Det er som å se på en mynt, den har to sider, og hvis vi ikke snur den, ser vi ikke hva den andre ser.
Å stille hverandre motspørsmål, er veldig lærerikt. Trenger ikke mekler til det heller.
Bare prøv
Når noen sier en ting, så kan du stille feks. spørsmålene:
Når du sier dette, hva tror du jeg føler da? Hva tror du jeg tenker da?
Når du sier dette, hva tenker du at du kan gjøre med det?
Eller: Hva tenker du at jeg kan gjøre med det?
Jeg har meklet i forskjellige saker, og det beste var når saken løstes, og jeg kunne se, og høre forandringen i personene som hadde kommet for mekling.
Det er frivillig, og de kan når som helst si at de ikke vil mer, men de fleste sakene jeg hadde ble fullført, og det var godt å merke at jeg kunne være til hjelp for andre.
Konfliktrådet legger til rette for møter mellom personer som er i konflikt med hverandre eller etter et lovbrudd.
Metoden som brukes kalles gjenopprettende prosess, og er lik uavhengig om du møter i en sivil sak eller i en straffesak. Dere som er parter møtes ansikt til ansikt, slik at dere sammen kan finne frem til en løsning og måter å rette opp skader som har skjedd, så godt dette lar seg gjøre. Det er frivillig å møtes og møtet ledes av en upartisk mekler.
De fleste av de ca. 6-7000 sakene som konfliktrådet mottar årlig kommer fra politiet, mens om lag en tredjedel av alle saker er fra privatpersoner som ønsker bistand til å løse en konflikt eller uenighet. I sivile saker kan konfliktrådet ta kontakt med den andre parten for å spørre om samtykke, mens i straffesaker er samtykke som regel avklart når saken oversendes konfliktrådet.
Eksempler på straffesaker som sendes konfliktrådet er skadeverk, trusler, vold, mobbing, tyverier og innbrudd. Sivile saker handler ofte om konflikter som er oppstått mellom naboer, familie, på arbeidsplassen – eller andre hendelser der de involverte trenger å prate sammen.
Møtet ledes av 1-2 meklere. Det er mulig å ha med seg en støtteperson inn i møtet.
Det kan være veldig krevende å være til mekling. Både tårer og latter, og sinne og sorg kan komme opp, og da må vi som meklere også kunne takle dette.
Noen ganger må møtet stoppes litt, ta en pause, eller avsluttes. Det må ta den tiden som trengs, og det nytter ikke å skynde fram en løsning samme hvor mye man vil.
Kommunikasjon er et vanskelig tema, men så veldig viktig.
Mekling er både enkelt og vanskelig. For som mekler skal man ikke løse saken, men hjelpe partene til å løse den selv. Og dette må man huske på, for ofte så ser vi løsningen, men det er ikke så lett for partene å se den.
Og når vi da ikke skal fortelle dem hva de bør gjøre, eller hvordan, ja, da må vi stille spørsmål slik at de kommer fram til en løsning selv.
Utrolig lærerikt, og spennende!
Kunne godt tenkt meg å fortsette som mekler, men måtte slutte da jeg ble sykmeldt og over på AAP.
Håpet å kunne mekle litt selv om jeg er ufør, men med ME i kroppen, så ble det vanskelig å gjøre. Hadde vært en fin måte å kunne møte andre mennsker på, og føle at en var til hjelp.
Å være Mekler er et verv, ikke en jobb, selv om en får litt for hver time en har saken.
Har du hørt om Konfliktrådet?
Skulle du ønske å ha et verv, noe å gjøre som gir mening, er det bare å kontakte Konfliktrådet der du bor, og søke om å få bli mekler. Da må du igjennom kurs, og hvem som helst kan bli mekler. Men om du blir det vet du ikke før kurset er fullført, og du har vist at du er egnet til det.
Det trengs meklere over hele landet, så bare søk i vei 🙂
Alle norske statsborgere kan søke på meklervervet. Det kreves ingen formell utdanning, det eneste krav er at man må være over 18 år og ha plettfri vandel.
Ved utvelgelse blir det lagt vekt på personlige egenskaper, som evnen til å takle mellommenneskelige problemer, evnen til å være upartisk, samt tillit i lokalsamfunnet.
Og Rar, det har jeg fortsatt å være. Prøvde lenge å bli slik andre var, og hadde maske på meg i mange år… men den er borte, selv om den truer med å sette seg på innimellom. Det hender den klarer det, men jeg jobber hardt for å få den av fort igjen. Liker nemlig ikke den jeg er da.
Dette er Hufsetufsemaska jeg bruker når jeg har det artig på snap. Hun er jo ganske søt, men hun er ikke meg..
Hvorfor er det slik at vi føler vi må ha maske på? Hva, eller hvem får oss til dette?
Det kan sikkert være så mangt, men for meg var det nok følelsen av at det var så mye vi burde, måtte, skulle, at jeg ikke var god nok, flink nok, gjorde ting riktig og mye mer.
….og når jeg da hadde en slik personlighet at jeg ikke klarte å få kjeft, (jeg fikk vondt på innsida. Slik føltes det.)
Så da var det bare å gjøre alt for å være likt, ble den stille, rolige, enige, flinke, pliktoppfyllende jenta, som slettet ut seg selv på et vis.
Meg som 16 åring, nyforelska, og redd for å gå ut når det blåser, for da blir jeg bustete, og veldig stygg (tenkte jeg) Og lue, nei, det kunne jeg ihvertfall ikke bruke når noen så meg 🙈🙄
For ikke å snakke om hvor tykk jeg synes jeg var, så som du ser, så spiste jeg ikke så mye mat akkurat 😉
Jeg følte jeg hadde det bra, men kun så lenge jeg ikke fikk tilsnakk, eller ble rettet på. Da følte jeg meg som verdens verste menneske. Og hvor mye jeg har bedt om unnskyldning, nesten unnskyldt meg for at jeg er til, ja det vet jeg ikke.
Så jeg prøver å ikke unnskylde meg hele tida, og det har blitt sjeldnere og sjeldnere, men gjorde det i på torsdag, og da fikk jeg “beskjed” om å ikke unnskylde meg. Takk Lene Elisabeth 🙂 Veldig bra å bli “irettesatt” på akkurat det. 😉
Nå takler jeg stort sett bra å bli irettesatt, eller konfrontert etc. Har lært at så lenge det ikke er personlig ment, går på meg som person, så er det fint å få tilbakemeldinger på godt og vondt. Det kan jeg vokse på, hvis jeg vil 😉
En grå mus var jeg i mange år, helt til jeg traff mannen min! Da kom denne dama fram. 🙂
Han fikk meg ut av skallet, maska forsvant, og han har fått meg til å tro på meg selv.
Forskjellige jobber jeg har hatt, og å være mekler i Konfliktrådet, det har også gjort mye for selvtilliten.
Jeg kunne ikke gå med så tettsittende klær før, jeg var jo tykk. Så godt å tørre, så godt å føle seg fin. Og at jeg også har lov til å føle det.
Tidligere hadde jeg aldri turt å vise meg fram på denne måten, med morrasveisen fra i går.
Nei, da måtte den være striglet og klar for verden. Minlilleverden 🙂
Dette er meg i går, usminka, uten filter, men blid både utenpå og inni. Syntes det var kjekt med litt oppoversveis, så det ble ikke gjort så mye med håret. 😉
En får væra som en er, når’n itte vart som en sku…..
Vel, jeg tror jeg ble akkurat slik jeg skulle være jeg, bortsett fra den skjeve tanna da, den sørget jeg for selv som lita da jeg sutta på tommelen, og regulering tatt av før det var fiksa. 😉
Noen ganger ser jeg den tanna hele tida, men stort sett så tenker jeg ikke på den. Har vært sånn hele tiden, så da er jo det meg også. 🙂
Så et vanlig hverdagsbilde, og som du ser, ikke helt fornøyd, for jeg har lagt på meg, og jeg synes selv jeg er såå stor 😉
Å være her, og blogge, har gjort meg enda tøffere. Og nå tør jeg by på meg selv mye mer. Så lenge jeg ikke skader andre enn meg selv med det, så er det jo greit, Ikke sant?
Til og med tør jeg å være egen fotomodell 🙂 Disse bildene ble tatt til bloggen i 2018. Og da følte jeg meg fresh, nyklipt og slank 🙂 Var jo veldig mye mer i bevegelse, gikk lange turer og trena, så det er ikke så rart det kommer snikende noen kilo når jeg stort sett er i ro nå 😉
Ikke ofte du får så mange bilder av meg på et innlegg, men i dag var dagen for det! 🙂
Veldig ego, men artig. 😀
Take it, or leave it…altså se, eller lukk innlegget mente jeg med det 😀
