De første kapitlene i  “Livet mitt” kan du lese om i her i Kapittel 1.     Kapittel 2     Kapittel 3     

Her får du kapittel 4 🙂

 – Etter at pappa hadde tatt bestemmelsen om at nå er det på tide å høre etter, og følge kallet, så begynte de å gjøre forberedelser til dette. Han bestemte selvfølgelig dette sammen med mamma. Og ettersom det er hun som i utgangspunktet har hatt et kall om å dra til indianerne i Paraguay siden hun som 11 åring satt på et møte og hørte misjonærer fortelle om dette, så var ikke hun vanskelig å overtale til at tiden var inne. Kjenner jeg henne rett, så hadde hun sikkert snakket en del om det også 😉

I første omgang så ble det å flytte til Hurum. Nærmere bestemt Klokkarstua   

Der bodde vi et års tid før alt var klart til noen år i Sør-Amerika      Nærmere bestemt Paraguay                  

For oss barna så var det veldig spennende, men også trist å reise fra besteforeldre, og familie, og vite at det ville gå flere år før vi så dem igjen. Var nok ikke bare enkelt for mamma og pappa heller.

Året på Klokkarstua 1972-1973 er egentlig året jeg husker minst fra. Jeg ser for meg huset vi bodde i, og husker lærerinna mi, (fordi jeg har bilde av henne, og fikk faktisk et brev fra henne mens jeg var i Paraguay. Dette brevet har jeg enda) Ellers så kan jeg ikke huske om jeg fikk noen venninner der. Og jeg vet at min eldste søster ikke hadde et så bra år på skolen, for hun ble mobbet. Det var ikke alltid like enkelt å være barn av evangelister/misjonærer. 

Jeg husker at jeg var veldig glad i å fargelegge, og lekte mye med søskna mine. Vi spilte inn på kassetter, og lekte butikk m.m. Jeg sang også inn på kassett. Har disse kassettene enda, og det er artig å ha som minner. Må prøve å få det over på noe annet enn kassetter etterhvert. Det var også veldig artig å høre på radio mens jeg fargela. Vi hadde fortsatt ikke tv, og når jeg finner fram tegneboka mi fra den gang, så husker jeg fortsatt fra hørespillene       God aften, mitt navn er Cox og Dickie Dick Dickens        Det var såå spennende! 🙂

Fortsatt veldig glad i å høre på radio. Det er koselig, for da kan jeg holde på med ting samtidig som jeg hører. Med tv så blir man mer avhengig av å ha blikket festet på skjermen hele tiden.

Fordelen med året vi bodde på Klokkarstua var at vi bodde nærmere mine besteforeldre, og vi var nok oftere og besøkte dem. Jeg har hatt et godt og nært forhold til mine besteforeldre, og det ble mange brev i alle disse årene vi bodde langt borte. Jeg skrev mange, og fikk alltid tilbake. Enten av mormor, eller morfar. Farmor skrev også brev til meg. Kjære minner som jeg tar godt vare på. Man forstår ikke helt verdien av dette før man blir eldre og får barn og barnebarn selv.

For å ta med et lite humoristisk innspill til dette, så må jeg ta med når jeg sendte brev for første gang til de to yngste barnebarna mine. Mamma’n fortalte meg etterpå at de lurte fælt på hva dette var?  Brev, hva er det? Hvorfor skriver mormor brev? Har hun ikke tlf? 🙂  Dattera mi ønsket at hun hadde filmet dette, for uttrykka deres sa mer enn mange ord 😉

Bilde av tvillingene på et annet tidspunkt. Her beundrer de juleutstilling i et butikkvindu

De var mer vant til at vi snakket sammen på tlf, eller på skype på pc’n. Når de var enda mindre, så hendte de at de pekte på pc’n og spurte om de kunne snakke med mormor. Hun var liksom inni den 😉 Kjekt når man bor langt fra hverandre, men brev og kort kan man jo ta vare på på en annen måte. Er noe eget med håndskrevne brev. Men det er jo så og si slutt på det nå.

Lånt bilde av brev fra internett

Er glad jeg har fått med meg det i mitt liv jeg. Tror de som vokser opp nå, mister noe, men samtidig så er det vel slik det har vært til alle tider. Noe blir borte, men andre ting kommer til, som da blir neste generasjons minner.

Sånn blir jo livet spennende generasjon for generasjon. Godt det finnes mennesker som tar vare på historien, og viderefører noe av dette, enten i bøker eller bilder.

Nå har jeg sporet litt av, men som før skrevet så raser tankene hit og dit, og når jeg begynner å skrive, så er det så mye jeg kommer på. 🙂

Er vel snart på tide å forlate Norge og ta en tur over Atlanteren. Blir du med?

Atlanterhavet i solnedgang

Da får du følge med i neste kapittel av “Livet mitt” 🙂

#hurum #flytte #klokkarstua #brev #fargelegging #radioteater #dickiedickdickens #goddagmittnavnercox #radio #minner #historie #barnebarn #generasjoner #skype #hverdagen