Da kommer fortsettelsen på historien om livet mitt.

Du kunne lese i kapittel 18 at jeg måtte være med mine foreldre til Paraguay igjen.  Det var som dere forstår, tungt å reise fra kjæresten, men når jeg måtte, så var det ikke så mye annet å gjøre. 

Etter en liten stund ble vi enige om at jeg ihvertfall skulle være der et år, så skulle jeg reise hjem sammen med en annen familie. Var jo en lang reise, og jeg var for ung til å ta den turen helt alene.

 

Tross alt ble det en fin tid i Paraguay. Jeg var med foreldrene mine både til Paso Cadena, Asuncion, og andre steder. Var jo gammel nok til å være mer til hjelp nå. Og med småsøsken, var det nok å hjelpe til med. Er jo ganske stor aldersforskjell.

 

Det gikk i brevskriving med familie og kjæresten i Norge, og selv om postgangen var treg, så kom det da noen brev. Etter en tid, synes jeg det tok mistenkelig lang tid før jeg fikk brev.  Kjente at jeg ble urolig og nervøs, lurte på hvorfor det ikke kom brev. Hadde de på posthuset kanskje stjålet eller kastet det?

Det hendte nemlig ofte at post og pakker ble borte. Særlig pakker. Husker at en hel eske med julegaver ikke kom fram. Så det var nok andre som fikk glede av juleduker, brun ost og melkesjokolade blant annet. Det var ikke få ganger mora mi tok turen inn og sa klart i fra hva hun mente om dette. Hendte jo at brev vi fikk var åpnet. De sjekket om det skulle være noen penger der. 

Tilbake til brevet fra kjæresten som tok lang tid….

Endelig kom det. Pappa kom hjem med posten og jeg ble så glad, samtidig som jeg var veldig nervøs og spent når jeg åpnet det. Leste noen linjer, også kjente jeg at jeg holdt på å besvime. Det var en hard påkjenning å være så langt borte, og motta et brev hvor han gjorde slutt. Han syntes det ble for stor avstand blant annet.

Foreldrene mine fulgte med på meg når jeg leste, for de var nesten like spente de. Etterpå sa de at jeg ble kritthvit i ansiktet. Og det var jo det jeg kjente selv også. All farge og styrke forlot kroppen en liten stund. Det var veldig hardt. Spesielt det at jeg ikke fikk snakket med ham. Var jo ikke mulig å bare ta tlf den gangen. Mobiltlf fantes ikke, og det kostet en formue å ringe. Og jeg hadde nok ikke klart meg med 5 minutter for å si det sånn.

Så det var bare å skrive tilbake. Husker ikke noe av hva jeg skrev, men var nok en del spørsmål i det brevet, og jeg kan nok tenke meg at jeg skrev hvor lei meg jeg var også. Var ikke stoltere enn det jeg den gangen 😉

Mamma og pappa ble også veldig lei seg, for de likte ham godt de også. 

Men livet går alltid videre, og etter en stund klarte jeg å være glad igjen, og kom litt over det. Ihvertfall jobbet jeg for det. Er jo ingen vits i å gråte over spilt melk. 

Klarte til og med å se på andre gutter, men det var ikke så mange som kom opp i mot han foreløpig. (skulle bare visst den gangen at det var en trønder som var drømmemannen min ;))

Ved siden av der vi bodde var det en kirke, og det hendte jeg gikk på Gudstjeneste der. Og der var det jammen meg en veldig kjekk gutt der også. Jeg syntes til og med han lignet litt på han du vet 😉

Vi kom i snakk, og vi sang til og med sammen en gang husker jeg. Han ble visst veldig interessert i meg, så jeg måtte være litt forsiktig. Der ute er man nesten forlovet bare man snakker med en annen gutt. Så når han ønsket å gi meg en gave, (som jeg selvfølgelig hadde veldig lyst til å ta imot), så måtte jeg takke pent nei. For da var det det samme som at jeg sa ja til at vi var forlovet. 😉

Men jeg har nå aldri vært så pen som jeg var der ute (ifølge guttene der). Jeg var som en lilje i dalen, og ble plystret etter m.m. For en 16 åring er jo det spennende 😉

Husker spesielt en gang på 15. mai. Soldatenes dag. De hadde opptog, og etterpå kom en lastebil med en hel drøss med kjekke soldater kjørende forbi mamma og meg, og jeg tror nesten alle som en plystret. Jeg snudde meg ikke (selv om jeg hadde lyst) men mamma snudde seg. 

Da ropte de: Nei, ikke du, henne…og pekte på meg. Gjett om jeg ble smigret da, og også flau! 😀 

Dere kan tror mamma passet godt på meg dette året. 😉

Var med på en ungdomsleir, og der også var det jo mye kjekk ungdom (les; gutter) Mamma var ved hvert et hushjørne for å følge med. Nå tror jeg ikke hun trengte å være så veldig bekymra, for jeg var jo så beskjeden og redd for å vise følelser, at jeg tror ikke det ville skje så mye galt.

Her er det gruppesamling

 

Hehe…stakkars, det var ikke enkelt for mamma. Men jeg hadde ikke tenkt å gifte meg med noen der. Jeg ville fortsatt hjem til Norge, og snakke med han som gjorde det slutt. Håpet jo at det allikevel kunne bli oss.

Går fint å leve i håpet en stund, ikke sant? 😉

Romantisk som jeg var sto jeg mye ute og beundret naturen og omgivelsene, spesielt på kvelden. 

Vi hadde takterrasse der vi bodde i Asunción, og der sto jeg mang en kveld og så opp mot stjernehimmelen og drømte meg bort 😉

Ikke minst hørte jeg sanger av Julio Iglesias blant andre. Og sangen om Lago azul i San Bernardino, kan jeg enda 😉

“Una noche tibia nos conicimos.

Junto al agua azul de Ypacaraí.

Tú cantabas triste por el camino,

viejas melodias en guaraní.

Y con el embrujo de tus canciones

Iba renaciendo tu amor en mí.

Y en la noche hermosa de plenilunio

De tus blancas manos sentí el calor

Que con tur caricias me dio el amor

Donegde estás ahora cuñataí

que tu suave canto no lla en mí

Donde estas ahora, mí ser te añora

con frenesí

Todo te recuerda mi dulce amor

junto al agua azul de Ypacaraí

Vuelve para siempre, mi amor te espera

Cuñataí”

 

      HER kan du høre den

 

Agua azul – blått vann

 

 

 

#livetmitt #livet #kjærlighet #kjærlighetsorg #slutt #paraguay #ypacarai #aguaazul #sanbernardino #brev