥰❤️❤️
Mamma hadde sterk Gudstro, og det gjenspeilet seg i samtalene med alle pleierene som har kjent mamma i flere år.
De ønsket å ta avskjed med mamma, så de kom alle innom i går når jeg satt en siste dag med henne.
Og alle kunne fortelle historier om mamma, og hvor mye de kommer til å savne henne, latteren, energien og hennes mange spøkefulle kommentarer.
Det var aldri stilt og kjedelig der mamma var, og neida hun gjorde ikke alltid bare de riktige tingene, eller sa de rette orda, men hun var den hun var, på godt og vondt🥰
Noe pleierene kunne fortelle også. De ble glad i henne for akkurat det 😍
Mamma i august
Takknemlig for alle gode, uforglemmelige minner kjære mamma ❤️
Vi har besøkt barn, barnebarn, mamma, søstre, grava til pappa
Gåtur hjem fra sønnen min på kvelden
På vei til søstra mi
Fredriksten festning kan skimtes gjennom løvet
Fredriksten festning
Det er jo bare vakkert 😍🍁🍂🍃
Nå har vi en dag igjen, og pga sykdom på flere enn oss, blir det litt amputert, men vi har rukket det meste vi har planlagt, med gode hvilepauser innimellom.
Vi rakk en liten utenlandstur også, bare for å gjøre litt annet også 😉
Det var en aldri så liten oppdatering, før vi fredag morgen setter oss i bilen, og skal kjøre 10 timer igjen, eller rettere sagt:
Nå har du fulgt meg helt fra jeg ble født og til i dag, og det er mer å fortelle, så følg gjerne med videre. 😉
Forrige kapittel avsluttet jeg med bryllupsfesten vår i august 2006.
Etter vielsen i februar dro vi til Gran Canaria for første gang. Ingen av oss hadde vært på ferie i “syden” før, så vi hadde mye å lære når det gjaldt å pakke kofferter m.m. Vi hadde med alt for mye 😀
Mye skjedde dette året, og jeg kom meg mer og mer inn i trønderlivet. Jeg ble tatt godt i mot av arbeidskolleger, og trivdes på hotell St. Olav.
Vi var på Olavsfestdagene og ruslet rundt og var vel litt forelska skal vi tyde bildene vi tok den gangen 😉
Med to voksne som har truffet hverandre i voksen alder, med forskjellig bakgrunn og bagasje, så skal jeg ikke si at alt var rosenrødt, men vi vokste oss mer og mer sammen. Vi har jo dine og mine barn og familie også, og det var nok ikke bare enkelt for dem heller.
Med tiden går det meste seg til, og vi lærer hverandre og kjenne, også familiene. Og bånd knyttes mer og mer sammen.
Etter festen på høsten dro vi til Gran Canaria igjen. Vi trengte tid bare vi to, og det gjorde godt å bare kunne nyte varme, sol og hverandre.
I løpet av året var vi 3 turer til Halden, flere turer til Hemne og Olav’s foreldre innimellom jobb og andre gjøremål.
Så kom desember og vi startet en tradisjon som kom til å vare noen år, Julekonserten med DDE i Olavshallen.
Sønnen min kom og feiret julaften med oss, og nyttårsaften hadde vi flott utsikt mot Tyholt fra 13. etg på Tempe 🙂
I 2007 ble det flytting igjen. Du lurer vel på om jeg er riktig vel bevart som flytter sånn hele tida, men nå var det fordi vi kjøpte oss leilighet sammen.
Vi hadde sett litt på flere leiligheter, for vi hadde ikke mulighet til å kjøpe hus, det var for kostbart, og ikke ville vi ha det heller. Minst mulig å måtte holde ved like nå.
Så da ble det Flatåsen til slutt som valget falt på, og som vi fikk tilslaget til, og der har vi bodd siden. Hele 12 år har det blitt der nå. Skulle tro vi hadde slått rot nå tenker du sikkert, men vi får se. 😉 Livet er langt enda 🙂
Vi malte litt, og flyttet alle møbler og kom oss på plass ganske raskt.
Dette året ble det også mange turer sørover, og bryllupet til dattera mi, var en av dem.
Da måtte jeg jo ha en kjole verdig brudens mor. 😉 Har ikke spurt noen andre om lov til å legge ut bilder fra dagen, så da får det bli av meg.
Vi hadde besøk av mine foreldre i Trondheim dette året, og det var veldig koselig. Godt at noen tok turen andre veien også 🙂
I august feiret vi årsdagen for bryllup og fest, og dro til Gran Canaria igjen. 🙂
For andre gang bodde vi på hotellet du kan se lengst til høyre i bildet, på andre siden av havna. Marina Suites. Vi kostet på oss litt luksus den gangen 😉
Høsten gikk, og jula kom dette året også. Vi var en tur på Dombås med 2 andre par, og hadde julebordhelg der.
Julaften dette året feiret vi to alene, og sønnen min kom i romjula. Så da ble det feiring med ham og Olavs døtre også.
Året 2007 gikk over til 2008, og nye begivenheter ventet.
Ettersom jeg ikke hatt 100 % stilling på hotell St. Olav, så søkte jeg videre på andre jobber, og jeg var til intervju på flere, og når jeg fikk jobb som renholder i Trondheim kommune, takket jeg ja til den jobben. Der begynte jeg da 1. januar 2008 og det som var fint at jeg skulle jobbe på skoler og barnehager på Flatåsen, så det ble 5 minutter å gå til jobben, og det var jo helt topp.
Her er jeg på vei til jobb en tidlig morgen.
Jeg begynte der med friskt mot, for det var jo også der slik at man måtte jobbe raskt, men nå hadde jeg jo det inne fra hotellet, så det gikk greit etter kort tid. Mest det å venne seg til andre bygninger, og det hendte jeg gikk litt feil på store skoler, men etterhvert gikk det også greit.🙂
Dessverre etter kort tid fikk jeg tennisalbue, dvs. betennelse i albuen, ( også jeg som ikke har spilt så mye tennis da 😉 ) Det ble operasjon, og jeg ble sykmeldt. Nå synes jeg det var dumt å være sykmeldt over tid ettersom jeg jo var frisk ellers, så jeg sa til sjefen min at jeg kunne jo snakke. I vår stillingsinstruks var også en av oppgavene å infomere lærere og elever om renhold og samarbeide, bevisstgjøring. Så da fikk jeg gjøre den jobben, og jeg hadde møter med rektor, lærere, og elever. Og det var lærerikt og interessant. Dermed ble jeg ikke gående hjemme uten å jobbe. Ikke så lett å vaske når armen er i fatle 😉
Etter en tid fikk jeg muligheten til å ta fagbrev i renhold, og dette gjorde jeg på kveldstid. Det var artig, og jeg fikk bra resultat, så da kunne jeg kalle meg renholdsoperatør.
Jeg fungerte også en tid som verneombud, og fikk prøvd meg på litt forskjellig også der. En fin tid, og jeg liker godt å holde på med renhold, for det er et realt yrke. Man ser virkelig resultatet av hva man gjør i renhold. 🙂
Her også fikk jeg mange flotte kolleger, og har fortsatt kontakt med flere av dem.
Innimellom jobb og hverdag var vi jo flere turer til Halden for å besøke min familie. Så veien mellom Trondheim og Halden gjennom Østerdalen og Elverum, den ble vi godt kjent med oppigjennom årene.
Påsken dette året var vi en tur i Steinkjer og traff dattera mi med familien der.
Vi var også en tur i Røros på sommeren
Skal jeg ta med alt vi opplever, og mange bilder, så blir det lange innlegg, og ettersom jeg har begrenset med bilder jeg kan legge ut, så hopper jeg direkte til jula i 2008. Det har vært turer til Halden, besøk hos oss, og fisketurer og mye mer i Gjengstøa også dette året.
2008 er historie, vi går inn i 2009 med spenning og forventning!
Ikke minst fordi vi hadde fått vite at dattera mi ventet barn igjen. Og det gjorde også Olav’s eldste datter, så det skulle ikke bli kjedelig fremover heller. Følg med om du vil 😉
I forrige kapittel som du kan lese her, flyttet jeg til Kirkeng. Her fikk jeg det veldig koselig, og sønnen min bodde også hos meg, og vi hadde mange fine stunder sammen vi to.
Det var en ny hverdag, og mye å venne seg til, men etterhvert så gikk det lettere. Det var en snørik vinter og ettersom jeg bodde like ved lysløypa gikk jeg til og med en del på ski.
Høsten 2003 var jeg invitert til 25 års jubileum i Trysil, og det var veldig koselig å være med på, selv om jeg hadde gått bare 9. klasse der.
Artig å se både skolen og stedet igjen. Og her er jeg på hotellrommet, pyntet til jubileum :
På høsten dro jeg også med fotoklubben til Venabygdsfjellet i Ringebu, og vi hadde en flott tur, med vakre høstfarger. Her kan du se mer av den turen.
Jul og nyttår ble feiret med familien, og det ble koselige dager.🙂
I mars året etterpå, 2004, besøkte jeg venninna mi fra ungdomsskolen. Vi traff hverandre for første gang siden 9. klasse på dette jubileumet, og når hun var så snill og be meg, så tok jeg henne på ordet og dro til England, der hun bodde med familien sin.
Det ble en veldig fin opplevelse. Slik bodde de i Godalming.
Som du ser så besøkte jeg også Buckingham palace, og en annen turist tok bilde av meg. Gikk jo her alene og spankulerte. 🙂 Du kan lese mer om hele turen her.
Leiligheten på Kirkeng var koselig, men det viste seg at kjelleren, der vi hadde soverommet, var veldig rått, så vi kunne ikke bo der over tid. Dermed gikk ferden videre til et hus litt nærmere Rakkestad, på en gård som heter Tolfsby.
Her fikk vi det også veldig koselig, og god plass. Det var 2 soverom i 2. etg. og det som var litt spesielt her var at huset var gammelt, og veldig skjevt. Så når vi gikk i 2 etg. spesielt var det så skrått at vi deiset i veggen i begynnelsen, og følte at vi sto opp i motbakke. La vi en ball på gulvet trillet den mot vinduet. Sjelden man merker sånt så godt, men her var det ekstremt. Etter kort tid merket vi det ikke lenger.
Jeg kjøpte meg litt bruktmøbler i tillegg til det jeg hadde med meg, og her kan du se hvor koselig det ble. 🙂
Livet mitt fortsatt med jobb, fotoklubb og jeg gikk også på Bibelskole på kveldstid. Sønnen min kom og gikk, og vi vente oss til den nye tilværelsen. Tunge dager og stunder var det, men jeg hadde det godt.
På våren fikk jeg en tlf fra dattra mi mens jeg var på jobb, om at jeg skulle bli bestemor til høsten, så det ble mye å glede seg til dette året.
I mai vant jeg en tur til Paris, så dette året ble et år med mye reising, og opplevelser.
Etterhvert sluttet jeg i fotobutikken av diverse årsaker og fikk jobb i et mobilselskap på Transcom i Halden. Det passet jo bra ettersom dattra mi også bodde i Halden, og jeg kjørte rett forbi dem. 😉
I oktober en tidlig morgen før jeg skulle på jobb fikk jeg melding fra dattra mi:
“Kanskje du blir mormor i dag!”
Tror du jeg fikk gjort stort på jobb den dagen? Joda, jeg måtte jo det, men gikk litt rundt meg selv følte jeg. Var jo så spent. Kom det til å gå fort, går det bra osv.osv.
Dagen gikk, ettermiddagen kom, og jeg fikk plutselig sånn rundt 18:30 tlf fra han som skulle bli pappa. “Oi, tenkte jeg, nå har det skjedd! ”
Men neida, han skulle bare si at alt gikk bra, men babyen drøyde med å komme. De visste jo at vi besteforeldrene var litt fra oss av spenning og engstelse.
Kvelden gikk, jeg la meg, og fikk selvfølgelig ikke sove. Til slutt 22:45 fikk jeg tlf fra dattra mi, Sarah Louise var kommet til verden. Ble ikke så mye raskere søvn av det! 😉
Dagen etter, dro jeg på sykehuset og besøkte dem etter jobb. Kjøpte gave og blomster, og det var med stor spenning jeg gikk inn på sykehuset. Skulle tro det var en prinsesse jeg skulle besøke, og det var jo det da. Bare se her:
Jeg satt med henne i armene en hel time før de andre besteforeldrene kom. Så heldig jeg var! 🙂
Det passer ekstra godt å legge ut dette innlegget nå, for vi har nettopp feiret konfirmasjon til mitt eldste barnebarn. Så da ser jeg at livet mitt går videre også i kommende generasjoner. Det er veldig spesielt å få lov til å oppleve det.
Men nå, over til fortsettelsen på historien om livet mitt. 🙂
Jeg avsluttet sist med at vi hadde forskjellige interesser i vår lille familie, og dette ble dessverre ikke mindre med årene. Vi vokste nok litt fra hverandre, og ting var ikke alltid like greit.
Men i det store og hele var det et godt liv, og med to barn som skulle følges opp, etterhvert ble de konfirmanter og det ble fine feiringer. Vi feiret hjemme, for vi ba bare den nærmeste familie og da hadde vi plass. Økonomien tilsa jo ikke å leie lokale eller ha stort selskap.
Jeg lagde nesten all maten og kakene selv, og hadde hjelp av et par venninner på kjøkkenet. Så det gikk veldig fint. Jeg tror begge to fikk en dag de kunne se tilbake på med gode minner.
For oss, som det sikkert er for de fleste opplevde vi også sykdom og andre tøffe ting, og det var enkelte utfordringer som var veldig tunge. Skal ikke utdype det så mye, for det gjelder ikke bare meg. Selv om jeg som mor og kone sto midt oppi alt sammen. Vi var heldigvis to om dette da, men det var dager da jeg lurte på hvordan vi skulle klare det. Jeg synes livet var litt vel tøft innimellom.
Men jeg hadde min tro, og jeg fikk hjelp også i denne tiden. En hjelp på innsiden som gjorde at jeg taklet livet sånn ganske greit, trodde jeg..
Allikevel, etter mange år med mange utfordringer, både på godt og vondt, slet jeg ganske mye med mange ting. Som foreldre og ektefeller hadde vi våre utfordringer, og til slutt måtte jeg bare innse at det jeg hadde håpet og bedt om i mange år skulle skje, vel det skjedde ikke. Jeg måtte ta et valg, og et valg for meg selv. Ikke hverken pga. eller på vegne av andre, og ihvertfall ikke vente på at andre skulle endre seg, det var jeg som måtte endre meg.
Jeg hadde i mange år tatt hensyn til mange andre enn meg selv , samtidig som jeg gjorde ting for meg selv. Ettersom søstra mi og jeg var gift med brødre, synes jeg det ble ekstra vanskelig å ta et valg. Det involverte så mange, og gjorde så store endringer i livet til både meg og de rundt meg at jeg utsatte ting år etter år. Men til slutt sa det stopp, og det endte med separasjon og skilsmisse. Noe som føltes som et nederlag, samtidig som det var en stor lettelse å endelig tørre å stå opp for meg selv, og det jeg følte. Jeg skal ikke skylde på eks’en, for jeg var en stor del av problemet selv. Og i ettertid er det rart hvor godt jeg ser at jeg skulle gjort ting annerledes både av det ene og det andre, men det er så lett å være etterpåklok.
Barna var store, og de forsto jo mye mer enn tidligere, så det gjorde det litt lettere. Det var bare sønnen vår som bodde hjemme nå, og han bodde også hos meg, og var hos faren eller meg ettersom det passet for han. Han tok veldig mye hensyn begge veier, så det var ikke så lett for han denne tiden. Var nok noe lettere for dattra vår som hadde flyttet ut.
Tiden gjør at ting går lettere etterhvert, og det gjorde det også for oss. Jeg flyttet til en leilighet ikke langt unna, og kom snart i orden der. Livet fortsatte, men nå på et litt annet spor. I første etg her bodde jeg nesten et år etter separasjonen.
Endelig i havn med veggene i gangen. Alt det andre er malt tidligere, som dører og karmer. Men det er jo en stund siden, så jeg må nok male noen karmer og dørstokker om igjen.
Jeg klarte å male alt sjøl , så Olav slapp å hjelpe meg. Han har nok annet å gjøre også. 😉
Ja det er veldig fint at det ble en regnværshelg. Har ventet på det for da kunne jeg endelig fortsette prosjekt, male ferdig gangen i 2. etg.
Begynte så bra i fjor, men så ble jeg jo sittende med tretthetsbrudd, og nå kunne jeg endelig få det i havn.
Her er det jeg gjorde i fjor:
Ikke helt ferdig med resten enda, for i dag hadde jeg “vett” til å slutte mens “leken” var god. 😁 Det vil si, mens kroppen var god. 🙂
Blir mye koseligere nå. Lysere og virker større.
Jeg tenker på svigermor mens jeg maler, for det er hun som malte den forrige gang, for ganske mange år siden. Så nå følger jeg litt i hennes “malespor” 🙂
Her skal du få se. Nå var det pirket som ventet meg.
I morra blir denne veggen også gul. Olav skal hjelpe meg litt for det er litt ekkelt over trappa..sånn skikkelig hønetrapp som de hadde i gamle dager 😉
Svigerfar kom innom i dag også, og fikk pølse med potetsalat m.m. til lunsj, også ble det fersk eplekake til kaffen. Bakte den før jeg satt i gang med malinga. Regnet med at han kom 🙂
Olav har ryddet og fikset både i kjelleren og ute.
En fin dag, og nå ligger jeg rett ut på sofaen og blogger med mobilen. Har ikke med meg pc,n.
Og det ser ut til at den tenkte gåturen blir til sofasitting i kveld. Tenkte å være lat og det med like god samvittighet som jeg spiste sjokolade i går. 😉😁
Nei, ikke helt, men det er godt å ikke sitte foran pc,n eller med tlf hele tiden. Og med svigerfar på besøk noen dager, og barnebarn som kom innom i dag, og vi som besøker andre, så går dagene med til alt annet enn blogging.
Derfor får du et lite livstegn i kveld. 🙂
Du skal få flere bilder etterhvert, men i kveld får du et av kveldens solnedgangsbilder.
Skal komme meg litt videre i min historie. Skulle jeg skrive alt som dukker opp i hodet når jeg sitter sånn og skriver, så vil det bli altfor mye, og dessuten så er det ting som berører så mange andre også.
Disse årene med småbarn, butikk og andre ting var innholdsrike både på godt og vondt. Når det gjelder å drive butikk, så var ikke det noen luksustilværelse. Det var tungt å bygge opp butikken slik vi ønsket å drive den, men det var også veldig spennende, interessant og lærerikt. De første årene var veldig tøffe når det gjaldt det økonomiske, og det var mange tunge dager. Kunne være dager med 0 i kassa, men regninger skulle/burde betales likevel. Og hva betaler man regninger med når man ikke har fått noen penger inn? Vel, det skal jeg fortelle deg er veldig vanskelig. Det var dager hvor jeg bare hadde lyst til å legge meg under dyna og aldri komme frem noe mer.
Lånt bilde fra nett
Og for første gang kunne jeg forstå at man får lyst til å rane en bank. Huffda, sier du, ja for tenk, så desperat kan man bli. Men dette var jo bare en flyktig tanke. Når du sitter i timesvis hver dag og vrir hodet for å finne alle mulige slags løsninger, ja, da skal jeg fortelle deg at det dukker opp mye rare tanker.
Og jeg heklet til og med julepynt etc. som jeg så solgte i butikken. Dette var mest for å ha noe å holde på med når det var stille.
En historie skal jeg fortelle deg når det gjelder å føle at alt er svart. Som du vet hvis du har lest tidligere kapitler, så var, og er jeg en kristen. Det var derfor naturlig for meg å sende opp en bønn om hjelp i denne tiden. Nå fikk jeg aldri de store svarene, eller noen penger, men det svaret jeg fikk en dag jeg følte jeg hadde en svart søppelsekk over hodet, og følte meg totalt hjelpeløs var dette:
Husker så godt jeg gikk en tur opp til sentrum for å lufte hodet litt, og jeg sendte opp dette sukket: “Hjelp meg da! ” Ikke store bønnen sier du kanskje, men det kom fra dypet av meg, og det første som dukket opp i hodet mitt etter at jeg i ren desperasjon “ropte” dette inni meg var noen strofer fra en sang: Du kan høre den her
Det var Børudgjengen som sang den
“Livet er herlig, livet er bra! Jeg har jo grunn til å være glad. Gud er min far, tenk hvilket liv jeg har!”
Og da måtte jeg le. ” Så det er svaret du gir meg, sa jeg til Jesus. Du er nå morsom også da!” 🙄😂
Men vet du hva som skjedde? Jo, jeg ble sånn skikkelig glad på innsiden, og kunne rent ut juble for meg selv. 😍Og det hadde jo ikke skjedd noen endring egentlig, men for meg var det endring på innsiden. Det var nok til at jeg klarte å gå videre på tross av situasjonen. Klarte å kjenne glede midt oppi alt det som var tungt og vanskelig. Det var bønnesvar for meg. Etter det ble jeg flinkere til å glede meg på tross av situasjonen der og da.
Det er mulig å glede seg på tross av 😉
Før…
Etter.. 😉 ihvertfall sånn det føltes…
Den økonomiske situasjonen forandret seg ikke over natten, men etterhvert så gikk det noe bedre. Vi hadde god dialog med leverandører og inkassobyrå. Ja, det gikk så langt at noen regninger gikk til inkasso, men så lenge vi var i dialog, og de visste at vi gjorde vårt beste for å betale alt, så var det ikke noe problem for dem å vente. Etterhvert kom vi oss mer ovenpå, og om det ikke ble de store lønningene, så ble det ihvertfall bedre. Vi hadde butikken i 14 år, og det var mye bra med å ha den også. Vi ble godt kjent med folk, kunne bruke servicegenet som lå i blodet, lærte utrolig mye, og ikke minst ble det mange fiskeskrøner rundt bordet i butikken. 😉
Kan ikke sammenligne fiske i Østfold med fiske i Trøndelag, men det skal jeg komme nærmere innpå siden. 🙂
I disse årene vokste barna opp. De skulle følges opp på skolen, og de var med i korps og 4H. Vi bodde som du vet et stykke uti skogen, og det måtte alltid kjøres bil.
Jeg var også med i pinsemenigheten i mange år, og etterhvert gikk jeg ut derfra og var med å stifte en frimenighet. Jeg var veldig aktivt med i dette den tiden, og en av de som ledet sang m.m. Det var minst 2 kvelder med møter hver uke.
Etterhvert ble jeg også med i Rakkestad fotoklubb, noe jeg det trivdes godt med, og vi var ofte på turer både nært og fjernt. Vi hadde interne konkurranser, og utstillinger, og det var veldig artig å være med.
Så, som du forstår, det var aldri kjedelig. Når jeg leser dagbøkene mine fra disse årene, forstår jeg ikke hvordan jeg rakk alt sammen. For som “gammeldags” husmor, skulle jo huset også være strøkent, klærne vaskes og strykes, (og jeg strøk jo nesten alt, inkludert sengetøy). Men det var den gangen 😉 Nå skal det sies at jeg var min egen sjef, nesten, så jeg fikk noen fridager innimellom. Han fikk jo fri for å gå på jakt etc. 😉
Jeg/vi besøkte også venner, eller vi hadde besøk. Familie var også ofte innom.
Når jeg tenker på alt dette nå, så begriper jeg ikke at jeg orket å være med på så mye, for jeg var mest glad i å bare være hjemme, sånn egentlig. 😉
Jeg hjalp også mine besteforeldre med rengjøring, klesvask og stryking innimellom. Og ettersom jeg likte å bake både brød og kaker, tok jeg med det til dem også. Artig i ettertid å lese morfars dagbøker (han skrev slike som jeg skrev), hvor han skriver om at jeg var der, og hvor mye de satte pris på det. Uansett hvor sliten man er, så angrer man aldri på slike ting. <3
Det ble ofte jeg og barna som var på møter o.l. for faren deres hadde mye annet han gjorde. Han sparket fotball, trente fotballgutter, jaktet og fisket. Så litt forskjellige interesser hadde vi kan du si 🙂
Livet og årene raste avgårde, og noen ganger ønsket jeg å hoppe av denne karusellen som gikk så veldig fort… Og det er denne typen karusell jeg ser for meg. Den var litt skummel å være på da jeg var lita 🙂
Men dager, måneder og år gikk…
Lyst til å lese mer? Da må du følge med i neste kapittel av Livet mitt 😀
Livet mitt fortsetter…..det kunne vært mye mer å skrive om, men det er jo en del jeg vil holde for meg selv også. 😉 Da må jeg heller skrive privat dagbok. 😀
Hvis du ikke har fått med deg de forrige kapitlene, så finner du de HER.
I 1982 da Siv-Therese ble født, startet jeg å skrive 7.sans. Derfor kan jeg finne fram bøker fra hvert år og følge historien min der. Det er jo veldig korte innspill, men det er rart hvor mye jeg kan få ut av det når jeg leser dem selv igjen.
Da kommer både følelser og mange minner fram. Artig å ha, og det er veldig greit når vi diskuterer ting som vi ikke er helt enige om. Da kan jeg finne fram disse dagbøkene, og så får vi stoppet diskusjonen.
Men nå er det på tide å fortsette historien om livet mitt. Som jeg skrev i forrige kapittel, så bodde vi først 1 år i Rakkestad før vi flyttet til et lite hus på en gård I Degernes, i Rakkestad kommune. Der ble begge barna født, i 1982 og 1985.
De hadde det begge travelt, og kom noen uker for tidlig. Siv-Therese kom i 27.november 1982, 3 uker før tiden ved keisersnitt, og hun var som en liten fugleunge.😍 Farmor turte ikke ta i henne for hun var redd hun skulle brekke noe på henne. Det var jo så tynne armer og ben 😮
Ettersom jeg var hjemme med henne, hadde jeg god tid til å stelle hus og hjem. Jeg liker godt å stelle i huset, så det var en fin tid. 🙂 Søstra mi bodde ikke så langt unna, og hun fikk en gutt året før Siv kom, og vi hadde mange koselige formiddager sammen.
2 år og 3 mnd etter at Siv kom til verden, kom Sven-Magne. Han kom 14.februar 1985, 4 uker for tidlig, og var like stor/liten som søstra var.😍 Begge spiste godt, og vokste fort, og da Sven var 1 år var han en god liten plugg. Siv var litt spinklere.
Vi bodde på denne gården i Degernes i 4 år, og bygde oss huset som dere så i forrige innlegg.
Vi var unge da vi fikk barn, og det var ikke alltid like enkelt, men jeg var vant med småsøsken fra jeg var lita selv, så akkurat det å stelle barn m.m. det kunne jeg. Like enkelt var det ikke å savne familien min, og kanskje ikke føle at jeg var så voksen likevel. Mine foreldre og mindre søsken bodde denne tiden i Kristiansund og Bodø, før de etterhvert flyttet nærmere. Så det var ikke så lett å ty til mamma når ting var vanskelig. Men det ble desto flere telefonsamtaler, til min eksmanns store fortvilelse. Var dyrt å ringe den gangen. 😉 Derfor ble den røde telefonboksen som sto mange steder, flittig brukt når jeg hadde småmynter. Og som sikkert noen av dere husker, så pep den litt før forbindelsen ble koblet opp, og etterhvert så var de så vant til det, at de trodde det var meg uansett når de hørte den pipelyden.
En kveld når pappa tok tlf trodde han det var meg, og sa: “Er det pip, pip igjen?”
Men så kom svaret: “Kor e æ kommen hen?” Og det var ikke meg, men ei dame som ringte dem fra en tlf kiosk. 😀 Kan tro vi hadde mye artig med det i ettertid. Og pappa sa aldri noe sånt igjen 😉
Sommerstid kom som regel familien min reisende, og de bodde ofte hos oss. Da ble det liv i huset.
Mens barna enda var små kjøpte vi en sportsbutikk. Den hadde vi i 14 år, og jeg kan fortelle deg at det var ikke bare gode dager. Vi tok over den etter en som hadde drevet den noen år, og det var noen spennende år. Vanskelig økonomisk også, men ettersom faren til ungene var arbeidsledig så prøvde vi å finne et levebrød på den måten i stedet.
Vi startet opp med friskt mot i Degernes, og det var en krapp lærekurve. Jeg lærte å montere sykler, hva maggot er, og ikke minst ta imot kunder og selgere. Også lille meg da, jeg som hadde selvtillit på bunn. Men jeg taklet det bra etterhvert, og ettersom jeg måtte være en del alene i butikken måtte jeg bare finne ut av ting.
Her ser du hvor vi hadde butikken i Degernes. Den rød prikken viser vinduet i butikken. Vi gikk inn på baksiden den gangen. Bildet er lånt fra nett.
Etter noen år flyttet vi butikken til Rakkestad, for der var det litt større forhold, og kanskje mer kunder. Joda, det ble det, men det var vanskelig å ha alt som man skulle ha i en sportsbutikk. Kostet jo veldig mye å kjøpe inn alt mulig, og regningene skulle betales enten det var kunder eller ikke. Kort fortalt, så var det noen veldig tøffe år.
Dette bildet er også lånt på nett. Der stolene står nå, hadde vi sykler utenfor.
Vi spesialiserte oss etterhvert på sykler og fiskeutstyr, og det gjorde ting litt bedre. I tillegg flyttet vi butikken enda en gang, litt utenfor sentrum for det var rimeligere å leie lokale. Dessuten fikk vi parkering på utsiden og det hjalp jo.
Bilder lånt på nett. Her hadde vi butikken de siste årene.
Vi arrangerte havfisketurer, og hadde et miljø i butikken hvor vi serverte kaffe og kjeks, og det satt hver dag mange mannfolk og skravlet og fortalte fiskehistoriene sine m.m. 🙂
Det var noen fine år til tross for tunge tak når det gjaldt økonomien. Men vi hadde satt vårt nybygde hus i pant, så det var ikke bare å gi seg heller.
Må anonymisere litt ettersom jeg ikke har spurt om å legge ut bilde
Vi hadde butikken Sportshjørnet, i 14 år, og hadde den første ferien på en uke etter 4 år. Da dro vi til Vestlandet av alle steder. Garantert pent vær liksom 😉 Det var fordi farmor til barna var derfra og vi hadde familie der, og det var koselig å besøke dem. Og vet du hva? Vi hadde fint vær hele uka, og veldig varmt, så vi var heldige. 😀
Etter 4 år til tok vi neste ferie, da dro vi til Danmark. Hele 4 dager! Vi snakket med noen som hadde vært der uka før, og de hadde måtte ha på seg boblejakker for det var så kaldt. De ba oss ta med luer og votter, men nok en gang: Vi fikk nydelig, varmt vær og trengte ikke jakke engang. Vi var på Skagen og Løkken, og det ble en fin tur. Kunne ikke klage på ferieværet vi nei. 😀
Vi hadde jo hele tiden behov for penger, så både eksen og jeg jobbet ved siden av butikken. Jeg jobbet fra 15 – 22 på kvelden på Diplom is, og brukte mesteparten av lønna til å betale regninger i butikken. Han jobbet nattan, og kom rett i butikken på morran.
Som sagt, en tøff tid, men veldig lærerikt. Ungene var mye med oss, og kom ofte etter skoletid. De hjalp til, og Siv passet etterhvert butikken også. Men ingen av dem ønsket å ta over butikken når de ble gamle nok. De hadde sett hvor vanskelig det var.
Så derfor, etter 14 år, tok vi valget om å avvikle butikken. Jeg hadde fått jobb i en fotobutikk ved siden av, og kjente at jeg var metta på å ha det så tungt økonomisk som vi hadde det. Ungene vokste opp med dette, og de ble ikke bortskjemte på merkeklær og sydenferier akkurat. Men de led ingen nød. Vi hadde mat og hus, men det var nok ikke alltid lett å komme på skolen etter sommeren og ikke ha så mye annet å si enn at de hadde hjulpet til i butikken, vært hos besteforeldrene og på hytta litt lenger uti skogen i Degernes.
Her er jeg i fotobutikken
Vi dro jo ofte ut og badet på ettermiddagen, og i helga, så vi gjorde jo ting. Og de var med på ting som kommunen arrangerte også. Vi bodde jo fint i skogen, så de hadde det fritt og godt. Siv kunne nok tenkt seg å bo litt mer sentralt. (hun bor mer sentralt nå) ;), men Sven elsket å være hjemme og stelle med dyra sine. Han hadde høner, hane, kaniner, katt, hund, kalkun. Han var og er veldig glad i dyr! 🙂
Skal stoppe der for i dag det tar tid å skrive, og det krever litt for jeg har så mye historie og minner, samtidig må jeg være litt selektiv da. 🙂
Litt reprise fra kapittel 21 ble det også.
Du skal få puste litt nå…hvis du har orket å lese da. 😉
