Etter innlegget jeg hadde forrige dagen, med kjærlighetserklæring til mannen min, (du kan lese det HER), så tror du kanskje at alt er bare fryd og gammen hos oss. At vi aldri krangler, at vi er “venner” hele tiden, og at vi er enige om alt.

Da må du nok dessverre tro om igjen. Det hender vi diskuterer høylytt, og ikke er enige om noen ting. Vi blir litt sure, og grinete en stund. Men så kan en av oss til slutt si; “Drittkjærring”. Det er da altså mannen min som er veldig lei av den sta og egne kjærringa si. 😉  Om jeg da svarer med “møkkakæll”, ja da er isfronten over. Da må vi le begge to, også blir vi enige om å være uenige i dette, men venner likevel.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Den første tida vi var sammen, så hadde vi det litt vanskelig når det gjaldt å kommunisere. Jeg tok alt personlig, og jeg kjørte alt personlig på han. Det var jeg vant til å gjøre, og visste ikke engang at jeg gjorde det. For ikke å snakke om at jeg var fra Østfold, og Olav fra Trøndelag. Det også trengte jo litt oversettelse innimellom. 😉

Olav var flink, han samtalte mye med meg. Trøstet meg når jeg var lei meg, men først når jeg hadde roet meg ned. Noen ganger var jeg ikke enig, og syntes han var urettferdig m.m.  Og han var langt fra perfekt. Han hadde sine utfordringer, som han også måtte jobbe med. Men heldigvis klarte vi etterhvert å se den andre siden av mynten, og vi begynte å forstå hverandre bedre.

Første gangen Olav innrømte at jeg hadde rett, fikk jeg helt hakeslipp. Oi, kan noen si at jeg har rett? Det har jeg faktisk ikke opplevd så ofte i livet, så det var en ny og god opplevelse.

Vi har hatt mange lange samtaler til tidlig morgen, og vi har begge lært å ta hensyn til den andre. Både når det gjelder følelser, og andre ting vi har å slite med. Det viktigste vi kan gjøre, er å respektere hverandre, kommunisere og lytte til det den andre sier. Godta at vi nok er litt forskjellige likevel, men det er bra. Om vi hadde vært like i alt, ville det jo blitt veldig kjedelig.

Selv var jeg ikke så flink til å diskutere, eller være sint. Jeg ble ofte mest lei meg om jeg synes det var ting som var urettferdig m.m. Olav ville at jeg skulle si meninga mi, og en av de første mnd etter at vi flyttet sammen så provoserte han meg så voldsomt at jeg ble kjempesint, og kjefta i vei. Da applauderte han meg, han klappa i hendene. Og da ble jeg enda mer sint. Men så forsto jeg hvorfor han klappet, og da måtte jeg smile sånn unnselig, og kjenne etter om det var godt å kjefte litt. Det var det. Og etter den gangen, har jeg kjeftet flere ganger. Så det hender han angrer på at han oppmuntret meg til å si meninga mi. 😉

Men nå må han tåle det. Jeg er sjelden så ofte lei meg som før når vi har diskusjoner eller ikke er enige. Jeg tar det ikke lenger personlig, men må nok innrømme noen ganger at det jeg sa eller gjorde ikke var så greit. Noen ganger må jeg til og med be om unnskyldning. 

Og andre ganger er det Olav som må gjøre det. Så vi er enige om at perfekte er vi ikke, men vi er perfekte for hverandre uansett hva vi føler den ene eller andre dagen.

Hele mitt liv har jeg savnet noe, eller noen, men etter at jeg traff Olav har jeg ikke savnet noenting. Og det skal jeg fortelle deg er veldig godt! 

I tillegg til at vi er mann og kone, at vi elsker hverandre, så er vi også bestevenner. Vi kan snakke om alt, og det er så godt.

Det er så inderlig godt å ha denne vissheten om at jeg har en ved min side som kjenner meg ut og inn, på godt og vondt, og allikevel vil leve med meg. Det må være ekte kjærlighet! <3  

I Skagen 2005

#blogg #frydoggammen #krangle #diskutere #mynt #hverdagen #samtale #kjefte #kjærlighet #trønder #østfolding