I dag våknet vi til haglvær og regn. Det var bare 3 grader på morran, og nå er det 5. Det har vært litt sol og opphold innimellom, så mannen min har holdt på litt ute. Jeg gikk ned til sjøen en liten tur med mat til måkene, men var ikke forberedt på at det var så kaldt. Hadde ikke sett på gradestokken før jeg gikk ut, så jeg tok på meg litt for lite klær. 😉
Ettersom jeg ikke kan gå så mye, blir det lite uteliv på meg for tida. Jeg fikk nemlig en tlf fra legen min dagen vi kom til Halden. Jeg hadde vært og tatt MR 14 dager tidligere ettersom jeg ikke blir bra i låret/benet mitt.
Det legen da kunne fortelle var at MR viste at jeg har tretthetsbrudd i låret. Dette er så uvanlig at hun hadde vært nødt til å ringe andre leger, ortoped m.m. Og hun sa at ortopeden hadde sagt at jeg måtte være veldig forsiktig, og avlaste benet.
Javel, svarte jeg, “hva mener du med avlaste?” “Du kan ikke belaste det benet mer enn 15 kg”,var beskjeden jeg fikk. 15 kg? “Det er jo ingen ting!”
“Nei, men det er stor fare for at benet kan knekke helt om du ikke er forsiktig”., var svaret jeg fikk.
Veldig greit å få en slik beskjed når jeg er i Halden, og har en uke med mye gåing og gjøremål i forbindelse med pappa’s begravelse. Så jeg sa til legen, “nå har jeg gått i 4 mnd og belastet benet. Jeg har fått beskjed om å gå forsiktig, men trene/tøye etc. Og i førsten fikk jeg jo beskjed fra lege og fysioterapeut at det var hofteslitasje, og at det ikke var farlig å hverken tøye eller gå. Kan det da ha noe å si om jeg går og belaster benet en uke til?”
“Nei, kanskje ikke, men det kan jo plutselig knekke…”
Måtte bare ta sjansen på det, hadde ikke så mye valg akkurat den uka.
Kan forstå at legen kunne misforstå, for jeg hadde også veldig vondt i hofte og utside lår. Men som jeg skrev i første innlegget, så ba jeg om å få MR første gang jeg var til legen i juni. Og røntgen og til slutt MR kunne da til slutt vise at jeg har mye væske rundt hoftekule, og betennelse over der igjen. I tillegg til tretthetsbrudd, så det er kanskje ikke så rart at jeg har hatt mye vondt?
Kunne de bare hørt på meg første gang og tatt MR med en gang hadde jeg vært spart for mye vondt, og det hadde ikke forverret seg som det gjorde. Men legene vet jo best…eller? Jeg kommer til å gi tilbakemelding om dette, for jeg mener at legene bør høre litt mer på pasienten, når denne gjentatte ganger sier at: “Noe skjedde oppe i låret. Jeg ønsker MR for å bekrefte, avkrefte, se hva det er!”
Nå blir det spennende å se hva ortopeden sier når jeg skal dit 12. okt. Fikk time relativt raskt, så de ser det nok som en hastesak. Jeg skulle jo i utgangspunktet begynne å jobbe snart igjen, nå må alt settes på vent.
Ble ganske lei meg og frustrert med det samme, men med fokus på begravelse og mamma som trengte meg den uka jeg var der, så måtte jeg bare glemme dette. Er kanskje ikke så rart at jeg nå er utrolig sliten, og orker nesten ingenting. Og dessuten bør jeg jo helst ikke gå så mye på benet. Har krykker, men har ikke brukt dem enda. Det føltes snålt å plutselig bruke det, når jeg har gått uten det i 4 mnd, trilla ved m.m.
Men spørs om ikke det må til. Får håpe jeg slipper operasjon, men det gjenstår å se. Er nå glad for at jeg fulgte mer det jeg selv følte etterhvert og ikke tøyde og trente så mye som legen mente jeg skulle. Jeg kjente jo hele tida at det var noe som ikke stemte, og følelsen av at det kunne glippe, eller brekke var og er der hele tiden.
Så dessverre må maling, fisking og hjelp til trefelling og kvist bare vente nå. Olav må gjøre mye alene, og det er vel det som sliter meg mest.
Jaja, livet er nå bare sånn…det byr på utfordringer og ting hele tida, men jeg har det jo veldig godt ellers. Har det varmt og og godt innendørs, nok gjøremål på pc m.m. Så kjeder meg gjør jeg ikke. Er mest den følelsen av å ikke få komme meg tilbake på jobb på lang tid, som er verst akkurat nå. Gledet meg veldig til noen dager på jobb etterhvert.
Litt info om min situasjon i dag, men nå skal du få høstbilder fra Gjengstøa til slutt. September er fin, også med hagl og regn. 🙂
Tror jeg er litt “mot normalt”, men har alltid vært slik, så da går det vel greit å ha det sånn resten av livet også. Det er ikke alt man trenger å endre på. Eller hva synes du?
Du skal få noen bilder av ukas fotografering før jeg ønsker deg god helg….
Nidelven og St. Olavs hospital
Landingsplassen til ambulansehelikopteret. Jeg kom akkurat for sent til å få med helokopteret som nettopp landet.
Nidarosdomen dagen etterpå…
I dag var det sol igjen … 🙂
Samfundet i motlys
Tenkte du får få et motiv med meg på også så det ikke blir bare natur.. 😉
…….og da kan jeg endelig ønske deg en riktig god helg! 🙂
Her er bilder fra den første høsten jeg var i Trondheim. Dette var i 2005. Bildet er tatt fra Korsvika mot Tyholttårnet.
Det er veldig stille fra min side for tida, og det fordi jeg er litt “tom”. Samtidig som jeg endelig har kommet i gang med å lage album av bildene våre igjen. Jeg skulle liksom lage album hvert år, men neida…åra gikk veldig fort de gitt! Så det jeg begynte på i 2013, har jeg nå kommet i gang med fortsettelsen på. Og det er jo moro, i tillegg til at tankene blir opptatt med noe annet enn å tenke og bli stresset 😉
Kan høre på radioen, eller annen musikk, og bare kose meg. 🙂
I dag fikk jeg også endelig tatt en tlf til en av mine søstre, og det var en samtale som gjorde veldig godt! Vi er ganske like vi to, og det er rart å høre fra henne tanker jeg tenker selv. Godt å kunne dele tanker og erfaringer fra vårt liv i akkurat vår familie. Livet er innholdsrikt, og byr på alt mulig rart til tider både på godt og vondt. I dag derimot bød livet på gode samtaler, besøk og rolig dag innendørs. Regnet strømmer ned på utsiden, og det er godt å nyte høsten innendørs i dag.
Men til tross for det så fikk vi sol, og for det meste opphold. Et par små regnskurer ble det samtidig med at sola skinte, men det ble en fin tur på ca 8 km.
Det som ikke var så bra var at jeg klarte å dette igjen. Trerøttene var glatte, og jeg måtte selvfølgelig tråkke på en som var skikkelig sleip og der falt jeg i slow motion. Først datt jeg på sida, tippa over med nesa i mosen, for deretter å lande på rumpa. Mannen min sto og så på for selv om jeg følte det gikk sakte, så gikk det for fort til at han fikk holdt meg oppe.
Kjenner at jeg er litt mørbanket, men det gikk forbausende bra. Makan til falling på denne dama for tida…ikke si at jeg begynner å bli gammel…bare litt uforsiktig 😉
Det begynner å bli flotte høstfarger nå. 🙂 Og sopp er det mye av i år.. Denne får stå der til pynt 😉
