Da er det på tide å være med på Utfordringen til Margrethe – Utifriluft igjen. Og nå må jeg finne på noe med bokstaven S…
Suppe
Sol og sjø
Sol og skyer
Solnedgang
Stjernehimmel
Hva har jeg å klage over?
Vi er alle oss selv nærmest, og kan klage over de minste ting. Og jeg forteller titt og ofte om min livssituasjon på bloggen og at jeg feks savner å gå lange turer, kunne gjøre det jeg har lyst til når jeg vil og kan uten å ha en kropp som hindrer meg.
Med ME diagnosen og en kropp som ofte må hvile for å klare å gjøre ting, så føles det til tider som jeg har mistet mye. Og joda, jeg har jo det hvis en ser hvordan livet mitt var før jeg ble syk, men jeg kan gå, jeg klarer meg selv, jeg kan stå opp selv hver morgen. Og jeg er SÅ takknemlig for det.
Ja, jeg takker for det hver morgen jeg våkner. Uansett hvordan kroppen er innimellom, så kjenner jeg på denne takknemligheten. Og jeg forteller ikke om dagene mine for å klage heller, mer for å “tømme” meg, og for at dere andre rundt meg skal vite hvordan jeg har det. Mye for at jeg da slipper å forklare alle hele tiden hvorfor jeg må si nei til ting, at det jeg klarer den ene dagen, det klarer jeg ikke dagen etterpå.
Det må porsjoneres ut, men jeg er så takknemlig for at jeg kunne gå tur med Malin og at vi kunne spise sammen og få god samtale, bare vi to. Det betyr så uendelig mye!
Når jeg så leser bloggen til Mammapåhjul – Vivian ser jeg enda mer hvor lite jeg har å klage over. Kan ikke engang forestille meg hvor vondt det må være å ikke klare noe selv. Å ha det slik hver dag, år etter år…det må føles så ufattelig vondt, og urettferdig når hun ser andre som kan gjøre det de vil, når de vil. Ja, til og med vi som har andre sykdommer klarer mye sjøl..
Er det en person jeg beundrer noe veldig, så er det Vivian. Hun er så positiv, hun sprer glede gjennom bloggen, og hun deler sin frustrasjon og sin sorg, og ikke minst mye humor, og det gir meg mange ganger en følelse av skam når jeg klager over mine “små” ting.
Så er det det som jeg begynte med, at vi er oss selv nærmest, og da ser vi/jeg mange ganger ikke lenger enn til min egen “navle”… og så har jeg allikevel så utrolig mye å glede meg over!
Joda, vi har alle lov til å ha tunge dager, og kjenne på savn over ting/livet som ikke ble som vi tenkte, håpet og trodde, og nå skriver jeg ikke dette for at vi skal tenke at vi ikke skal kunne dele de tunge dagene vi som ikke har det like ille som andre kan ha det..
Men det er viktig å minne meg selv på dette innimellom. Og nå minner jeg deg som leser på det også..at vi har så mye å være takknemlig for!
Når Vivian klarer å være takknemlig og si at hun er lykkelig, ja, da klarer jammen meg jeg det også!
Takk for at du deler av livet ditt og dine følelser på godt og vondt Vivan
Tok meg friheten til å “låne” bildet av deg fra bloggen din. 🥰
Ønsker deg bare gode dager, og som jeg skulle ønske at du kunne gå, springe, leve fullt ut, stå opp med sønnen din, gjøre husarbeid, nyte livet til fulle med alt du skulle ønske! ❤️
I går ble det en fin dag med Malin
Malin, barnebarnet mitt på 15 år sendte meg melding tidligere i uka og spurte om vi skulle finne på noe denne uka siden det var så fint vær.
Spurte hva hun tenkte vi skulle finne på, og da ville hun at vi skulle gå en tur ihvertfall. Så det sier seg selv at mormor ble veldig glad og rørt over at hun tok initiativ til det, og det setter jeg så uendelig stor pris på!
Etter så mange år hvor jeg har bodd langt borte, gjør det godt at barnebarna ønsker å være sammen med meg.
Hun kom på ettermiddagen etter skoletid, og vi gikk en lang tur til meg å være. Jenta ble sliten hun også 😉
Litt ille å skjule det vakre ansiktet hennes, men sånn må det være..
Så slappet vi av litt før vi lagde en enkel middag. Spaghetti og wienerpølser.
Spurte om hun hadde lyst på kjøttdeig og pastasaus, eller pølser. Og hun valgte pølser. Til og med der er vi to like 😀
Vi fikk pratet masse og godt. Det er noe med det å bare være sammen med en av dem om gangen. Blir litt annerledes samtaler da. Var jo med Andreas på kino tidligere, og da fikk vi pratet godt.
Kjørte henne til Elim på kvelden, menigheten hun går i. Ungdommene samles ofte der og det er så fint at hun har funnet et sted hun trives godt.
Fin tur en slik flott vårdag og jeg kjørte om sentrum i Halden hjem, innom en butikk og deretter kirkegården og vannet litt.
Så i går ble en fin dag. Jeg hvilte så mye som mulig før hun kom, for å orke å gå tur, og det ble hvile etterpå også. Oppvaska fikk stå til i dag. Det er verdt å våkne med lavt bodybatteri etter en slik fin dag. 😊
I dag har jeg hatt en rolig dag, kun vasket opp og støvsugd og hvilt både før, innimellom og etterpå. Nå måtte jeg oppdatere “dagboka” litt igjen 😄
Men nå skal jeg ut og nyte sola igjen. Sitter ute på balkongen i små puljer, for det tar for mye på med varme og sol lenge om gangen også, dessverre. Men godt å nyte den noen minutter om gangen. Utrolig flott vær om dagen.
Håper du kan kose deg og nyte sola du også. God fredag og helg! 🌞
Varmen og sola kom til Halden
Det er jo nesten sommertemperatur i Halden i dag. Jeg måtte ordne litt på gravene i dag, og et ærend ned til en butikk like ved havna, og da benyttet jeg anledningen til å sette meg litt på en benk der. Så deilig å nyte sola, høre måkeskrik og se sjøen.
Ble ikke sånn veldig lenge, men nok til at jeg kjente på gleden over våren og sommeren som ligger foran oss.
Det blir sånn som Wenche skrev i en kommentar på dette innlegget i går, sangen begynner å surre i hodet:
De nære ting
Ditt sinn monne flyve så vide omkring.
Det er som du glemmer de nære ting.
Det er som du aldri en time har fred,
du lengter bestandig et annet sted.
Du syns dine dager er usle og grå.
Hva er det du søker ? Hva venter du på ?
Når aldri du unner deg rast eller ro,
kan ingen ting vokse, og intet gro.
Gå inn i din stue. Hvor liten den er,
så rommer den noe ditt hjerte har kjær.
På ropet i skogen skal ingen få svar.
Finn veien tilbake til det du har.
Den lykken du søker bak blånende fjell
kan hende du alltid har eiet den selv.
Du skal ikke jage i hvileløs ring,
men lær deg å elske de nære ting.
Tekst: Arne Paasche Aasen
Tone: Kurt Foss / Reidar Bøe
Det er en sang som jeg ofte kommer tilbake til og synger på. Det var svigermor sin favorittsang. Hun sang den ofte og spilte piano til. Jeg var så heldig at jeg fikk filme henne, så vi har det på video.
Jeg har alltid vært flink til å nyte de nære ting. Som barn, ungdom og voksen. Når jeg ikke lenger nyter det, da er jeg ikke helt i “vater” og da må jeg finne tilbake til den gleden. Hverdagen og de små ting er de beste.
Derfor tar jeg noen minutter som i dag til å nyte sola ved havna, lunsjen på balkongen, og hvilen i senga. Tenker ikke på det som at jeg må, men at jeg er heldig som kan og får lov til å hvile når jeg trenger det.
Ikke så lett å gå og legge seg når det er så fint ute, men samtidig kjenner jeg hvor godt det gjør meg, og da kan jeg kose meg med sola innimellom disse hvilestundene. Orker jo ikke sitte ute hele dagen likevel.
Og nå, etter å ha sitti litt ute, kan jeg sitte her i sofakroken, se og kjenne sola varme gjennom stuevinduet og er så takknemlig for at jeg har denne muligheten.
Avslutter med gårsdagens solnedgang.
Nyt dagen ❤️
Det perfekte
Vi har vel alle strevd i livet etter å være perfekte, ha det perfekt, et perfekt liv, en perfekt kropp, oppføre oss perfekt..
Men så fant vi ut, det gjorde ihvertfall jeg, at jeg får det ikke til!
Livet mitt er ikke, ble ikke perfekt, og neimen om jeg har klart å oppføre meg perfekt så veldig ofte akkurat..
Ikke fikk jeg perfekt kropp heller, uansett hvor tynn jeg var som ungdom, hvor fin jeg var på håret e.l. så syntes jeg alle andre var så mye slankere, penere og perfekte enn meg.. Når jeg ser bilder fra den tiden, så var jeg en helt normal ungdom, hverken pen eller stygg, men helt ok.
Her har jeg blitt 2 barnsmamma, og jeg burde ikke være helt misfornøyd liksom… Joda, nesa er spiss, og tanna skjev, men hva gjør vel det. Det synes ikke så godt.,,ikke så godt som det gjør nå ihvertfall.. Jeg har hørt og lest de flotteste fotomodellene klage på et eller annet…vi blir aldri fornøyde sjøl…
Mitt usminkede jeg
Det er livet det! Hvis du møter noen, eller er perfekt sjøl, gi meg gjerne “oppskrifta” 😄
Jeg leste en bok denne uka og da var det ei som ble mamma for første gang som visste at hun ikke kunne oppdra barnet selv for hun var døende av kreft. Og på grunn av medisiner, kunne hun heller ikke amme henne.
Da sa hun til søstra si:
“Men jeg ville at alt skulle være perfekt for henne” og nå får hun ikke engang melk av meg”
Søstra hennes svare så fint:
“Det perfekte finnes ikke. Det er bedre at hun lærer det nå, enn at hun skal holde fast ved en feilaktig illustrasjon om at livet bør være, og en dag skal bli perfekt. Livet er et eneste herlig rot. Kaotisk, tragisk, fantastisk og merkelig. “
Dette synes jeg var så bra sagt (skrevet) at jeg måtte skrive litt om det.
Tenk om vi kunne fått det inn fra vi var små, at det perfekte finnes ikke. Livet er akkurat sånn det beskrives her:
Fantastisk, kaotisk, merkelig og tragisk. Alt i en eneste lapskaus!
Det er sånn jeg har opplevd livet. Ikke mye har blitt slik jeg tenkte da jeg var lita, ungdom og voksen. Ting skjer, livet skjer, vi tar valg, og det er noen ganger en har følelsen av at en bare må holde seg godt fast i karusellen som går altfor fort innimellom, og flyte med så godt en kan, slik en elv renner og kommer seg forbi, eller finner nye veier når hindringer kommer i veien..
Og vet du, når vi gjør det, så ordner det meste seg. For da er vi mer åpne for å “lytte” til ting som dukker opp, “se” ting som kommer i vår vei, og når vi da følger magefølelsen, så ordner det meste seg, og til rett tid.
Kanskje ikke den tiden vi selv mener er rett tid, men den tiden som virkelig er den rette tiden!
Ble det litt innvikla synes du? Nei, det er egentlig ikke det.
For meg så forenkler det livet veldig, når jeg ikke prøver å gruble meg i hjel for å finne ut av ting. Og tro meg, jeg har grubla på veldig mye gjennom livet!
Da lurer du sikkert på om jeg bare lar “skjebnen” bestemme. Nei, jeg gjør ikke det. Som du som har fulgt meg en stund sikkert har fått med deg, så har jeg en tro.
Jeg tror på Gud, på Jesus, og jeg tror på veiledning, og på at når jeg legger alt i Guds hånd, så vil ting ordne seg…på den ene eller andre måten. Og det har alltid gjort det.
Når ting ikke ordner seg, så er det stort sett fordi jeg ikke har vært lydhør, eller gått i mot magefølelsen…det viser seg som oftest veldig raskt. Og da er det bare hvordan vi/jeg forholder meg til det etterpå….er det mulig å rette opp i ting?
Ja, det er det, men det kan koste deg masse krefter og energi, og det kan gå utover noen eller noe. Men etterpå så blir alt som oftest mye bedre. Og det en må gjøre først, er å forandre tankegangen. Ikke tenke så negativt at en ikke klarer å se det positive.
Se hvor godt en har det. Jeg har ikke et perfekt lit, er ikke perfekt, men jeg har det godt. Jeg har familie, jeg har venner og det er mange som har lyst til å være sammen med meg, og de som ikke har lyst til det, må få lov til å slippe. Har ikke lyst til å være sammen med alle jeg møter jeg heller….
Jeg har tak over hodet, en koselig leilighet (som heller ikke er perfekt) og jeg kan stå opp hver morgen helt sjøl.
Hvorfor skal jeg da holde på å klage over alt mulig?’
Ser jeg meg tilbake så ser jeg at livet mitt har hatt det meste av alle slags forskjellige av ingredienser, og livet mitt har vært godt til tross for nedturer også. Jeg hadde ikke lært å sette pris på de gode dagene om ikke jeg hadde hatt noen “vonde” dager også..
I fare for at jeg skriver meg helt bort, så går jeg tilbake til der jeg begynte:
Livet er ikke, blir ikke noen gang perfekt, men det er livet her, og nå!
